Ellen Hillingsø:

- Gjør det du frykter

Er det noe Ellen Hillingsø har lært, så er det at du må tørre å gjøre det som er skikkelig skummelt hvis du skal komme deg videre i livet. Her forteller hun om de fire rettesnorene hun selv lever etter.

– Jeg vil være glad i livet mitt. Og jeg vil utfolde det livet jeg har. FOTO: Franne Voigt
– Jeg vil være glad i livet mitt. Og jeg vil utfolde det livet jeg har. FOTO: Franne Voigt Vis mer
Publisert

Ellen Hillingsbø (53)

Skuespiller.
Har spilt i utallige teaterstykker og tv-serier, blant annet «Broen». I tillegg holder hun foredrag og underviser bedriftsledere i kunsten å opptre.
Gift med Christoffer Castenskiold og mor til to tenåringer.
Bor i København.

Å sitte overfor Ellen Hillingsø er som å overvære en privat, skreddersydd forestilling der et helt persongalleri får liv på den fiktive scenen. Hennes toneleie går opp og ned som et landskap med fjell og daler, og det er en nytelse å lytte til hennes tydelige uttale av de velvalgte ord som hun bruker med store verbale armbevegelser og variasjon. Stemmen svinger mellom den mørke velurstemmen, som er hennes kjente signatur, til den lette, svake stemmen som hun bruker når hun for eksempel imiterer sin datters sukk etter en kjedelig opplevelse på leirskolen. Her deler hun de fire rettesnorene som hun selv lever etter – eller i hvert fall prøver å leve etter.

Rettesnor 1: Grip mulighetene– særlig dem du er redd for

– For noen år siden begynte livet å presentere nye faglige muligheter for meg, og jeg sa «ja» til dem i stedet for å skyve dem unna. Det var blant annet å holde foredrag, gjøre bokopplesninger, snakke om nye filmer på tv og undervise ledere fra store danske bedrifter i kunsten å opptre. Tidligere hadde jeg tenkt at slike ting gjør ikke jeg, for jeg skal bare være skuespiller og stå på en scene eller foran et tv-kamera.

Men jeg kom fram til erkjennelsen av at livet vårt ser forskjellig ut, og det handler om at vi hver og en folder ut vår individuelle sveitserkniv og ikke lar oss blende av troen på at livet skal se ut på en bestemt måte. Vi har hver og en vår vei. Men det var slett ikke friksjonsfritt for meg å si «ja» til nye oppgaver. Jeg kjente en kolossal motstand mot det, og jeg følte meg provosert: Hvorfor det? Hva er det med meg? Hvorfor blir jeg hele tiden spurt om jeg vil intervjue eller snakke med folk – jeg er da ikke journalist? Det vesentlige var at alle henvendelsene tok utgangspunkt i min faglig kunnskap, men likevel forsto jeg ikke hvorfor jeg ble spurt. Men nysgjerrigheten min har ført til at jeg ikke har kunnet la være, selv om jeg var nervøs, hadde røde flekker på halsen og store lp-plater av svetteringer under armene. For utfordringene fortsatte å komme og ropte på meg.

– Når livet gir oss muligheter som er angstframkallende, men som vi likevel er tiltrukket av, bør vi bite på kroken, sier Ellen Hillingsø. Skjorte fra Freya Dalsjø, skjørt fra Inwear, øredobber fra Josephine Bergsøe og sko fra By Malene Birger. FOTO: Franne Voigt
– Når livet gir oss muligheter som er angstframkallende, men som vi likevel er tiltrukket av, bør vi bite på kroken, sier Ellen Hillingsø. Skjorte fra Freya Dalsjø, skjørt fra Inwear, øredobber fra Josephine Bergsøe og sko fra By Malene Birger. FOTO: Franne Voigt Vis mer

Jeg har arbeidet fullstendig heseblesende i årevis, men å åpne meg og si ja til litt alternative ting har pirret nysgjerrigheten min, så i dag er jeg mye mer åpen for alt mulig i livet. Selv om jeg grunnleggende vil definere meg selv som veldig åpen og en som alltid har vært vitebegjærlig og nysgjerrig, er de egenskapene på en måte blitt skjerpet ytterligere i mitt 53. år: Er dette enda en mulighet? Hva ligger det bak denne åpningen? I dag er jeg mer åpen og nysgjerrig enn da jeg var i 20- og 30-årene. Jeg er blitt modigere fordi jeg har utsatt meg selv for nye opplevelser, noe som hjernen fra naturens side ikke er innstilt på. Vi mennesker er innstilt på å spise fett og sukker og ligge på sofaen og ta det fullstendig med ro inntil noen kommer og sier at vi må løpe fort for å overleve, og det er det ikke mange som gjør i en moderne tilværelse. Så når livet gir oss muligheter som er angstframkallende, men som vi likevel er tiltrukket av, så bør vi bite på kroken.

Jeg sier alltid til meg selv: «Hvor er friksjonen, er det mulighet for utvikling?» Den innstillingen har gitt meg mot og en tro på at det skal gå. Vi lander på beina. Så det gjelder å tørre å våge – og selv la seg gripe, for vi kan mer enn vi tror. Derfor inviterer jeg også barna mine til å bruke livet og lære av livet: «Dere må gå ut og forme tilværelsen. Det skjer ikke av seg selv!» Sier datteren min: «Jammen, mamma, jeg kom i den kjedelige gruppen på leirskolen», så svarer jeg: «Det finnes ingen kjedelig gruppe. Gjør gruppen morsom!»

Rettesnor 2: Ta ansvar for deg selv– og oppfør deg ordentlig

– Det er også noen dører som skal lukkes. Og det kan også være en mental dør. For det går en konstant kvern – i hvert fall i mitt hode – av negative tanker. En gang imellom må man lukke døren for kvernen og si «stopp». Jeg holder meg av og til unna nyhets- og sladderstrømmen og slår av mobilen for å lukke verden ute og for være til stede. Jeg har tatt et valg om at det er enkelte ting jeg ikke slipper inn, fordi det er sløsing av energi, og det gjelder for eksempel sladder. «Kunne det ikke være spennende å dykke ned i det», sier den indre stemmen. «Nei, Ellen, avstå fra det. Ikke gå inn i det!» Jeg prøver å skape en form for integritet rundt meg selv og på den måten ta kontrollen over meg når det gjelder hva jeg tenker og ikke tenker. Ellers risikerer jeg å ha de samme samtalene med meg selv og gjenta de samme negative tankene som jeg hadde da jeg var 25 år. Vil jeg bruke livet mitt på det og plutselig oppdage at jeg har brukt et helt liv på de samme tankene?

Som mennesker har vi mulighet til å gå inn og stoppe den tankestrømmen, og det synes jeg faktisk at jeg er blitt veldig god til. Det er faktisk en forbindelse mellom det som kommer ut av munnen på meg og det jeg gjør som menneske. Jeg trener min integritet til ikke å gå inn i sladder. Det styrker meg som menneske og gjør meg sterkere. Jeg er ikke et offer. Jeg har et valg når det gjelder hvem jeg vil være. Er det anstrengende? Ja, visst, men hvem har sagt at det skal være lett å være menneske?

Vi lever i den mest komfortable delen av verden, med et overforbruk uten like, og da skulle det vel bare mangle at vi gjør oss litt umake? At vi tenker bærekraftig, at vi legger oss i selen og oppfører oss ordentlig overfor våre medmennesker som har det vanskeligere? Stram deg opp, og vær sjenerøs. Jeg mener det seriøst: Jobb hardt og vær grei mot folk.

Vi blir nødt til å begrense oss selv – og skjerpe oss. Jeg er mye på Instagram, men jeg begrenser meg. Jeg gir meg selv tidslommer på 10 minutter om gangen, og dermed tar jeg et aktivt valg. Mobilen blir lagt vekk når vi spiser, går tur og er på teateret. Vær til stede i livet. Man kan ikke ha en dyp samtale hvis man hele tiden tar fram mobilen, og det gjelder også for meg selv. Det er snakk om disiplin. Og en ting er sikkert: Ved enden av den disiplinen ligger den berømte friheten. Vi får ikke bare frihet av å gi oss selv lov til alt, hele tiden. Instagram konkurrerer med livet ditt. Samværet med dine barn. Ekteskapet ditt og de bøkene som du kunne lest, eller de nyhetene du kunne fulgt med på.

– Instagram konkurrerer med livet ditt. Samværet med dine barn. Ekteskapet ditt, sier Ellen. Selv gir hun seg tidslommer på 10 minutter til mobilbruk. Kjole fra Bottega Veneta. FOTO: Franne Voigt
– Instagram konkurrerer med livet ditt. Samværet med dine barn. Ekteskapet ditt, sier Ellen. Selv gir hun seg tidslommer på 10 minutter til mobilbruk. Kjole fra Bottega Veneta. FOTO: Franne Voigt Vis mer

Rettesnor 3: Kjenn din plass– og gi stafettpinnen videre

– Jeg kan ikke bruke et helt liv på å løpe etter et menneske som jeg har følelser for, men som kanskje ikke gjengjelder dem. Jeg må se det i øynene at sånn er det. Det kan være vennskap eller faglige relasjoner, men det kan også være i sosiale sammenhenger hvor det gjelder å si til seg selv: Her er det ikke meg det handler om, det er en annen som er i sentrum. Vi er nødt til å kjenne vår plass i de situasjonene vi er i. Det rommer et stort element av frihet å si: «Jeg trekker meg. Den stafettpinnen får du ta – løp!» Da bildene til dette intervjuet ble tatt, sa jeg til meg selv: «Jeg er underlagt andres kunnskap. I dette tilfellet er det ikke jeg som bestemmer.» Det er noe vi er nødt til å gjøre, framfor å si: «Men jeg vet at lyset er bedre her.» Nei. Det handler om å kjenne sin plass og tørre å stille seg til rådighet for andres profesjonalisme og deres premisser. Jeg spør meg selv hvor jeg kan utvikle meg i alle situasjoner, og så tenker jeg «hvor langt kommer jeg med et ja» og «hvor langt kommer jeg med et nei». Jeg står jo med et bein i graven, for jeg er over 50 år og har krysset den store, fete linjen der avgrunnen er dypere enn den tiden som gjenstår av livet. Det har rammet meg med en ydmykhet.

På 1990-tallet hadde jeg et klistremerke på bilen min som sa «We are divine creatures having a human experience», og det synes jeg blir mer og mer tydelig. Kjenn din plass – du blir mer ydmyk av det. Den verdensberømte forfatteren Karen Blixen sa: «Man blir ydmyk med alderen.» Det kunne like gjerne ha blitt jeg som ble syk. Det kunne like gjerne ha vært jeg som var blitt født i en krigssone eller i et diktatur. Det var det heldigvis ikke.

Jeg hørte et radioprogram som het «Hjernekassen», der hjerneforsker Peter Lund Madsen sa: «Jeg bøyer meg i ydmykhet ved foten av evigheten. Det er den følelsen jeg får med alderen. Men jeg har blandet det med håp. Skal jeg være håpefull i min alder? Nei, jeg vil ikke være håpefull. Jeg vil være i livet mitt – jeg vil være glad i livet mitt. Og jeg vil utfolde det livet jeg har. Som det sto på toalettet hos en av mine mormors venninner: «Å vente og håpe gjør mange til tåpe.» For da kan man sitte og håpe og håpe, mens livsmulighetene skylles forbi.

