Lucky Number Slevin
Karakter: kkkkkk
Den amerikanske tv-serien Gilmore Girls har en stor fanskare, mye på grunn av de kjappe og tilsiktet smarte replikkene som smeller veggimellom med lynets hastighet. At jeg flere ganger under Lucky Number Slevin lot tankene vandre til mor og datter Gilmore, er intet pluss for denne gangsterfilmen, hvor det nok er tenkt at de snertne replikkene skulle gi helt andre, mer hardkokte assosiasjoner.
Slevin Kelevra (spilt av Josh Hartnett, kjent fra SinCity, Black Hawk Down og Pearl Harbor) ankommer New York etter å ha fått sparken, ferska en utro kjæreste og fått leiligheten kondemnert. Planen er å bo hos kompisen Nick, men når Slevin ankommer Nicks leilighet er Nick som sunket i jorden. Kort tid etter kommer to muskelbunter på døra. De tror Slevin er Nick, og sleper ham med seg for å treffe skumle The Boss. Det viser seg at Nick har gjeld til både The Boss og hans mafiosokonkurrent The Rabbi, og begge krever blodige tjenester for å la Slevin slippe unna innkrevingen. I bakgrunnen lurer en skummel leiemorder, finfint spilt av stadig mer sympatiske Bruce Willis.
Lucky Number Slevin-regissør Paul McGuigan har et tydelig forbilde i Quentin Tarantino. Både det estetiske uttrykket og det høye antallet drap minner om Pulp Fiction-regissøren, men McGuigan når ikke helt opp til læremesteren. Selv om starten er kostelig, med en rekke kjappe, blodige mord som er lekkert filmet i Tarantino-stil, klarer ikke Lucky Number Slevin å holde på interessen når øyet er mett av de kule bildene. Dessverre.
Filmen legger opp til mye spenning knyttet til hvem som egentlig lurer hvem. Hvem spiller på lag med hvem, og hvem er det egentlig som trekker i trådene? Problemet er at man lukter lunta veldig kjapt, og lenge før sammenhengene forklares til slutt, skjønner man hvordan det ligger an. I tillegg virker de smarte replikkene krampaktige, og klinger hult når skuespillerne framsier dem etter beste evne. Hadde regissøren skjult sine spor litt bedre og forsøkt seg med litt færre coole replikker, hadde Lucky Number Slevin maktet å begeistre oss også for innholdet, og ikke kun for estetikken, slik den gjør nå.
LES FLERE FILMANMELDELSER PÅ KK.NO
