Mor står foran speilet og sier at nå er det jammen på tide å slanke seg. Igjen. Hun synes lårene er for tjukke og magen og armene for slappe. Slik kan et komplisert forhold til vår egen kropp starte når vi er helt små. Det føles normalt, men plutselig har vi vendt de tankene innad, for hvis mor er feil, så er vel vi det også. På den måten kan man arve kroppsskam – helt uten å tenke over det.
Hensikten med denne reportasjen er ikke å skape dårlig samvittighet. Vi gjør alle ting som ikke er de mest hensiktsmessige. Det viktige er å bli klar over det og snakke om det, så vi kan komme det til livs. Altfor mange kjenner til utfordringene med selvbildet, for om man er tjukk eller tynn, er ikke avgjørende for om man kan ha et problematisk forhold til kroppen sin.
– I mange tilfeller er det en interaksjon med foreldrene. Det kan bare være det at et barn er vitne til at moren går rundt og sier til seg selv at hun er for tjukk. Og da kan barnet tenke: «Hvis du er for tjukk, så er jeg også for tjukk.» Det er ikke nødvendigvis fordi foreldrene har sagt det direkte til sine barn. Og så er det hele skjønnhetsindustrien. All markedsføringen som sier at man ikke er god nok – du må kjøpe dette produktet, for da blir du litt bedre, sier Maia Norstved Skøtt, sosiolog med spesialitet på kropp og skam.
– Noe av det viktigste er å jobbe med den indre negative stemmen
I mange tilfeller begynner utviklingen av skammen over kroppen tidlig. Barnepsykolog og familierådgiver Charlotte Diamant har klienter helt ned i åtteårsalderen som har et vanskelig forhold til kroppen sin.
– Det starter der når de blir bevisst på klær og utseende og sammenligner seg med andre. For så snart du går ut og gjør mye ut av det ytre, så vil kroppen være en del av det.
Charlotte Diamant kjenner også igjen flere situasjoner hvor negativt selvsnakk påvirker barn. Det kan være barnet som kopierer sin mors måte å snakke om seg selv på. Når hun sier til venninnene at hun ikke skal ha mer mat, eller at nå skal hun også begynne å trene. Når barna overhører sånne ting, kan det skape dette bildet hos dem. Men når vi prøver å fortelle dem at det ikke er grunn til å ha dårlige tanker ved å si at det ikke er slik i virkeligheten, kan det ende med å styrke skammen.
– Barn som er fine og herlige, og akkurat slik de skal være, kan saktens begynne å gi uttrykk for utilfredshet med kroppen sin. Hvis de voksne da svarer: «Nei, du er jo så fin og pen», sier de egentlig: «Nei, nei, vi hører deg ikke, vi anerkjenner deg ikke, vi orker ikke å snakke med deg om det.» Slik høres det ut for barnet, som så vil skamme seg. Det fører til skam hvis vi ikke får lov til å snakke om det, sier Charlotte Diamant.
Men skammen har ikke alltid opphav i hjemmet. Den kan også komme fra mobbing på skolen, fra tv, reklamer og fremmede mennesker.
Det er normalt at vi tenker negativt om oss selv. Men hva kan vi gjøre for å komme disse følelsene til livs? Sånn at vi uansett hvordan vi ser ut, kan leve livet vårt med full kraft? Et liv med mindre selvkritikk.
– Noe av det viktigste er å få jobbet med det jeg kaller den indre negative stemmen. Det er den som sier at du ikke er god nok, og at alt dette er feil med deg. Og det er også den som er med på å si at man er for tjukk. Og den skal man liksom prøve å slå i hodet, så den ikke slår en selv i hodet. Det kan være skikkelig vanskelig å gjøre dette alene, så ofte kan det være lettere hvis man hjelper hverandre med det. Så det handler om å huske å si høyt: «Jeg liker ikke at du sier det der om deg selv.» Fordi ofte kan man fort si foran vennene sine: «Jeg liker ikke meg selv i dag, fordi jeg ser sånn ut», og problemet er at vi gjør det uten å være klare over det. Da man skal faktisk si: «Hei! Er du klar over hva du gjør med deg selv? Det er ikke særlig snilt.» Det er en av de mer håndgripelige tingene man som individ kan gjøre, sier Maia Norstved Skøtt.
- Mitt håp er å bli kvitt kroppstrender fullstendig
– Prøv å hylle det som er fint
Hvis man har et barn i familien sin som kjemper med utseendet sitt, har Charlotte Diamant et enkelt råd.
– Gi det lov. Hvis ditt tynne barn sier at hun er tjukk, så spør: «Hvor er det du er tjukk? Hva er det du ikke liker med kroppen din?» Gi det lyd, gi det plass, gi det lov til å være der, rett og slett.
Eller man kan fokusere på det man liker ved sin egen kropp:
– Prøv å hylle det som er fint, i stedet for å fokusere på den ene tingen du ikke liker. For man kan alltid finne et eller annet man ikke er begeistret for. Men det burde ikke ødelegge alt det andre som er bra. Det blir også svært filosofisk, men det er også det som er problemet – alt sammen er følelser. Det er ikke særlig målbart, og det er derfor man må jobbe med hodet sitt, sier Maia Norstved Skøtt.
