Geir Kåre Cemsoylu Nyland (30) har alltid vært en svært aktiv person, med masse energi. Han er fryktløs, knallsterk både mentalt og fysisk, og elsker utfordringer. Noe som førte han til topps i første sesong av «Norges tøffeste».

For noen år siden valgte han å følge drømmen, og satse for fullt på MMA. Han hadde et jag i kroppen. Det var noe han måtte gjøre, selv om det ble mindre tid til familien – deriblant sønnen hans.

30. mai 2021. Geir Kåre husker at det var en solfylt, varm sommerdag i Oslo, og han hadde tatt turen til Sørenga for å henge med noen venner. Han tok en snap av folkehavet som befant seg foran ham, stusset over at ingen hadde «covid-angst», og sendte bildet til noen venner.

Geir Kåre, Kenneth, Ahmad, Abbas og Nora gikk til et mindre folksomt sted – valget falt på bryggen ved det nye Munch-museet i Bjørvika, som han hadde gått fordi noen dager tidligere. Han la merke til at folk badet der, og tenkte at det var en fin plass.

En time senere skulle Geir Kåre på trening, men han tenkte at han rakk å ta et lite bad først. Ettersom det var mai, var det ikke sommertemperatur i vannet. Det skremte ikke Geir Kåre.

- For å fyre opp de andre, valgte jeg å hoppe uti først.

Trodde at han var død

Geir Kåre stupte ut i det mørke vannet, med hodet først, og armene inntil kroppen, i et såkalt militærstup.

Skiltet på bakken, som viser at det er farlig å stupe derfra, var det ingen av dem som så – det var for mange mennesker der til at det var synlig. Ingen av dem visste hvor grunt det var, før hodet til Geir Kåre traff betongrørene som lå halvannen meter under vannoverflaten.

- Alt ble hvitt. Det var veldig rart. Jeg har tenkt mye på den følelsen – for jeg forsto på en måte at jeg var død. Det var en deilig følelse – jeg var rolig til sinns. Men så ble jeg trist, fordi jeg ikke hadde fått sagt til kjæresten min at jeg elsker henne.

Det hvite forsvant da Geir Kåre skulle trekke luft. Han innså at han fortsatt var under vann.

- Jeg husker at jeg tenkte at jeg skulle puste rolig, og ikke få panikk. Jeg har trent på pusteøvelser på grunn av idretten, så jeg prøvde å puste rolig og svømme mot bryggen.

Vennene til Geir Kåre, og andre folk i området, var skrekkslagne vitner til ulykken. Blodet strømmet fra hodet hans. Selv skjønte han ikke hvor ille det var, før han så ansiktet til kompisen Abbas.

- Jeg så det i øynene hans. Han var sjokkert, og veldig alvorlig.

Folk stoppet og tok bilder

En av de andre kompisene til Geir Kåre, Ahmed, hoppet uti vannet for å hjelpe ham, og dro han inntil stigen.

- Jeg prøvde å si noe, men jeg klarte ikke, da adrenalinet hadde lagt seg, og smertene kom. Jeg husker jeg sa lavt, nesten hvisket: «Jeg… kjenner… ikke.. beina… mine», forklarer Geir Kåre.

Han husker at Ahmad svarte at det var fordi vannet var så kaldt.

- Jeg husker at jeg syntes det var søtt og snilt sagt. Men jeg har holdt på med isbading lenge, og vet godt at kaldt vann ikke gjør at du mister følelsen i beina.

Tankene begynte å vandre, samtidig som stadig større folkemengder samlet seg ved bryggen. Geir Kåre la merke til at flere folk tok frem mobiltelefonene sine, de tok bilder og filmet mens han kavet i vannet.

- Jeg tenkte at jeg aldri hadde dratt frem mobiltelefonen for å filme en skadet person. Det er helt sykt.