Se på livet ditt, vær glad i livet ditt og forandre det du ikke er fornøyd med, og gi slipp på det du ikke kan kontrollere. Hvordan gjør man så det? Du ser det i øynene, akkurat som i en krevende yogaøvelse der du kjenner smerten. Du sier ja til smerten, og på den måten ser du det i øynene. Glo på det! Sett ord på det! Gå inn i det, og slipp.

Du kan kun slippe det hvis du konfronterer skuffelsen: Så ble det ikke den jobben eller den kjæresten eller det huset eller de barna! Du er nødt til å erkjenne det, for ellers vil det ri deg som en mare. Hvis man overhodet kan kalle det en sorg, er jeg selvfølgelig lei meg for at jeg aldri ble med i en Tarantino-film sammen med Leonardo DiCaprio. Men, jeg er i live. Jeg kan for eksempel glede meg over at jeg har hatt en mann som har gjort sitt for at det skulle fungere hjemme når jeg har hatt det travelt, og mine foreldre har også båret og hjulpet. Min mann og jeg har vært gift i 185 000 år (egentlig er det 20, red.anm.) – det er blitt et verk. Og hvis det sitter noen unge mødre i midten av 30-årene blant en haug av klesvask og leser dette, så: Hold ut! Skriv en lapp til hverandre der det står: «Hold ut – det går over!» Dere må bare igjennom det. Og når dere er kommet igjennom det, har dere skapt noe som er unikt.

Rettesnor 4: Ikke finn deg i noe– heller ikke å bli satt i bås

– Det er ikke likelønn i Danmark for kvinnelige og mannlige skuespillere. Kvinner blir fortsatt konfrontert med om vi er «tagbare» eller ikke. Vi går på audition og får høre at vi er for gamle – og det gjør jeg også! Det er roller jeg ikke får av den grunn. Det kan jeg tillate meg å si fordi jeg har nok å gjøre. Det er ikke blitt sagt til meg på en audition, men det er blitt sagt til en kvinnelig kollega som er åtte år yngre at hun ikke er «fuckable».

Jeg har aldri vært ute for at en regissør har krevd mer av meg enn det som sto i manuskriptet, eller så har jeg ikke merket det. Kanskje var det bare en så stor del av kulturen at jeg aldri la merke til det. Til gjengjeld har jeg opplevd menn løfte meg. Når jeg ser tilbake på min karriere, har det vært mange menn som har sagt: «Hei, Ellen, hva med å spille denne rollen?» og har sett muligheter i meg som jeg ikke alltid har sett selv.

Vårt liv som kvinne skal ikke stoppe bare fordi vi ikke lenger er objekter. Vi skal være subjekter. Vi styrer livet vårt. Vi skal ikke la oss slå ut av at vi ikke lenger er 23 år. Både kvinner og menn skal bli medskapere av sitt eget liv. Jeg har jobbet beinhardt som frilanser, og da er du aldri bedre enn din siste forestilling. Jeg vet jo ikke hva jeg gjør om fem år.

Skal livet mitt være dårlig bare fordi jeg ikke er 23 år? Skal jeg bare gå her og puste ut CO²? Det finner jeg meg ikke i. Vi må ta livet vårt i egne hender og skape det med de mulighetene man får og de åpninger som viser seg. Vi må hele tiden være åpne og ikke la oss begrense av bokser.

<strong>– Hvis det sitter noen unge mødre i midten av 30-årene blant en haug av klesvask og leser dette, så:</strong> Hold ut! Skriv en lapp til hverandre der det står: «Hold ut – det går over!» sier Ellen Hillingsø. Kjole fra Stella McCartney, bukser fra Rodebjer og øredobber og armbånd fra Cos. FOTO: Franne Voigt
– Hvis det sitter noen unge mødre i midten av 30-årene blant en haug av klesvask og leser dette, så: Hold ut! Skriv en lapp til hverandre der det står: «Hold ut – det går over!» sier Ellen Hillingsø. Kjole fra Stella McCartney, bukser fra Rodebjer og øredobber og armbånd fra Cos. FOTO: Franne Voigt Vis mer
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer