ANDRE VERDENSKRIG: Gudrun Ræder var Norges første kvinnelige diplomat. Søndag 7. april 1940 mottok hun en kodet melding om at tyske tropper var på vei mot Skandinavia, men utenriksminister Halvdan Koht tok ikke beskjeden alvorlig. FOTO: NTB scanpix og Gyldendal
ANDRE VERDENSKRIG: Gudrun Ræder var Norges første kvinnelige diplomat. Søndag 7. april 1940 mottok hun en kodet melding om at tyske tropper var på vei mot Skandinavia, men utenriksminister Halvdan Koht tok ikke beskjeden alvorlig. FOTO: NTB scanpix og Gyldendal Vis mer

Andre verdenskrig

- Gudrun var i realiteten en varsler

7. april 1940 - for nøyaktig 80 år siden - mottok 32-åringen meldingen som skulle bli skjebnesvanger for hele det norske folk.

Publisert

Søndag ettermiddag, den 7. april 1940, er det den straks 32 år gamle kvinnen Gudrun Dorothea Martius, senere Ræder, som er vakthavende sekretær i Utenriksdepartementets handelspolitiske avdeling på Victoria terrasse i Oslo.

Dette er en stilling hun har jobbet svært hardt for, og på veien er hun også blitt Norges første kvinne som har avlagt aspiranteksamen i Utenriksdepartementet. Dette gjorde hun ganske nøyaktig ett år før hun nå står på Victoria terrasse, og mottar en telefon fra legasjonen i Berlin.

Det er minister Arne Scheel som personlig dikterer meldingen som skal bli skjebnesvanger for hele det norske folk. Men det vet Gudrun ingenting om, i det hun mottar A-koden hun er trent opp til å løse.

Hun skjelver på hånden når hun leser innholdet i meldingen om og om igjen for seg selv. Kan det virkelig stemme, det den kodede meldingen sier? Troppetransport på vei mot Skandinavia?

«Det opplyses fra pålitelig hold om troppetransport, nevnt i min rapport 611 at 15 à 20 skip på en samlet tonnasje av 150 000 tonn har gått fra Stettin med vestlig kurs natt til 5. april. Det opplyses videre at bestemmelsesstedet skulle nås 11. april, sted ukjent», står det på arket hun holder i hånden.

VICTORIA TERRASSE: Det var her Gudrun Ræder mottok den kodede meldingen om at tyske troppetransportskip var på vei vestovert fra Tyskland den 7. april 1940. FOTO: NTB scanpix
VICTORIA TERRASSE: Det var her Gudrun Ræder mottok den kodede meldingen om at tyske troppetransportskip var på vei vestovert fra Tyskland den 7. april 1940. FOTO: NTB scanpix Vis mer

Gudrun bestemmer seg for å ta kontakt med en overordnet, for å bringe meldingen videre. Men det er søndag, og så å si ingen på kontoret. Etter å ha alliert seg med byråsjef Valentin Aas fra den handelspolitiske avdelingen bestemmer hun seg for å spore opp den 65 år gamle utenriksministeren Halvdan Koht.

«Jeg ringte ut til Karistua, hans privatbolig på Lysaker, og leste telegrammet opp for ham. Jeg må ha virket svært oppskaket, siden Koht følte seg foranlediget til å spørre meg, hvor jeg trodde de tyske båtene skulle hen. Jeg svarte at jeg trodde de skulle til Norge», har Gudrun selv beskrevet i boken De uunnværlige flinke utgitt i 1975.

«(...) da jeg svarte «til Norge», sa han at han mente de skulle ut i Atlanteren», skriver hun videre.

Gudrun tolker Kohts bekymringsløse respons som at dette ikke var nytt for ham. Når hun tilbyr seg å sende telegrammet til Lysaker med bud, responderer han med at det ikke er nødvendig.

