Franske Phoenix ble raskt våre nye popyndlinger da de slapp sitt album nummer to, Alphabetical, i 2004. Med radiohiten Everything is Everything som spydspiss sang de seg inn i norske pophjerter, og har siden den gang blitt for norgesvenner å regne. Nå er bandet tilbake med et album som fortsatt setter glitrende popmusikk i høysetet, men som denne gang lyder litt røffere og mer rocka.

It's never been like that starter kontant, med en insisterende, hylende gitar og enkle, taktfaste trommer. For de av oss som har hørt bandet live, er denne tyngre utgaven av Phoenix egentlig ingen overraskelse - i liveutgave har Phoenix' sommerlige drømmepop ofte fått et mye tøffere uttrykk med gitarøs og et volum som tidvis truer med å sluke Thomas Mars' vokal. Allerede som spor nummer to kommer en av platens sterkeste låter, No consolation prices, som med sine temposkifter, sekstitallsaktige klapperytme og sykt fengende refreng kommer til å bli en av undertegnedes sommerfavoritter.

Phoenix har alltid hatt en enorm porsjon keitete sjarm, og dette videreføres definitivt på It's never been like that. Thomas Mars synger fortsatt med en engelsk sterkt preget av hans franske morsmål, tekstene byr på språklige snurrigheter som får deg til å trekke på smilebåndet, og her og der høres små musikalske feilskjær. Dette er nettopp grunnen til at man elsker Phoenix - musikken er slentrende og uhøytidelig, og man hører at Thomas Mars, Laurent Brancowitz, Deck D'Arcy og Christian Mazzalai har hatt det gøy under innspillingen. Platen formelig renner over av spilleglede.

Der hvor Phoenix hittil har holdt fanen høyt for den polerte pop'en, er det nå flere kanter, mer attitude i musikken. Du kan fortsatt danse til dem, bevares - men nå kan du faktisk poge litt til franskmennene også. Du hører det til og med på singelen, fabelaktige Long Distance Call, som radiovennligheten til tross også har langt mer fremtredende gitarer og tyngre trommer enn det vi hittil har hørt fra denne kanten.

Etter flere runder i spilleren fremstår It's never been like that som Phoenix' desidert jevneste. Der hvor deres to tidligere plater har hatt en håndfull helt fantastiske poplåter som har blitt umiddelbare klassikere - If I Ever Feel Better og Everything is Everything for å nevne et par eksempler - har platene også hatt flere svake spor som har trukket helhetsinntrykket noe ned.

Dette er ikke tilfelle med It's never been like that. Sangene her fester seg ikke like kjapt, men når de først gjør det sitter de som klistret. Phoenix byr på 10 låter jeg får lyst til å høre igjen med det samme platen er ferdigspilt - inkludert den gåsehudvakre instrumentalen North. Sommerens poprockfavoritt er ankommet.