Vilde ble lam etter stupeulykke

Ekstreme smerter

Blodet rant i øynene til Geir Kåre, og alt ble ganske tåkete. Han er usikker på om han mistet bevisstheten noen ganger, for smertene ble mer og mer intense.

- Nervesmerter kan ikke beskrives. Det brenner fra innsiden og ut, som en blanding av strøm og flammer. Det tok nesten knekken på meg, jeg ville bare bli knocket ut istedenfor. Det var så sinnssykt vondt, sier han.

Geir Kåre hørte sirener. Han fokuserte fortsatt på å puste rolig. Han kunne høre at brannvesenet holdt på med noe i bakgrunnen.

- En brannmann hoppet ut i vannet foran oss, og med en gang jeg så øynene hans, følte jeg meg litt tryggere. Han fremsto som en mann som vet hva han holder på med. Han stresset ikke, men var rolig og kontrollert.

Brannmannen festet et tau rundt brystet til Geir Kåre, under armene, og spurte om han klarte å klatre i stigen. Men det gikk ikke – smertene var for intense.

Redningsarbeiderne fikk plassert Geir Kåre på en stol i vannet, og så skulle de trekke ham opp ved hjelp av et tau.

- Jeg kjente hver eneste bevegelse, hvert eneste rykk. 1-2-3, rykk. Det var helt jævlig.

Geir Kåre ble lagt på en båre, og fikk smertestillende. Kjæresten hans kom så fort hun kunne, rett før han ble sendt til sykehuset.

- Jeg husker at jeg syntes så synd på henne, fordi hun måtte se meg sånn.

Omfattende operasjon

Geir Kåre vet ikke hvor lang tid det tok før de fikk ham opp av vannet, men han antar at det var en stund, da legene ikke kunne operere han med det samme, fordi han var så nedkjølt. Han falt inn og ut av bevissthet hele tiden.

- Det opplevdes slik det ser ut på film. Det blir mørkt, så ser du et ansikt, så blir det mørkt igjen, og så ser du et nytt ansikt. Jeg husker jeg så øynene til kjæresten min, hun visste ikke hva hun skulle si eller gjøre.

Da Geir Kåre åpnet øynene neste gang, så han ansiktet til bestekompisen sin, Kenneth Elvegård.

- Han er en positiv fyr som bare ler, samtidig som han er beinhard, og aldri viser at han er sårbar. Men da sto han der, med tårer i øynene. Det var utrolig sterkt, sier han.

Geir Kåre ble operert i timevis. Den aktive mannen, hadde fått en komplett ryggmargsskade, og blitt lam fra brystet og ned.

- Kanskje han aldri skulle få treffe pappaen sin

Lang biltur

Zekiye Dönerciler Nyland (31), søsteren til Geir Kåre, var i bursdagsselskap da ulykken inntraff. Hun så at moren deres ringte, og på grunn av en dårlig følelse, gikk hun litt unna de andre for å svare. Moren gråt, og sa at Geir Kåre hadde vært i en ulykke.

- Jeg hørte at hun var livredd. Det har skjedd så mye i vår familie, så jeg er alltid litt på vakt.

Zekiye og moren pakket sakene sine, og kjørte til Oslo så fort de kunne. De hadde fått beskjed om at Geir Kåre sannsynligvis hadde blitt lam, men de ante ikke hva som kom til å møte dem når de kom frem. Det ble syv lange timer i bil, fra Haugesund til Oslo, midt på natten.

- Forferdelig å se på

Zekiye husker at hun kom inn på rommet til Geir Kåre, på intensiven, og en liten gardin dekket for sengen han lå i.

- Jeg tenkte at når jeg går bak disse gardinene, og får se han, skjønner jeg at det har skjedd på ekte, sier hun, og stemmen endrer seg litt. Hun tar en liten pause.

- Det kan hende jeg begynner å gråte, altså.

Geir Kåre lå i sykesengen, med masse slanger over hele kroppen. Han var veldig neddopet på medisiner, men han var våken. Moren deres omfavnet ham, og begge gråt.