«Jeg understreket at det var transportskip som var nevnt, og sa at det ikke var sannsynlig at den slags skip skulle ut til havs. Jeg spurte deretter hva jeg skulle gjøre med meldingen, og han svarte at det i grunnen ikke var noe å gjøre, for enten var meldingen uriktig, og da var det best å ikke bringe den videre, eller den var sann, og da kunne ikke vi stanse den tyske flåte allikevel», skriver Gudrun videre i beretningen fra 1975.

- Jeg har brukt mye tid på å finne tidsvitner, og var klar over Gudrun Ræder på et tidlig stadium. Jeg var helt bestemt på at jeg skulle bruke Gudruns historie i boken, fordi hun er et veldig unikt tidsvitne, sier Under krigen-forfatter Ingar Sletten Kolloen til KK.

Den viktige avgjørelsen

Like etter midnatt tirsdag 9. april, bare to dager etter at Gudrun har mottatt den kodede meldingen om at troppetransportskip er på vei vestover fra Tyskland, innser Oberst Birger Eriksen at noe er i gjære.

Oberst Eriksen holder fortet som kommandant på Oscarsborg festning på Søndre Kaholmen i Drøbaksundet. 30 minutter over midnatt har den 64 år gamle obersten fått meldinger fra observasjonsposten på Filtvet, lenger ute i Oslofjorden, at ukjente krigsskip har passert.

TOK SAKEN I EGNE HENDER: Oberst Birger Eriksen, kommandant ved Oscarsborg festning ved Drøbak, beordret skyting av de ukjente krigsskipene i morgentimene 9. april 1940. FOTO: Ukjent / NTB scanpix
TOK SAKEN I EGNE HENDER: Oberst Birger Eriksen, kommandant ved Oscarsborg festning ved Drøbak, beordret skyting av de ukjente krigsskipene i morgentimene 9. april 1940. FOTO: Ukjent / NTB scanpix Vis mer

I 2-tiden på natten avholder regjeringen et møte, hvor det konkluderes med at angrepet som var underveis kom fra tysk hold. Dette ble det derimot ikke gitt beskjed om til kommandanten oberst Eriksen på Oscarsborg festning.

Klokken 04:15 kan Eriksen selv se antydningene av mastene på krigsskipene i horisonten. Men ettersom oberst Eriksen ikke har fått noen instrukser eller formaninger fra hverken regjering eller forsvarsledelse, bestemmer han seg for å stole på sin egen magefølelse - samt årevis med erfaring og opparbeidet kunnskap.

Eriksen skal ta en avgjørelse, som får stor betydning for det norske folk, konge og regjering.

Klokken 04:21 gir oberst Eriksen klarsignal om at kanonene Moses og Aron kan avfyres, og krigen er i gang på norsk jord. Eriksen og hans menn får til slutt ødelagt de tyske krigsskipene, og senket Blücher - hovedskipet i den tyske invasjonsflåten.

DA KRIGEN KOM TIL NORGE: Tirsdag 9. april 1940
ble det avfyrt torpedoer fra Oscarsborg festing, på ordre fra oberst Eriksen, som til slutt førte til at den tyske krysseren Blücher sank. FOTO: Ukjent / NTB scanpix (Bildet er gitt til NTB scanpix av Sverre Hartmann i 1986)
DA KRIGEN KOM TIL NORGE: Tirsdag 9. april 1940 ble det avfyrt torpedoer fra Oscarsborg festing, på ordre fra oberst Eriksen, som til slutt førte til at den tyske krysseren Blücher sank. FOTO: Ukjent / NTB scanpix (Bildet er gitt til NTB scanpix av Sverre Hartmann i 1986) Vis mer

Dermed fikk ikke den tyske admiralen Oskar Kummetz utført oppdraget han var kommet for å gjøre, nemlig å sikre Oslo, og ta regjering, Stortinget og kongefamilien til fange.

Senkingen av Blücher og ødeleggelsene på de andre tyske krigsskipene gjorde at kongefamilien og regjeringen fikk tid til å flykte, samt at man fikk organisert det slik at den norske gullbeholdningen ble fraktet trygt til England.

