Skjult av larmen fra storfilmene kommer det en lavmælt, aldeles fantastisk film snikende inn på norske kinoer. The Squid and the Whale er en av de beste relasjonsfilmene jeg har sett på år og dag, og den komprimerte fortellingen om en families kollaps er bittersøt, morsom og intenst trist.

Familien Berkman bor i Brooklyn i New York, far Bernard er publisert forfatter og professor, mor Joan jobber med det som kan bli hennes første litterære prosjekt. Sønnene Walt (16) og Frank (12) har valgt henholdsvis far og mor som sin favoritt, og velger raskt side når skilsmissen er et uunngåelig faktum etter 17 års ekteskap.

Bernard flytter ut, og foreldrene enes om delt omsorg, «fordi vi begge elsker dere like mye», ifølge pappa, «fordi pappa vil spare penger på bidrag», ifølge mamma. The Squid and the Whale er en oppskrift på hvordan foreldre ikke skal oppføre seg etter en skilsmisse: Bernard og Joan sitter igjen sårete og nedbrutt, de trekker i skyttergravene og bruker barna som ammunisjon mot hverandre. Utroskap, utilstrekkelighet og fiasko drøftes høylytt med barna som tilhørere. De to sønnene reagerer med utagering, hver på sitt vis.

Ved siden av å være et ekstremt velspilt drama om skilsmisse, barndom, ungdom og mislykkethet, er filmen en strålende kjærlighetserklæring til åttitallets Brooklyn og et skikkelig spark til pretensiøse intellektuelle som er fulle av boklig lærdom og tappet for begeistring og empati.

Jeff Daniels er glimrende som den ekstremt selvopptatte Bernard, som doserer om livet og forventer at omgivelsene, inkludert sønnene, skal tekkes ham ved enhver anledning. Laura Linney er en klasseskuespiller som er særs troverdig i rollen som altfor åpenhjertig mamma, som realiserer seg selv kunstnerisk og har tallrike affærer med menn som spiller tennis og digger Rolling Stones. Og deres mangler til tross - man får bøtter av sympati med disse to, som i sine egne nederlag mister evnen til å være voksne.

The Squid and the Whale har et nærmest røntgenaktig blikk på det moderne samlivet, og viser familien fram i all sin menneskelighet. Regissør Noah Baumbach viser oss akkurat hvor vanskelig det er å takle nederlag - og hvor galt det kan gå når man trår feil. Filmen er laget med hjerte og kjærlighet, og er svært morsom i all sin tristesse. Dette er en film som svir som pokker - flere av scenene er hjerteskjærende og intenst vonde. Den som ikke finner noe å kjenne seg igjen her, har neppe opplevd særlig mye.

Estetisk sett er den også en drøm. Tidvis skjelvende kamera og raske klipp gir en viss dogme-følelse, og det myke 70-tallsfilteret gir filmen varme. Med skuespillerprestasjoner i toppklasse i alle roller, blir The Squid and the Whale en film jeg allerede gleder meg til å se igjen.

The Squid and the Whale er en film som borrer seg inn i hjertet ditt, en film som gir deg kjappe slag på nesa mens du ler. Du kan lukke øynene når det blir for vanskelig å se på. Det går nok bra.