ÅRETS STJERNESKUDD: – Jeg tror at jeg alltid vil ha et stort spørsmål i meg om det er det rette jeg holder på med. Men det motiverer meg også, sier Dagny til KK. Foto: Yvonne Wilhelmsen
ÅRETS STJERNESKUDD: – Jeg tror at jeg alltid vil ha et stort spørsmål i meg om det er det rette jeg holder på med. Men det motiverer meg også, sier Dagny til KK. Foto: Yvonne WilhelmsenVis mer

Dagny

- Fra jeg begynte med musikk, har jeg drømt om å stå på de store scenene

Etter fire år i London ringte Dagny Nordvoll Sandvik hjem til pappa i Tromsø, og ville gi opp popstjernedrømmen. «Bli litt til!» sa han.

Juryens begrunnelse: Med monsterhiten «Backbeat» feide tromsøjenta Dagny Norvoll Sandvik (26), kjent som Dagny, inn på hitlistene i 2016 med sin dype, litt ru stemme og magnetiske scenenærvær. I skrivende stund er låta avspilt 25 millioner ganger på Spotify. Vi ser allerede omrisset av en internasjonal stjerne.

Gir pengene til: Natur og ungdom gjør en fantastisk jobb, ikke minst når det gjelder mostanden mot oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja, og de har min fulle støtte. 

Fra hvor kommer et stjerneskudd? Dette himmellegemet, som blir glødende først når det kommer inn i atmosfæren. Hvilke mørke svev har det tilbakelagt før det kan ses som en lysende stripe på nattehimmelen? 

LES OGSÅ: Vogue kaller norske Aurora en «It girl to watch».

– Jeg har valgt ei rute som er annerledes og litt skremmende. Alle de tingene som nordmenn er veldig flinke på som å ta en utdannelse, en master ... det har jeg valgt bort. 

I noen sekunder blir hun stille, før hun fortsetter. 

– Det er skummelt å gå ei rute få har gått – det har vært mange angstfylte kvelder, det kan jeg love deg. Men jeg ble bevisst på dette med tid da broren min fikk kreft. At man skal leve mens man kan. Man har bare dette ene livet. 

Vi møter henne i London, det var hit hun dro i 2012 for å satse på musikken. Hun er kul, sympatisk, positiv og barnslig glad over medbrakt melkesjokolade hjemmefra – og under engelsken, som hun snakker med manager Jori, som også er en god venn av henne, synger fortsatt tromsødialekten.

I VINDEN: Dagny Nordvoll Sandvik har gjort stor suksess i året som er gått. Foto:  FOTO Yvonne Wilhelmsen
I VINDEN: Dagny Nordvoll Sandvik har gjort stor suksess i året som er gått. Foto: FOTO Yvonne Wilhelmsen Vis mer

LES OGSÅ: Årets banebryter Julie Andem: - Ungdomstiden er fantastisk, men den kan også være helt jævlig

Som barn drømte hun om å bli astronaut. I september 2015 kom hun som en rakett inn på popstjernehimmelen med låta «Backbeat». På ei snau uke ble den avspilt nesten en halv million ganger. Også «Fools gold» ble en kjempehit. 

Nå har hun platekontrakt med et av verdens største plateselskaper, Republic Records, med artister som Taylor Swift og The Weeknd i stallen. Og i sommer spådde det amerikanske magasinet Forbes at hun ville bli den nye, store popsensasjonen. 

I et år har det gått jevnt med konserter, promoarbeid og jobbing i studio. Det er sjelden hun er på samme sted så mye mer enn to dager av gangen. Men akkurat nå sitter «Årets stjerneskudd» i ro rett foran oss, på en enkel stol i et fotostudio, med dagslyset flommende inn. 

STJERNESKUDD: KK har kåret Dagny Nordvoll Sandvik til Årets stjerneskudd. Foto:  FOTO: Yvonne Wilhelmsen
STJERNESKUDD: KK har kåret Dagny Nordvoll Sandvik til Årets stjerneskudd. Foto: FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

LES OGSÅ: Slik kan du avslutte et vennskap på Facebook uten at personen legger merke til det

Og mens makeupartisten jevner ut den lyse huden, forsøker vi å lete oss fram til sprekkene i dette skinnende popeventyret, nøste opp det lange svevet hun har bak seg, før vi alle kunne se henne som en lysende stripe på nattehimmelen.

– Var du en sånn unge som brukte sjampoflaska som mikrofon?

– Jeg har alltid vært en performer. Jeg sang med feiekosten foran speilet. Med én gang foreldrene mine fikk besøk, var det frem med kosten, sette på seg den lilla hatten og ta på seg platåsko som var altfor store. Vi ungene i gata pleide å sette opp forestillinger der vi sang Shania Twain, Spice Girls Jeg hadde også en lilla boa, selv om jeg egentlig var en guttejente. LES OGSÅ: Karin Park og Kjetil Nernes: - Jeg kan ikke leve uten deg

- Jeg har fått friheten til å drive med det jeg ønsker

Hun vokste opp med foreldre som begge var utøvende jazzmusikere, og som spilte brasiliansk musikk, som bossanova. I et åpent hjem der naboungene gjerne samlet seg – med regler som kanskje var litt friere enn andres – og når foreldrene hadde spillejobber i nærmiljøet, var barna ofte med, sang ivrig med på sløye saksofonsoloer i baksetet, eller de var med på lydprøvene i Tromsø Jazzklubb.

– Både mamma og pappa er litt «free spirits». De har generelt vært veldig støttende. Jeg har fått friheten til å drive med det jeg ønsker. 

Finnes det noen magiske øyeblikk? Der verden liksom åpnet seg opp og alt ble klart: at det var musikk hun skulle drive med? 

Dagny selv mener at det er tre hendelser som har vært avgjørende.

15 år gammel framførte hun en selvskrevet låt musikklæreren likte så godt at han på kort tid booket henne inn til en rekke spillejobber. Vinteren 2006 sto Dagny på utescene etter utescene i bitende kalde Tromsø og sang, med blåfrosne hender famlende over kassegitaren.

Hun ler over minnet.

– Jeg kunne jo knapt spille. Men jeg elsket låtskrivingen. 

STØTTENDE FORELDRE: – Både mamma og pappa er litt «free spirits», sier Dagny til KK. Foto: FOTO: Yvonne Wilhelmsen
STØTTENDE FORELDRE: – Både mamma og pappa er litt «free spirits», sier Dagny til KK. Foto: FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

Var ni år da broren fikk kreft

Så er det to nøkkelscener til som utspilte seg den gangen for cirka ti år siden: Dagny – med brunt, langt hår den gangen – ser Eva Cassidy på tv, beskrevet som en av USA største stemmer. Hun sitter med kassegitaren foran seg og synger som ingen annen, og alt ved det opptaket går rett i fletta på en sekstenåring. 

– Jeg tenkte bare: «Det der må jeg gjøre!» Så fikk jeg albumet «Songbird» og «Imagine» i julegave, og hørte på det om igjen og om igjen.  

Innen et halvt år var gått hadde hun vunnet Ungdommens Kulturmønstring både i Tromsø by og den fylkesvise mønstringen.

Så er det disse hendelsene som former oss på måter vi kanskje selv ikke forstår. Som å være ni år når storebroren din på 15 får kreft. Aldri glemmer hun øyeblikket da han så på henne, etter fem lange, tunge år med sykdom: «Det kommer til å gå bra det her, Dagny.» Da setter det seg i selve ryggmargen – at man skal leve mens man kan.  

Så Dagny valgte vekk utdannelse, jobbet i stedet på Blå rock café – med trommesett hengende i taket og kun rock på repertoaret. Hun jobbet på Carlings, på Vinmonopolet og på eldreboliger – alt for å få holde på med det hun aller helst ville: musikk. 

Sammen med venninnen June skrev hun låter og opptrådte på alt som var av veldedighetskonserter, på hver minste lille kafé som ønsket dem. Og mens søsteren til June sminket og dollet dem opp, drømte de om verdensturné – uten helt å ha noen idé om hvordan det skulle gå til.

Men fra jeg begynte med musikk, har jeg drømt om å stå på de store scenene. Så er man litt realist, så er det litt jantelov. Jeg dro ikke hit for å ta over verden – men alt jeg ville, var å drive med musikk. 

I overgangsperiodene har Dagny hatt det slik: at kortene må stokkes om, deles ut på nytt. I overgangen fra ungdom til ung voksen, etter interrail i Europa og roadtrip i USA, bestemte hun seg i 2012 for å  bosette seg i London. 

– Jeg tenkte: «Hvor kan jeg gjøre mest musikk?» Jeg vurderte Oslo og Bergen, men London føltes som et bra sted å dra.

– Så målet var ikke verdensherredømme da du dro?

– Jeg er ikke så god på å planlegge. 

Et lurt smil brer seg. 

– Men fra jeg begynte med musikk, har jeg drømt om å stå på de store scenene. Så er man litt realist, så er det litt jantelov. Jeg dro ikke hit for å ta over verden – men alt jeg ville, var å drive med musikk. 

Fra å ha fire jobber hjemme i Tromsø og et stort sosialt nettverk, var dagene i London temmelig blanke. 

– De første fire–fem månedene var ikke helt greie. Da fikk jeg litt angst og lurte på hva i h... jeg holdt på med. 

Hun tenker seg litt om.

– Å komme hit og være her – og prøve å gå ei rute – jeg skal love deg at det har vært mange angstfylte kvelder. Men det er livet, det også. Det trenger ikke å være så forbanna rosenrødt hele tida, heller. Det er bra å ha det litt ubehagelig av og til. Man må bare prøve å ha et positivt forhold til det. 

Hun fikk seg et band, ble kjæreste med gitaristen Richard, bestevenn med trommisen. Sammen brukte de all ledig tid til å skrive og spille musikk. 

– Da jeg dro til London, begynte jeg å drømme større. Jeg møtte folk som torde tenke stort. Da ble det veldig spennende å forestille seg verdensturné, for eksempel. Jeg ble mer og mer dreven av å være her.

LES OGSÅ: Dette er de mest spilte sangene i begravelser

I 2014 tok hun med seg bandet til Nord-Norge, på en stuekonsert-turné. På en snau måned spilte de hjemme i 34 ulike stuer, for alt fra 5 til 80 mennesker. 

De hadde også andre konserter – som på Skarven Vertshus i Tromsø, der Dagny først da hun kom ut på scenen, oppdaget at det kun var fem stykker som var kommet for å se dem. Mamma, pappa, to arrangører og en til. 

Det ble en fantastisk konsert. Men året etter, en julidag i fjor, ringte en rådvill Dagny hjem til faren sin. Skulle hun heller flytte hjem og begynne å studere?

– Hvorfor ville du gi opp?

– Jeg tenkte: «Dette går ikke». Jeg følte ikke at jeg fikk noe igjen for det jeg gjorde. Det var mange andre ting jeg kunne tenke meg – men musikken tok all tid. Det kjentes som om jeg brukte mye tid på noe som ikke førte noe sted. Da var studier veldig fristende. Samtidig som jeg tenkte «shit, skal jeg gi meg nå, med all den tiden jeg har brukt?» 

Hun ble i London. For der andre foreldre kanskje ville ha jublet av glede og bedt datteren om å sette seg på første fly hjem, så sa pappa Øystein: «Jeg synes du skal du bli i London. Prøv litt til.» 