Det den 32 år gamle sekretæren Gudrun hadde forsøkt å advare utenriksminister Halvdan Koht om, bare to dager tidligere, var et faktum.

- Jeg tok ikke aspiranteksamen for å presse meg frem som kvinne

Da Gudrun besto aspiranteksamen i april 1939, og ansatt som assistent i utenrikstjenesten, ble hun også Norges første kvinnelige diplomat. Hun var blitt oppmuntret av sekretær Johan Georg Alexius Ræder til å ta eksamenen, en mann hun hadde forelsket seg i.

Gudrun kjente på det å være eneste kvinne i sitt felt, og måtte svelge mange kameler underveis, i møte med både menn - og kvinner - som ikke nødvendigvis jublet over at det nå var en kvinne i en slik stilling i utenrikstjenesten.

«Men jeg hørte også ymt fra andre leire av mitt eget kjønn om at jeg ikke viste takknemlighet mot de kvinner som hadde gått foran meg, og som hadde gjort min innsats mulig. Jeg tok ikke aspiranteksamen for å presse meg frem som kvinne, men fordi utenrikstjenesten var det eneste området hvor jeg hadde noen erfaring. På dette feltet hadde jeg håp om å kunne gjøre et nyttig arbeid, samtidig som jeg hevdet meg som menneske», skriver hun i boken De uunnværlige flinke (1975).

Den 8. august 1940 ankommer Gudrun London, etter å ha vært i Stockholm siden 22. april 1940. I London arbeidet hun først som sekretær i Utenriksdepartementet, før hun fra perioden 1941 til 1943 virker som privatsekretær for utenriksminister Trygve Lie i eksilregjeringen.

STABEN: Gudrun Ræder, da Martius, (t.v.) med kolleger i Det norske utenriksdepartementet i England under eksiltiden. I midten er utenriksminister Halvdan Koht. FOTO: Privat
STABEN: Gudrun Ræder, da Martius, (t.v.) med kolleger i Det norske utenriksdepartementet i England under eksiltiden. I midten er utenriksminister Halvdan Koht. FOTO: Privat Vis mer

Den kontroversielle utenriksministeren Halvdan Koht, som avfeide meldingen Gudrun hadde videreformidlet om at tyske troppetransportskip var på vei, høstet mye tyn de første krigsmånedene for sin måte å handle på - og i februar 1941 fikk han avskjed i nåde. Dermed var det Lie som tok over for Koht.

Det var også nettopp Trygve Lie, fattiggutten som hadde vokst opp på Grünerløkka og Grorud i Oslo, som skulle oppmuntre Gudrun til å i november 1941 skrive ned en erklæring over sine opplevelser og erfaringer med Halvdan Koht, den skjebnesvangre søndagsettermiddagen 7. april 1940.

MEKTIGE MENN: Kronprins Olav i samtale med utenriksminister Trygve Lie under eksiltiden i London. FOTO: NTB scanpix
MEKTIGE MENN: Kronprins Olav i samtale med utenriksminister Trygve Lie under eksiltiden i London. FOTO: NTB scanpix Vis mer

Erklæringen ble forelagt Admiralstaben, og Gudruns tidligere overordnede i Utenriksdepartementet, Per Prebensen, skal etter krigen ha bebreidet henne - som hun selv beskriver det som i boken De uunnværlige flinke - for at hun ikke tok kontakt med ham da hun mottok den kodede meldingen.

«Jeg ringte ikke til noen, og hadde som vakthavende sekretær i chifferkontoret selvsagt ikke rett til å gjøre det heller. Situasjonen var jo imidlertid så ekstraordinær, at jeg burde kunne sett bort fra instruksen. Forklaringen er vel den, at jeg etter samtalen med utenriksministeren fikk følelsen av at jeg hadde overdrevet betydningen av meldingen, og ikke ville spre det som senere i England kaltes alarm and despondency», skriver hun i boken utgitt 30 år etter frigjøringen.