En annen utfordring ved å være menneske og ha en kropp, er at det er vanskelig å skille mellom sunnhet og utseende. Mellom hvordan kroppen rent faktisk har det og de vedtatte normene om hvordan en sunn kropp ser ut. De to tingene er koblet sammen for oss, selv om definisjonen på sunnhet ikke er så snever som vi har gjort den til.
– Det er en voksende sunnhetsindustri og oppmerksomhet på det å være sunn. Og selvfølgelig skal vi være sunne, men innimellom blir deler av dette sunnhetsengasjementet også til at man ikke er god nok, hvis man ikke er et sunnhetsideal. Som om man kun kan være enten riktig eller feil. Man burde si: «Det går egentlig skikkelig bra. Jeg har kanskje litt mage, men det betyr jo ikke at jeg ikke får i meg grønnsaker og vitaminer og sørger for å få mosjon», sier Maia Norstved Skøtt.
Mange av kvinnene som Maia Norstved Skøtt intervjuet i sitt studium, var svært engstelige rundt dette med sunnhet. Hvis de ikke klarte å leve opp til idealet om sunnhet, var de tenkte konsekvensene uoverskuelige.
– Fordi man får følelsen av at hvis man ikke er flink nok til å kontrollere kroppen sin, så fikser man heller ikke jobben sin, eller så er man sikkert også dum, eller så er det faktisk ingen som liker ens personlighet. Selv om ingenting av det er riktig, så er det den logikken som de fleste gir uttrykk for. At det føles sånn.
– Hvorfor er det så vanskelig for oss å skille mellom kropp og sunnhet?
– Fordi skjønnhetsbildet er å være tynn, og måten man oppfatter sunnhet på, er ved ikke å være overvektig – ergo å være tynn. Så det å se bildet for seg i hodet sitt av en sunn person og et vakkert menneske, de henger ofte sammen. Også selv om det ikke er det som avgjør om det er fett rundt deres indre organer, eller om de faktisk har jernmangel eller noe annet som ikke kan ses, men som beskriver en sunnhet. Eller om man i hemmelighet skjuler de kuttene man har på innsiden av lårene, fordi man faktisk har det elendig, men ser ut som man burde.
Slik sniker det seg inn
På Instagram kan man finne mange kvinner som har bestemt seg for å ta et oppgjør med skammen over sin egen kropp. De er en del av det kroppspositive fellesskapet. Her forteller to av dem om sine opplevelser.
Camilla Jørgensen (31)
@MOR_PLUS
– Jeg har hele min ungdom vært blendet av samfunnets narrativ om at tjukkhet er feil. Gjennom Instagram er jeg blitt svært bevisst på den fortellingen vi alle er vokst opp med: «At det er feil å være tjukk, og hvis du er tjukk, så kan du ikke bli til noe.» De senere årene er jeg blitt løftet opp av mennesker som bryter med dette, og som velger å leve livet på tross av deres kroppsstørrelse. En helt ny verden åpnet seg for meg ved å finne kvinner på blogger og Instagram som jeg kunne speile meg i. Spesielt når det gjelder min påkledning. Når hun kan gå i vannrette striper og en tettsittende kjole, kan jeg det også. Så da gjorde jeg det. Derfor går jeg ikke og venter på at jeg skal bli tynn nok til å leve livet. Jeg danser rundt i en crop-top og prøver på beste vis å nyte livet, mens jeg børster de negative kommentarene av meg.
Malene Langvad (30)
@MALENEFL
– Jeg husker egentlig ikke at mine nærmeste har snakket stygt om seg selv og kroppen sin. Jeg husker det som om kroppsskammen kom snikende de første skoleårene, da andre barn begynte å erte meg. Da fant jeg ut at det var feil å være som meg. Eller i hvert fall at det var en grunn til at jeg ble mobbet. Helsesøstrene og ernæringsekspertene som fortalte meg at det var bra hvis jeg kunne vokse meg høyere uten å legge på meg, og som rådet meg til å huske å drikke vann når jeg kjente sult. Senere: Jenter på skolen som begynte å snakke stygt om deres bitte lille fold på magen og om at de «så tjukk ut i de klærne» – og jeg som tenkte at hvis de var tjukke, så var jeg helt utenfor skalaen. Og ungdomsbladenes råd om å kle seg etter kroppen sin, som svært tydelig fortalte meg om alt det jeg ikke måtte kle på min kropp. Lenge trodde jeg at negativt kroppsprat var forbeholdt tjukke kropper. Men en dag møtte jeg en bekjent på et treningssenter, og hun snakket så stygt om sin egen, slanke og flate mage. Og da gikk det opp for meg at kroppsskammen aldri stopper, hvis vi ikke bestemmer oss for å gjøre opprør med den. For idealet etterlater nesten ikke rom for noen til å passe inn.