- Det var forferdelig å se på, for Geir Kåre ble som en liten, livredd gutt. Mamma trøstet så godt hun kunne – hun er så tapper og sterk. Å se lillebror som alltid har vært så sterk og tøff, bli til en traumatisert og redd gutt, var veldig spesielt.

Selv om det var vanskelig å innse hva som hadde skjedd, forteller Zekiye at det ikke var et sjokk for henne.

- Det høres kanskje brutalt ut, men Geir Kåre har alltid levd et risikofylt liv. Han elsker spenning, og tar gjerne sjanser, uten å tenke konsekvenser. I alle fall ikke i den grad jeg har gjort. Jeg prøver å være føre var, fordi jeg vet hvor fort ting kan snu. Men denne gangen tok han ingen sjanse, han badet på en badeplass. Det gjør det hele enda jævligere.

- Det er ikke mange du får bli lam sammen med

Nært søskenforhold

Zekiye og Geir Kåre har alltid vært veldig nære. Kun ett år skiller dem: Zekiye ble født i april 1990, og Geir Kåre i mai 1991. Og så har de en bror som er noen år yngre enn dem.

- Vi har hatt en litt turbulent oppvekst, med en far som ikke har vært så mye i bildet. Mamma har stort sett hatt ansvaret for oss. Geir Kåre og jeg har sett og følt på mye av det samme, og stått sammen i de tøffe periodene. Jeg tror det har ført oss enda nærmere hverandre, sier Zekiye, og legger til:

- Jeg tror at vi kan føle det den andre føler.

Zekiye er eldst, og har derfor følt litt ekstra ansvar overfor Geir Kåre. Hun beskriver seg selv som ganske overbeskyttende, mens han har ledd av henne og kalt henne streng og hysterisk.

- Vi kan også krangle så busta fyker, og vi har slåss fra vi var små. Begge to har veldig sterke personligheter, men det har alltid vært viktig å involvere hverandre. Vi ble foreldre ganske unge, og har fulgt hverandres prosess, også som foreldre.

Begge satset på idrett

I likhet med Geir Kåre, har Zekiye også satset på en idrettskarriere. Hun har holdt på med olympisk vektløftning.

- Vi har alltid gått hånd i hånd. Vi har tatt utradisjonelle valg, fulgt driven vi har i oss, fordi vi elsker det vi gjør. Vi har støttet hverandre gjennom alt.

På grunn av skader, ble Zekiye satt tilbake, og hun valgte etter hvert å prioritere familielivet foran idretten.

- Geir Kåre fortsatte å satse. Jeg har alltid hatt forståelse for valget hans, for den driven som er i han, er helt unik.

Å bli lam var hans største frykt

Geir Kåre har ADHD, og har alltid slitt med å være i ro. Han er en sånn person som trener når han har pause under treningsøkten.

Han har alltid sagt at dersom han blir lam, er livet over. Han sa det senest en uke før ulykken.

- Å bli lam, har alltid vært min største frykt, og mitt aller største mareritt. Nå lever jeg mitt største mareritt.

Zekiye innrømmer at hun er mye bekymret for lillebror.

- Han er langt nede, og impulsiv. Han er fanget i egen kropp og sinn, og har det helt forferdelig. Det er klart jeg er redd for at han skal ta noen dårlige valg. Det er smertefullt å se hvor forferdelig vondt han har det.

Cecilie ble lettet over diagnosen: - Jeg har følt meg gal og dum

Nekter å leve et liv i rullestol

Geir Kåre var på rehabilitering på Sunnaas etter ulykken. Han er veldig fornøyd med helsevesenet generelt, og de som jobber ved Sunnaas, men han mener at Norge er feige når det gjelder å teste ut litt mer eksperimentell behandling.