Bryllup i London i 1940

Under eksiltiden i London i 1940, giftet Gudrun seg med Johan Georg Alexius Ræder, og dermed gikk hun bort fra sitt tyske (og delvis italienske) etternavn Martius. Gudrun var nemlig datter av den tyske professoren Rudolf Ancus Martius. Han giftet seg med Dorothea Robertson fra Hammerfest, og fikk barna Gudrun (født 1908) og Ingrid Martius (født 1910).

De vokste opp i Göttingen i Tyskland, men i 1914 brøt første verdenskrig ut, og mor og døtre flyttet til Norge. Far ble igjen. Skilsmissen, som på den tiden tilhørte sjeldenhetene, var et faktum. Dermed mistet Gudrun og Ingrid sin tilknytning til Tyskland.

REKRUTTSKOLE: Søstrene Gudrun Ræder og Ingrid Martius (øverst til høyre) fotografert under et orienteringsløp i Skottland i 1942. FOTO: Privat
REKRUTTSKOLE: Søstrene Gudrun Ræder og Ingrid Martius (øverst til høyre) fotografert under et orienteringsløp i Skottland i 1942. FOTO: Privat Vis mer

Også den to år yngre lillesøsteren Ingrid befant seg i London under eksiltiden, ansatt i legasjonen. Da det kom staben for øret at søstrene hadde en tysk far, ble det advart mot å ha dem ansatt i Statsadministrasjonen. Men dette ville utenriksminister Trygve Lie ikke høre noe om. Han ga beskjed om innholdet i meldingen til søstrene, og ba dem ut på lunsj i London.

«Det var karakteristisk for ham at han reagerte slik, og vi var takknemlige for det. Men vi kunne ikke komme bort fra det faktum at vi hadde en levende tysk far som bodde i Tyskland. Det hjalp lite at han var en fredelig bokorm med sammenlignende sprogforskning som fag. Vi hadde flyttet til Norge som småbarn med vår mor allerede i 1914, ble norske statsborgere og følte oss helt som norske. Men vi bar på et godt, gammelt tysk navn, og det hadde aldri vært grunn til å såre vår far, som vi av forskjellige grunner så meget sjelden, ved å forandre på det», skriver Gudrun i De uunnværlige flinke.

Fødte en sønn i eksil

På begynnelsen av 1943, og spesielt etter slaget ved Stalingrad, som ble et avgjørende vendepunkt i krigen - i de alliertes favør - kunne Gudrun og hennes kampfeller endelig se mot lysere tider. Dette gjorde også at ekteparet Ræder kunne planlegge fremtiden.

I EKSIL: Ekteparet Gudrun og Johan Georg Ræder på lunsj hos direktør Norman Böhn (t.h.) på hans landsted utenfor London i krigsårene. FOTO: Privat
I EKSIL: Ekteparet Gudrun og Johan Georg Ræder på lunsj hos direktør Norman Böhn (t.h.) på hans landsted utenfor London i krigsårene. FOTO: Privat Vis mer

I august 1943 kom sønnen Peter Nicolay Ræder til verden i eksil i London. Dermed begynte en helt ny æra for den standhaftige 35-åringen, som de siste 15 årene av sitt liv hadde «levd et kontorliv», slik hun beskriver det i boken.

«Jeg hadde min fulle hyre med å omstille med til den nye situasjon. Det gikk langsomt opp for meg at foreløpig i hvert fall nyttet det ikke med halvhjertet innsats på kontoret, og hele oppmerksomheten henvendt på det rare, nye, som ventet hjemme. Jeg hadde ikke tenkt å gi opp mitt arbeid. Men det ble til det».

Da freden kom 8. mai 1945, feiret hun og mange av de andre nordmennene i London på Piccadilly Circus. Folkemassene var enorme, og gledesrusen var til å ta og føle på.

For Gudrun ble dette et øyeblikk til ettertanke.

«Like klart som jeg husker alt omkring 9. april, like diffust er minnet om fredsdagene og de siste ukene i England. I april 1940 og tiden etterpå var man likesom helt naken, uten familie, uten land, uten gods og uten fremtid - alene med venner i samme situasjon. I mai 1945 hadde tilværelsen bygget seg opp igjen, begivenhetene ble tullet inn i de daglige gleder og bekymringer med mann, barn og eiendeler», minnes hun.

