For svært mange av oss er grungemusikken det som definerer nittiåra. Tiåret var grungens æra, og sammen med Nirvana, Mudhoney og Soundgarden dominerte Pearl Jam stereoanlegg verden over med sin gitartunge, særdeles fengende hardrock. Et par år etter årtusenskiftet begynte det å roe seg litt, tømmerhoggerskjortene ble færre, hårlengdene krøp oppover, folk begynte å dusje oftere og stereoanleggene kringkastet postrock, smart rap og ny punk snarere enn fordums helter.

Pearl Jam forsvant aldri helt, men etter tragedien på Roskilde-festivalen i 2000, der ni fans ble klemt til døde mens bandet spilte, har de aldri nådd samme høyder som de gjorde med album som Ten, Vs. og Vitalogy - trekløveret som er bandets første utgivelser, og som for mange av oss er selve lyden av de sene tenåra. Derfor er det utrolig gøy å høre et Pearl Jam som med årets utgivelse tar oss tilbake til storhetstida, med sitt sterkeste album siden 1994.

Eddie Vedder har fortsatt den helt, helt spesielle stemmen som kan få tiden til å stå stille og sterke kvinner til å gråte. Stone Gossard og Mike McCready slynger ut gitarkaskader som om det sto om livet, bassen til Jeff Ament får hjertet til å pumpe i hans rytme, og Matt Cameron spiller trommer med nittitallslyd uten at det noensinne lyder bakpå, bare som et kjærkomment gjenhør.

Pearl Jam har alltid vært kjennetegnet av tekster som tidvis er subtile, andre ganger rent ut uforståelige. Likevel har Vedder hylt, flerret og ropt dem ut på et vis som gjør at de likevel treffer - slik de også gjør på årets selvtitulerte album. Dette er på mange måter Pearl Jam på sitt aller mest politiske.

- Det Bush-administrasjonen gjør i dag er faktisk kriminelt, sier Eddie vedder til Rolling Stone Magazine, og sikter blant annet til den amerikanske krigføringen i Irak.
«It's the same everyday and the wave won't break
Tell you to pray, while the devils on their shoulder
The whole world,... World over
It's a worldwide suicide,» synger Vedder i singelen World Wide Suicide, med klar adresse til den amerikanske presidenten. Også en rekke andre spor på platen er politiske knyttnever som understreker bandets vedvarende relevans. Det låter engasjert, aldri påtatt.

Gitarsoloer, tunge trommer og knallsterke, melodiøse låter dominerer platen. Her er også rom for et par ballader av klassisk Pearl Jam-kvalitet. Rolige, storslått Gone er en låt som fint kunne ha passet inn på Vs. eller Vitalogy. Pearl Jams største utfordring ligger i at de allerede med debuten laget et album de umulig kan overgå. Det får vi heller leve med når comebackplatene deres er så bra som dette. Jeg vurderer å hente tømmerhoggerskjorta fram fra glemselen.