- Istedenfor å se muligheter, var de mest opptatt av å fortelle meg hvordan jeg skulle leve et liv i rullestol. Folk fortalte meg at jeg kunne ha et fint liv i rullestol, og for eksempel holde på med rullestolbasket. Det gjør meg bare irritert. De kjenner meg ikke – jeg kan ikke få et bra liv i rullestol, sier han, og legger til:

- Jeg er skuffet over at de tar bort håpet til folk. Jeg sa til kriseteamet jeg møtte at jeg skal på beina igjen – uansett. De prøvde å fortelle at det ikke kommer til å gå. At de snakket ut ifra erfaring. Det motivert meg enda mer, sier han bestemt.

Samlet inn 1,6 millioner

Geir Kåre har brukt ekstremt mye tid på research, og funnet eksempler på personer med komplett ryggmargsskade som har klart å gå igjen. Kompisen hans, MMA-utøveren Emil Meek, starten en Spleis for å samle inn penger til behandling. De samlet inn over 1,6 millioner kroner, og deler av summen ble brukt til stamcellebehandling i utlandet.

Behandlingen har så langt ikke hatt effekt, men Geir Kåre ser på flere muligheter. Han forteller at han er nødt til å være kritisk til det han finner. For litt siden ble han kontaktet av en aktør som tilbød en behandling til mangedoblet pris.

- Det er utrolig at de prøver å svindle og utnytte folk i en sårbar situasjon. Man blir jo desperat.

Uvirkelighetsfølelse

Det er nå cirka ni måneder siden ulykken. Geir Kåre våkner fortsatt opp med en uvirkelighetsfølelse, hver dag.

Han er ikke lenger den pappaen som kan balansere på steiner, og klatre i trær, når han er ute med sønnen på 13.

- Det har vært tøft for han også. Første gang han så meg var han veldig preget. Mange forteller meg at jeg ikke har mistet meg selv, men identiteten min er bevegelse, og det har ringvirkninger på alle rundt meg.

Zekiye synes at hele situasjonen er svært vanskelig.

- Jeg har så mye å gi, men ikke noe å tilby. Jeg bor langt unna Geir Kåre, men jeg prøver å være hos han så mye jeg kan, sier hun.

Da Annika våknet opp etter rideulykken, var hun lam fra halsen og ned. Så tok hun beslutningen som sjokkerte mange

Trener seks timer hver dag

Geir Kåre trener hver eneste dag, i et håp om fremgang. Han følger et program som består av gåtrening ved assistanse, seks timer om dagen, seks dager i uken, i seks måneder. Nå er han på fjerde måned.

- Jeg hater det. Før pleide jeg å slå folk i bakken. Nå står jeg i et oppheng, hvor noen beveger beina mine. Det er så kjedelig. Ikke har jeg fått resultater heller. Men jeg har en tvangstanke som sier at jeg skal fullføre.

Zekiye er veldig imponert over innsatsen lillebror legger ned:

- Han er så strukturert og målbevisst fra treningen han har holdt på med i alle år. Sånn sett har han det beste utgangspunktet. Han må bare jobbe hardt, og håpe at det skjer noe ute i verden.

- Ingen som forstår

Geir Kåre forteller at livet akkurat nå er en berg-og-dalbane. Mange forteller ham at de synes synd på han, og forstår at han har det tøft.

- Det er ingen som forstår. Men jeg trenger ikke trøst – jeg trenger at noen er der, og lytter. Det er lite man kan si for at jeg skal føle meg bedre, men kjæresten min klarer det. Hun følger med på alt innen forskning, like nøye som meg, sier han.

Zekiye forteller at Geir Kåre, med sin unike innstilling og pågangsmot, er en stor inspirasjon for mange.

- Andre klager på litt «vondter» her og der, men det er så mye du kan gjøre med helsen. Har du helsen i behold, er alt annet unnskyldninger. Det er fint å se at en så forferdelig ulykke, kan bli noe positivt. Jeg vet at det betyr masse for Geir Kåre at andre ser opp til han, og at han kan gjøre en forskjell for andre. Vi gir ikke opp håpet, forteller Zekiye.