Tidlig om morgenen 1. juni 1945 ankommer hun og familien Norge igjen, med det britiske passasjerskipet Andes. Om bord på skipet er også stortingspresident Carl Joachim Hambro, statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Trygve Lie.

I det hun ser moderlandet igjen, etter fem år i eksil, går tankene hennes nok en gang til det hun har opplevd og de erfaringene hun har gjort seg i de fem krigsårene:

«Kanskje var jeg en av dem som hadde mest grunn til glede. Jeg hadde reist ensom og opprevet ut av Oslo fem år før, dobbelt hjemløs, og dobbelt flyktning. Og her kom jeg tilbake, fast forankret, med mann og barn. (...) Bryggen var et fantastisk syn - som et fugleberg - folk klorte seg fast overalt. En hektisk begeistring og jubel og sterk bevegelse når hver enkelt fant sine egne. Min mor var der, og vårt gjensyn satte strek for fem år av vårt liv. Krigen var slutt, og ble avløst av noe som kalte seg fred».

GODT EKTESKAP: Gudrun og Johan Georg Ræder fotografert på 70-tallet. FOTO: Privat
GODT EKTESKAP: Gudrun og Johan Georg Ræder fotografert på 70-tallet. FOTO: Privat Vis mer

Året etter frigjøringen ble ekteparet Ræder foreldre til datteren Ingrid Elisabeth Ræder. Johan Georg Ræder fortsatte sitt virke som ekspedisjonssjef ved handelspolitisk avdeling i Utenriksdepartementet frem til 1948, mens Gudrun tok seg av barna.

Etter dette var han minister og ambassadør i Brussel og Luxembourg til 1951, ambassadør i Madrid fra 1953 og ambassadør ved Norges ambassade i Roma fra 1965 til 1973. De to barna og kona Gudrun fulgte med på flyttelasset rundt om i Europa.

Gudrun Ræder gikk bort 26. september 1998 i Bærum, i en alder av 90 år. Da hadde allerede ektemannen Johan Georg Ræder gått bort. Han døde i 1981, 76 år gammel.

- Far har nok sikkert aldri sagt takk til henne

Til KK forteller sønnen Peter Nicolay Ræder (76), som har fulgt i sine foreldres diplomatfotspor, at hans mor Gudrun kom inn i utenrikstjenesten mer eller mindre ved en tilfeldighet

- Min onkel, Andreas Tostrup Urbye - ambassadør ved legasjonen i Moskva - ansatte henne på privat basis, som uoffisiell sekretær i Moskva på midten av 30-tallet. Onkel Andreas trengte folk, og han kunne stole på mor. Hun var der i rundt ett år, og hadde Vidkun Quisling som kollega. Han var militærattaché ved den norske legasjonen i Moskva, samtidig med at mor var der, forklarer han.

Etter oppholdet i Moskva kom hun tilbake til Norge, og ble ansatt i utenriksdepartementet som stenograf.

- Det var her far ble kjent med henne. Han var allerede ansatt i utenriksdepartementet, og var tre år eldre. Han fikk sansen for henne. For det første likte han henne, for det annen mente han at hun var mer enn god nok til å ta aspirantprøven. Det var far som pushet på at hun skulle ta den. Mor var, som kvinner flest på den tiden, beskjeden og ønsket ikke å stikke seg fram.

STØTTE: Ifølge sønnen Peter Nicolay Ræder, var det faren Johan Georg Ræder som oppmuntret sin daværende kjæreste Gudrun Martius, til å ta aspiranteksamen. Her fra London. FOTO: Privat
STØTTE: Ifølge sønnen Peter Nicolay Ræder, var det faren Johan Georg Ræder som oppmuntret sin daværende kjæreste Gudrun Martius, til å ta aspiranteksamen. Her fra London. FOTO: Privat Vis mer

- Hvordan vil du beskrive din mor?