SCENESKREKK: – Å stå på scenen … Jeg blir like forbanna nervøs hver gang – men jeg har egentlig alltid vært en sånn person som må gjøre det jeg er redd for. Musikk er det som gjør at jeg kjenner meg levende.  Foto:  FOTO: Yvonne Wilhelmsen
SCENESKREKK: – Å stå på scenen … Jeg blir like forbanna nervøs hver gang – men jeg har egentlig alltid vært en sånn person som må gjøre det jeg er redd for. Musikk er det som gjør at jeg kjenner meg levende. Foto: FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

- Stemmen sviktet

En måned senere, i september 2015, ble «Backbeat» sluppet – og resten kan på sett og vis kalles pophistorie. 

Denne høsten, i september, med et av verdens største plateselskap i ryggen, slapp hun EP-en «Ultraviolet». «Så skinnende at ørene trenger solbriller», skrev VGs anmelder. I oktober varmet hun opp for Justin Bieber på flere av konsertene han holdt i London. 

Så sviktet stemmen. Den planlagte turneen ble erstattet med ti pålagte dager i absolutt stillhet. Men yoga, svømming og Nobel i sofaen med mamma hjemme i Tromsø er medisin god som noen. 

I februar er Dagny igjen turnéklar – og til enda flere steder enn opprinnelig planlagt – til Tyskland, Danmark, Sverige og her hjemme. Nesten som en liten verdensturné.

– Hvordan tar du vare på deg selv midt i alt som skjer?

– Jeg har bra folk rundt meg. Nå har også søsteren min flyttet til London. I en stresset situasjon er det deilig å kunne ringe henne, og høre den lille stemmen hennes, på et språk ingen andre forstår. «Går det bra, Dagny?»

Hun smiler, og fortsetter. 

– Man må prøve å være seg selv. Det er så lett å vurdere seg selv – om man er smart nok, morsom nok, om man ga nok i et intervju, for eksempel – men man må tørre stole på seg selv og det man tror på. Det gjelder også i musikken, å tørre tro på låtene, at man velger de riktige å gå videre med.

Så er hun også slik skrudd sammen:
– Jo mer jeg jobber, desto bedre har jeg det. «Dagny, du må ta en pause», får jeg ofte høre. Men jeg føler at det ikke er tid til det. Jeg blir jo så gira av alt som skjer. Det er aldri noe: «Herregud, vi må opp klokka fire.» Jeg har jo hatt vanlige jobber og stått opp klokka fire for en jobb jeg ikke har brent for. Det har vært en long time coming –  så vi gleder oss litt ekstra.

Det er en tid og sted for alt – nå er tiden for å kjøre dette fullt ut. 

Men som hun selv påpeker: 

– Jeg har ikke laget et album ennå. 

– Har du prestasjonsangst?

– Alt kan være over i morra. Man må bare stole på at det går. 

– Du har bare magefølelsen?

– Det er dét det handler om, å følge den … jeg har ansvar for tjue mennesker. Det har vært en bratt læringskurve, men det handler om å tørre stole på mage-følelsen. Så lenge jeg gjør det med albumene også, så ...

– Hva tenker du om suksessen?

– Den suksessen vi opplever nå, er fantastisk. Men det er utrolig vanskelig å opprettholde et eget liv, det kan jeg godt innrømme. Jeg reiser hele tiden – mens folk rundt meg etablerer seg. Jeg kan føle at alt blir på mine premisser … «nå er jeg her i London, vi må møtes NÅ». Det er en utfordring å finne et balansert liv. 

– Samtidig er dette en så sjelden sjanse. Jeg føler at jeg må gi alt. Og ikke minst overfor alle dem som har hjulpet meg hit, og bandet som har fulgt meg i fem år. Det er en tid og sted for alt – nå er tiden for å kjøre dette fullt ut. 

Og slik er det jo, når alt kommer til alt – så banalt – så dyrekjøpt: Man skal leve mens man kan.

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK NR 51/52, 2016

Tekst Gry Thune, foto Yvonne Wilhelmsen, styling Coline Bach, makeup Elaine Lynskey, hår Sky Cripps-Jackson. 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: