Utallige ganger hadde «Lise» (45) måtte håndtere situasjoner hvor kvinner hadde blitt utsatt for vold. Det var en del av jobben hennes, jobben hun elsket. Men så endret alt seg. Plutselig var det hun som fikk kjenne på ektemannens sinne.

- Allerede en måned før bryllupet kom det første utbruddet. Kommentaren «jævla fittekjerring», fikk meg til å reagere. Men jeg tenkte at han hadde mye å tenke på med jobben. Så jeg reagerte som de fleste andre gjør, jeg unnskyldte ham. Han var jo en stolt, stor og bestemt mann, forteller Lise.

Det første året i nytt hus ble ikke lett. Det var stadig krangler om barna og om økonomien. Lise og mannen hadde begge barn fra tidligere forhold, og dermed ekser å forholde seg til.

– Jeg opplevde gjentatte ganger at han ikke var helt ærlig. I tillegg var det svært ulik behandling av barna. Etter en stund konfronterte jeg han med dette. Da eksploderte han, sier hun.

LES OGSÅ: - Mange liv kunne ha vært reddet

Skremmende raserianfall

Lise forteller at raserianfallene var voldsomme, og det kunne det være umulig å få kontakt med han, omtrent som om personen var i psykose.

–Det var skremmende. Han hylte og skrek, kalte meg opp og kunne bli liggende på gulvet og gråte. Og smelling. Det var mye smelling. Jeg lærte etter hvert at det var lurt å «rømme» når han ble sint. Noen ganger kjørte jeg en tur. Så ringte han, ba om unnskyldning og ba meg komme tilbake. Og hver gang dro jeg tilbake, med en klump i magen og en uvisshet om hva som ventet meg. Jeg begynte å bruke kunnskap fra min egen jobb ved å sikre meg fluktmuligheter. De roligste og tryggeste periodene var når hans barn var hos oss.

– Angrepene var først verbale. Så ble sinneanfallene fysiske. Ved et tilfelle kastet han spiker i ansiktet mitt. Deretter løftet han hammeren mot hodet mitt i et enormt sinne. Hammeren slo inn i veggen noen cm fra hodet mitt. Deretter fortsatte han å slå løs på veggen med en hammeren. Livredd klarte jeg å komme meg ut. Det var første gangen jeg trodde at jeg skulle dø. Jeg ringte en venninne, gråt og fikk for første gang fortalt hva som foregikk i mitt hjem. Men å anmelde var ikke aktuelt. Jeg var redd for hva en anmeldelse ville føre til, både i forhold til jobben min og andre som ville bli involvert. Dagen etter kom blomstene og beklagelsene. Det var igjen fred i huset, og igjen tilga jeg han.

– Etter dette fulgte en rekke episoder med sinneutbrudd, legger hun til.

LES OGSÅ: - Det finnes to typer voldelige menn

Ryggen blir ødelagt

Lise hadde en skade i ryggen. Etter hvert ble smertene uutholdelige og det var nødvendig med en operasjon, hvor det ble satt inn en protese. Det var nokså fredelig i huset i denne sykdomsperioden. Inntil en dag i januar.

– Igjen var økonomi et diskusjonstema. Sinnet hans vokste. Jeg hadde lært at det var best å «rømme», men jeg kom meg bare 30 meter fra døra. Han grep meg bakfra, og jeg kjente at det knaste i den nyopererte ryggen. Deretter dro han meg tilbake inn i huset. Jeg hylte at han skadet ryggen min og prøvde på alle måter å stritte imot, men det voldsomme sinnet gjorde det umulig å få kontakt med han. I gangen klarte jeg å komme meg løs, og sprang ut. Men jeg kom ikke langt. De enorme smertene i ryggen gjorde at jeg måtte ha morfin. Så kom barna, og han stakk.

Neste dag dro Lise til fysioterapeut som kunne bekrefte at det var en skade i ryggen. Så ble hun sendt på opptrening. Men smertene fortsatte, og hun måtte til ny undersøkelse. En røntgenundersøkelse rystet legene. Det var den sterke muskulaturen hennes som holdt ryggen oppe. Leddene var skadet, og protesen var skjev og skjøvet ned.

– Jeg forklarte han hva som hadde skjedd med ryggen, men han nektet for å ha påført skadene. Jeg ba han om å oppsøke psykolog, få kontroll på sinnet sitt og bearbeide ting som var vanskelig. Han gikk med på det. Men da psykologen begynte å pirke i problemene, skiftet han til en annen som han opplevde som mer «behagelig». Dermed var vi tilbake til start.

Det topper seg

– Raserianfallene fortsatte. Men en episode var spesielt skremmende. Det var midt på natta. Jeg sov, men våknet av en følelse av at noe var på gang. I det jeg reise meg halvt i søvne, kjente jeg knyttneven hans suste forbi ansiktet mitt og slo ned i puta der hodet mitt nettopp hadde ligget. Det skremte meg. Etter det ringte jeg søsteren min og sa at jeg fryktet for livet mitt. Jeg fortalte det også til en kollega, forteller Lise og fortsetter:

– Noen måneder senere fikk jeg biter av middagen slengt i ansiktet, og deretter en bolle med salat tømt over hodet. Jeg var redd. Han var voldsomt sint, gjorde og sa mye rart. Da klarte jeg for første gang å reagere. Jeg jaget han ut. Et to år langt mareritt var slutt.

Deretter tok det to måneder før Lise gikk til anmeldelse, og det ble opprettet sak.

– Men jeg var fortsatt redd. Jeg falt fullstendig sammen, klarte ikke å ta vare på noe eller noen, så jeg oppsøkte et krisesenter. Det var først under samtalene at jeg forsto hva jeg har vært midt oppi. Jeg fikk sjokk.

Lise forteller at siktelsen gikk ut på grov kroppskrenkelse med skjerpende omstendigheter, men selv om mannen innrømmet de faktiske forhold, ble saken henlagt.

– Henleggelsen skyldes kapasitetsmangel. Andre saker blir prioritert, sier Lise.

Lise forteller også hun føler at hun under prosessen ikke helt ble tatt på alvor. Hun mener at det kan ha sammenheng med jobben hun da hadde, og at det mange steder er en ikke-uttalt oppfatning at dette ikke rammer ressurssterke kvinner.

– Det er derfor jeg vil fortelle min historie. Fordi det kan ramme absolutt alle, og åpenhet rundt temaet er viktig. Det er også viktig at alle som får høre om noen som blir utsatt for vold tør å ta det videre.

I dag er alt annerledes. Ryggskaden har ført til 100 prosent uførhet. Det gjorde at hun med tungt hjerte måtte slutte i jobben som har vært en viktig del av hennes liv.

– At jeg har fått medhold i voldsoffererstatningssak føler jeg som en viss oppreisning, men livet blir aldri det samme igjen. De store smertene i ryggen gjør at morfin er det eneste som virker. Smertene gir meg en livsbegrensning. Jeg mister daglig følelsen i armer. Når smertene blir for voldsomme hender det at jeg kaster opp og tisser på meg. Legene vil foreløpig ikke operere da risikoen for å bli lam er stor. Et feil hopp eller fall kan også gjøre meg lam. Jeg har i dag mindre avstand i ryggen enn hva jeg hadde da jeg ble operert. Jeg har heldigvis mange gode dager, men jeg må være nøye med planleggingen. Jeg kan ikke ha for mange planer på en dag. Jeg trenger mye hvile, forteller Lise og fortsetter:

– Jeg syns det fortsatt er tøft å tenke på det som skjedde. Etter anmeldelsen var jeg veldig redd. Jeg kastet opp de gangene jeg så han eller bilen hans. Jeg kjenner fortsatt på frykten. Men jeg har lært meg å fokusere på andre gleder i livet. Foto, fotoprosjekt og turer ute i naturen er noen av tingen jeg gjerne fyller dagene med, avslutter en optimistisk Lise til tross den dramatiske vendingen i livet.

Partnervold er et samfunnsproblem

Forsker Margunn Bjørnholt ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) forteller at en studie gjennomført i Norge (2014) viser at 9,2 prosent av kvinner har vært utsatt for grov fysisk vold fra partneren sin. Tallene for menn er 1,9 prosent.

Hun sier videre at 3,8 prosent av kvinnene oppgir at de har blitt voldtatt av partner, og 5,5 prosent har opplevd andre former for seksuell vold fra partner.

– Volden kan være både fysisk og psykisk. Mange opplever den psykiske volden som verst. At en stadig får kjeft og kritikk, hindres i å beveges seg fritt, og isoleres fra venner og familie gjør at en rett og slett ikke tør å være seg selv, sier forskeren.

En komplisert situasjon

Videre forteller Bjørnholt at det kan være vanskelig å si ifra om forholdene en lever under fordi situasjonen ofte er komplisert.

– En har frivillig gått inn i forholdet. Selv om volden er et brudd på kjærlighetskontrakten, finner mange ulike forklaringer på hvorfor de har det slik. Mange ganger kan partneren ha ulike problemer som gjør at en unnskylder, tilgir eller strekker seg langt for å støtte og hjelpe. At en fortsatt er glad i og synes synd på en voldelig partner gjør at en tåler mye. Det krever en viss «omkoding» av tankene å ta inn over seg at en er utsatt for vold. Frykt er også et viktig element. Det å bryte opp fra en voldelig partner kan få store konsekvenser og kan for noen være farlig. Ikke en privatsak

– Det er ikke uvanlig å oppleve at en ikke blir trodd. Rettsvesenet er innrettet på å bevise den anklagedes uskyld. Det kan være vanskelig å bevise volden, og beviskravene er høye. Det bør de jo også være, men det kan oppleves brutalt for den som blir utsatt for vold og som får sin sak henlagt. En høy henleggelsesgrad kan også ses som en svakhet i rettssikkerheten for kvinner som utsettes for partnervold. Krisesentre møter voldsutsatte med tillit og legger til grunn at deres historie er riktig. Dette er fordi de har en annen oppgave enn rettsvesenet sier Bjørnholt, og legger til:

– Det er en utbredt holdning at voldsofrene er noen «andre», men vold kan ramme i alle samfunnslag. Også personer med høy utdanning og gode jobber kan bli utsatt for vold. Bjørnholt understreker at partnervold ikke er en privatsak. Som venn og bekjent bør en tilby seg å være samtalepartner for den som er utsatt slik at det kan bli lettere å finne en vei ut.

LES OGSÅ: - Jeg har møtt kvinner som har endt med å bli drept.