– Jeg er sykepleier og kjenner overlegene på medisinsk avdeling. Jeg var derfor helt trygg på at transplantasjonen skulle gå bra, sier Maria Louise Lorentzen (40).

Hun har egen familie med ektemann og barn på ni, femten og atten år. Familien bor i Sandefjord, et steinkast fra foreldrene og søsteren.

– Vi er en liten og nær familie, der åpenhet er viktig. Vi visste at pappa årlig ble fulgt opp av nyrelege, men han virket ikke syk, sier Maria.

Trond Lorentzen (69) forteller om et aktivt liv både på jobb og privat. Han var sjømann, og måtte gjennom en helsesjekk hver gang han skulle mønstre på.

Sissel (48) solgte alt hun eide og tok med seg de tre barna

Ikke noe å bekymre seg for

Far og datter snakker med KKs journalist på Teams. Dialekten røper at Trond kommer nordfra, nærmere bestemt fra Vadsø. Han tror nyreproblemene startet før han skjønte det selv, for han følte seg helt frisk.

Da han skulle avtjene verneplikten i militæret, som alle unge menn måtte den gangen, ble det oppdaget at han hadde blod i urinen. Legen forklarte at det tydet på en defekt i nyrene, men at Trond skulle leve som normalt. Han trengte ikke å ta spesielle hensyn eller tenke på at noe kunne skje.

Da han begynte å seile i 1975, ble det oppdaget en bilyd på hjertet i tillegg. Disse to tilstandene er helt uavhengige av hverandre, og begge ble fulgt opp av både sjømannslege og sykehus hele veien.

– Jeg følte meg helt vanlig og jobbet på sjøen i mange år. Jeg fikk ikke beskjed om noe unormalt på de obligatoriske legekontrollene, og levde et aktivt liv, forteller Trond, som likte å holde seg i form.

Det meste av treningen foregikk på sykkel, han har blant annet syklet Trondheim-Oslo mange ganger. Dessuten spilte han fotball. Det var gode treningsmuligheter om bord, og det ble arrangert kamper mellom mannskapet på forskjellige båter.

– Selv om jeg var mye bortreist, og savnet kone og barn, var det en fin tid og godt miljø på sjøen, sier Trond.

Men da han plutselig kollapset i 2011, ble det konstatert at han måtte bytte aortaklaffen umiddelbart. I forbindelse med dette, ble nyresvikten forverret.

Kun Maria var match

Trond forteller at han levde et nøkternt liv. Han var forsiktig med alkohol og røyking og fungerte bra på alle måter. Nå ble han bekymret og prøvde å få til en enda sunnere liv.

Sykepleierdatteren tar over og forklarer at alle undersøkelser, behandling og medisiner før og etter hjerteoperasjonen i 2011, tok hardt på nyrene. Faren ble raskt dårligere, og var ikke lenger den spreke og sporty pappaen hun kjente.

Trond fikk beholde helseattesten for sjømenn noen år til, men da kun innenriks. Tidligere hadde han seilt Oslo-Kiel. I 2016 mistet han sjømannsattesten helt, og gikk av med pensjon da han var 62 år gammel.

– Jeg merket jo selv at jeg ikke tålte anstrengelser på samme måte som før. Selv om viljen var til stede, hang jeg ikke med fysisk, minnes Trond.

I 2016 ble han så dårlig at det ble snakk om nyretransplantasjon. Legene håpet å finne en levende donor med en frisk nyre, og som sykepleier visste Maria hvor viktig det var for farens nyrefunksjon etter transplantasjonen. Ingen kan vite hva en nyre fra en avdød har vært med på. Tronds søster var villig til å donere, men ikke egnet. Begge døtrene ble utredet - kun Maria var match.

– Jeg møtte mye motstand, spesielt hos pappa, og mamma var heller ikke så happy, sier Maria, som var sunn og frisk, og ikke så noen grunn til å beholde et organ hun trolig aldri kom til å trenge, når dette organet kunne gi faren det gode liv tilbake.

Gabriella trenger aldri jobbe mer: - Det handler om frihet for meg

– Heldigvis kjente jeg pappas nyrelege, han talte min sak og var streng mot pappa. Nyreprøvene ble gradvis forverret, men stagnerte i 2016. Verdiene stabiliserte seg på et platå, og transplantasjonen ble satt på vent.

Maria var dårligere enn Trond

Da Tronds nyrefunksjon forlot sitt stabile platå, gikk det veldig fort nedover. Han mistet matlysten, var kvalm, ble tynn, sov for det meste og beskriver tilstanden som å være i sin egen tåkeboble, ikke påkoplet omverdenen.

Trond og Maria ble utredet på nytt i 2020, det var også juridiske dokumenter som skulle på plass. Maria forklarer at donor alltid beholder det aller beste organet selv. I Marias tilfelle fungerte begge nyrene svært godt.

– Jeg ble undersøkt nesten helt frem til jeg lå på operasjonsbordet i mars 2021, sier Maria.

– Pappa og jeg ble operert nesten samtidig. Jeg var litt misunnelig på nyresykepleierstudentene, som fikk være med på hele prosessen fra nyren ble operert ut av meg, klargjort og plassert i pappas kropp.

Maria ler og sykepleieren i henne kommer frem. Hun ønsket seg film av hele prosedyren, men det fikk hun ikke.

Da Maria våknet, var hun i elendig form, kastet opp og hadde vondt. Hun husker ikke om hun ba om det, men hun ble i hvert fall trillet inn til Trond, for å hilse på. Til tross for at hun følte seg dårlig, ble hun glad da hun så faren sin.

Han var snart oppe og hentet seg mat, Maria husker han spiste både blomkålsuppe og lasagne, han som nesten ikke hadde fått i seg annet enn ernæringsdrikker på lenge.

Tronds nyreverdier ble nesten normale med en gang, mens det for Maria tok tre dager å komme på samme nivå. At han tisset over 20 liter, viste også at han hadde fått en frisk nyre inn i en forgiftet kropp. Trond måtte få tilført væske, ikke fordi han ikke kunne spise og drikke selv, men for å erstatte det enorme væsketapet.

– Jeg følte meg bedre enn jeg hadde gjort på mange år, sier Trond. Uten å overdrive var det som å få livet i gave på ny. Og det av min egen datter. Men så kom tankene.

Dårlig samvittighet

– Jeg hadde aldri gått med på dette hvis jeg hadde vært ved mine fulle fem, sier Trond og rister på hodet.

– Men i den tilstanden jeg var den siste tiden før operasjonen, evnet jeg ikke å tenke klart. Først da jeg våknet, innså jeg for alvor hva jeg hadde utsatt min unge datter, og moren til tre av mine barnebarn, for.

Lærdom fra en 109-åring: - Dette har gjort meg lykkelig i livet

Både Maria og Trond skryter av oppfølgingen de fikk på Rikshospitalet. For Trond var den mentale biten like viktig som den medisinske. Hvis han skulle bebreide seg selv hvert minutt resten av livet, ville det ikke hjelpe mye med en ny nyre.

– Jeg fikk en dyktig samtalepartner som jeg snakket veldig åpent med. Hun var på plass så fort jeg hadde behov for å prate. Det ble mange og lange samtaler. Dette reddet trolig psyken min, sier Trond ærlig.

– Jeg fikk også høre at en slik reaksjon både var vanlig og normal, og at jeg etter hvert ville klare å flytte fokuset.

Trond hadde på forhånd snakket mye om at noe kunne hende med Maria, en ulykke eller sykdom, slik at hun ville trenge begge nyrene sine. Foreldrene hadde alltid vært redd for sin eldste datter, som ble født altfor tidlig, og veide bare 900 gram. Hun var trilling, men de to brødrene hennes døde like etter fødselen.

– Jeg tror tanken på dette ga meg enda svartere samvittighet. Takket være all hjelp jeg fikk til å sortere tankene på sykehuset, lever jeg greit med det nå. Men ekstra redd for Maria vil jeg bestandig være.

Vil ikke høre om takknemlighetsgjeld

Etter operasjonen var Maria rutinemessig sykmeldt en stund. Hun var imidlertid snart i full vigør igjen, blant annet på hesteryggen. Hun er en erfaren rytter, men seks måneder etter operasjonen, skjedde det som ikke skulle skje. Maria falt av hesten og brakk nederste virvel i nakken.

– Vi var livredde, Maria hadde skadet ryggen og vi tenkte selvfølgelig på nyren, i tillegg til alle andre skader hun kunne ha fått, sier Trond og nærmest grøsser ved minnene. Hans første tanke var «Hva var det jeg sa? Det er mye som kan skje, og Maria har mesteparten av livet igjen å leve».

Maria innrømmer at det var alvorlig. Hun gikk lenge med nakkekrage, og bruddet grodde heldigvis fint. Litt nummenhet i fingertuppene og i skulderen hun falt på, er det eneste som henger igjen. Hun fikk ingen indre skader.

– Jeg er tilbake både i full jobb og på hesteryggen, sier Maria med et stort smil.

Til tross for denne dramatiske hendelsen, angrer hun ikke et sekund på valget hun tok da hun donerte sin ene nyre til pappa.

Som følge av transplantasjonen må Trond ta immundempende medisiner resten av livet, men nyren fungerer så fint at han går på laveste dose. Han har fått diabetes type 2, og har problemer med sår som ikke vil gro på beina. Det er ikke uvanlige bivirkninger etter en slik transplantasjon, og far og datter er enige om at alternativet hadde vært så mye verre.

– Jeg har ikke samme styrke i muskulaturen som før, så her gjelder det å trene, sier Trond, som har vekter hjemme og nyter å kunne være ute på tur i skog og mark igjen.

Han legger til at han aldri kan få gjort gjengjeld for den gaven Maria har gitt ham.

– Du har fått tilbake den livsgnisten jeg så var i ferd med å slukne. Det er den største gaven du kunne gitt meg, svarer Maria og smiler varmt til faren sin.

Marias mor og søster har lest og godkjent artikkelen.