- Hun var meget fornuftig. Stillferdig. Hun var en god husmor. Hun fant seg i å gi karrieren på båten, for det var ikke spørsmål om noe annet den gangen. Far har nok sikkert aldri sagt takk til henne, for at hun holdt hjemmet og passet ungene. Det tror jeg gikk per automatikk, sier Peter Nicolay Ræder til KK.

- I realiteten var Gudrun en varsler

Gudruns historie fanget forfatter Ingar Sletten Kolloen, som altså tidlig var klar over den unike dokumentasjonen i boken De uunnværlige flinke (1975).

- Først og fremst på bakgrunn av det hun opplevde 7. april 1940, men også historien etterpå. For i realiteten var hun en varsler. Hun fortalte Trygve Lie hva hun hadde opplevd, og kunne dokumentere det gjennom arkivene. Det var jo ingen i regjeringen, ikke statsminister Nygaardsvold eller noen andre, som hadde fått noen som helst varsler om hva som hadde skjedd 7. april. Gudrun fikk hengt bjella på Koht våren 1941, og det synes jeg var veldig interessant, sier Kolloen til KK.

Han fremhever at Gudrun er en unik skildrer av hele eksilmiljøet i London. Både det generelle eksilmiljøet, som besto av mange tusen nordmenn, men også fordi hun satt så sentralt hos utenriksminister Trygve Lie, helt frem til hun fødte barn i 1943.

- Hun var en veldig trenet kvinne i å observere statsråder og politiske prosesser. Jeg synes hun skriver særdeles godt. Veldig rett frem. Hun kaller boken sin «et bjeff fra utefronten», og hun er veldig tydelig, forklarer Kolloen, som også skal bruke Gudrun Ræder i bok nummer to av Under krigen-serien, som dekker perioden fra begynnelsen av 1941 til våren 1943.

FORFATTEREN OG SØNNEN: Vi har intervjuet forfatter Ingar Sletten Kolloen (t.v.) og Gudrun Rærders sønn Peter Nicolay Ræder. FOTO: NTB scanpix
FORFATTEREN OG SØNNEN: Vi har intervjuet forfatter Ingar Sletten Kolloen (t.v.) og Gudrun Rærders sønn Peter Nicolay Ræder. FOTO: NTB scanpix Vis mer

Kolloen sier til KK at han ikke har noen problemer med å se for seg hvordan Gudrun Ræder var som person.

- Jeg ser for meg dama, og jeg tipper at hun var en kvinne som hadde en sterk selvbevissthet. Det er tydelig at Gudrun Ræder har holdt det bjeffet inne i seg i lang tid. Man kan trygt konkludere med at hun var en pionér.

Forfatter Kolloen synes det er svært interessant at boken De uunnværlige flinke først kom ut i 1975, nesten 30 år etter frigjøringen.

VIKTIG HISTORIE: Vi møtte sønnen Peter Nicolay Ræder og forfatter Ingar Sletten Kolloen hos Gyldendal i Oslo. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad
VIKTIG HISTORIE: Vi møtte sønnen Peter Nicolay Ræder og forfatter Ingar Sletten Kolloen hos Gyldendal i Oslo. FOTO: Malini Gaare Bjørnstad Vis mer

- Gudrun ventet veldig lenge før hun delte historien. Jeg går ut ifra at ektemannen hadde gått av med pensjon, for hun kunne aldri ha skrevet den boken før han hadde gått av.

Det er noe sønnen Peter Nicolay Ræder kan bekrefte.

- Han gikk av i 1973, to år før boken ble utgitt. Mor snakket med far om dette, og jeg kan tenke meg at han var litt nølende til det.

- Husker du at din mor skrev på boken?

- Jeg var så mye i utlandet på den tiden. I 1975 var jeg i Hong kong, og før det var jeg dommerfullmektig i Romsdalen. Men jeg hørte jo om det, at hun satt og skrev, men hverken mor eller far sa noe mer. Jeg visste hva det dreide seg om, for dette hadde vi diskutert opp gjennom årene. Hver gang det kom opp noe om 9. april, så kunne mor være frempå å korrigere. Si at «det var ikke sånn, det var slik», minnes han.

Det var ikke før Peter og søsteren kom i tenårene at de fikk vite om det moren hadde opplevd to dager før krigen brøt ut i Norge.

- Det kom gradvis, og ikke på noen dramatisk måte. Det var interessant å få et innblikk i et omstridt øyeblikk i norsk historie. Jeg lurer på om jeg brukte det under en muntlig test på gymnaset.

- Selv om det var tilfeldig at hun kom inn i utenrikstjenesten, må det ha vært et helt spesielt driv i Gudrun?

- Det tenker jeg også, sier Kolloen og nikker bekreftende.

-Selv om hun ble oppmuntret av Johan Georg Ræder til å gå diplomatkurset, som ingen kvinne før henne hadde gjort, må hun ha vært en person med veldig store ressurser, også i arbeidslivet, sier Kolloen og legger til:

- Det jeg synes er interessant, men som man aldri får svar på, er «hva hvis ikke krigen hadde kommet?». Det er ikke sikkert hun hadde giftet seg og fått barn med én gang da. Men hun hadde kanskje likevel blitt den første kvinnen som gjorde karriere innenfor sitt felt.

- Mor var veldig glad i far, og det startet lenge før krigen. Det er ikke sikkert at akkurat dét hadde vært så forskjellig. At hun da inngikk giftemål, fikk barn og frivillig hoppet av karrieren, det tror jeg hadde stått selv da. Det var gjengs, sier sønnen Peter Nicolay Ræder.

- Hvordan hadde Norges krigshistorie sett ut i dag, om Koht hadde tatt budskapet i meldingen Gudrun kom med 7. april 1940, mer alvorlig enn det han gjorde?

- Det er veldig vanskelig å svare på. Det optimale som kunne ha skjedd, hadde vært at det hadde blitt slått full alarm 7. april, at London hadde blitt informert og at det hadde blitt sjøkrig utenfor Norge. Dermed kunne historien ha blitt annerledes. Men antakelig var det allerede gått for langt, forklarer Kolloen.

- Vi hadde visst mindre, uten Gudrun Ræders bidrag

Diplomat Peter Nicolay Ræder trekker også frem mannen som holdt fortet på Oscarsborg festning to dager etter at moren Gudrun mottok den kodede meldingen.

- Regjeringen ble reddet av en initiativtaker til, nemlig oberst Eriksen på Oscarsborg. Han ringer til forsvarsdepartementet og sier at han observerer ukjente krigsskip på vei inn sundet. Skal vi skyte? Men han fikk søren ikke svar. Hva tror du de gjorde etter krigen? spør Ræder retorisk.

- De forsøkte å stille oberst Eriksen for krigsrett! Det var for å dekke seg selv, etter den inkompetente behandlingen. Først Koht og meldingen, og så altså at forsvarsministeren Birger Ljungberg ikke maktet å svare, eller simpelthen sov på sitt grønne øre og gadd ikke å ta telefonen fra Eriksen. Hvem vet? sier Ræder med kraft i stemmen.

Og det at de ansvarlige politikerne ikke ble stilt for riksrett etter krigen, er noe forfatter Kolloen tenker at plaget Gudrun Ræder etter krigen.

- Hun visste så mye, og var nok av dem som etter krigen trodde at det kom til å bli et oppgjør. Men det skjedde aldri. Det gnog nok i mange, som hadde mye innsikt i saken.

Og derfor, mener Kolloen, er den 178 sider lange boken De uunnværlige flinke et ekstremt viktig vitnesbyrd fra de fem krigsårene.

- Gudrun er en skarp beskriver av maktmenn. Det er det ingen tvil om. For meg er hun en varsler, samtidig med at hun har levert et veldig viktig, og selvopplevd, vitnesbyrd om eksiltiden. Vi hadde visst mindre, uten Gudrun Ræders bidrag, det er helt sikkert.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer