FRIHET I KJÆRLIGHET: Suzanne mener frihet er forenelig med kjærlighet, men at forelskelse og frihet ikke er det: 
– Man er ufri i forelskelsen, men fri i kjærligheten. Frihet er å kjenne nødvendigheten. FOTO: NTB Scanpix
FRIHET I KJÆRLIGHET: Suzanne mener frihet er forenelig med kjærlighet, men at forelskelse og frihet ikke er det: – Man er ufri i forelskelsen, men fri i kjærligheten. Frihet er å kjenne nødvendigheten. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Feministikonet Suzanne Brøgger:

– Gudskjelov at jeg ikke fikk det jeg ønsket meg mest

Hun har sjokkert med sine selvbiografiske romaner om sex og frihetslengsel. I sin første roman fordømte hun ekteskap og monogami - og endte likevel opp som gift. Suzanne Brøgger provoserer fortsatt.

– Det har vært veldig vanskelig og omkostningsfullt. Bøkene mine vekket mye aggresjon og folk følte seg provosert, sier Suzanne Brøgger (73).

Vi møtes i Oslo i forbindelse med lanseringen av hennes nye roman «Koral», og med Nordens fremste feministikon foran oss er det uunngåelig å snakke om hvilken effekt det seksuelt frigjorte og frihetslengtende forfatterskapet hennes har hatt på en hel generasjon skandinaver.

– Det ble til mye hat, men også til kjærlighet og beundring. Jeg har fått begge deler og har måttet forsone meg med begge.

Feministikon

Suzanne Brøgger. Selve personifiseringen av den frigjorte kvinnen. Høyreist, viljesterk og kompromissløs. Et feministikon med store hatter, etter eget sigende som et filter mellom seg selv og kosmos.

I 46 år har hun terget og tirret og rundhåndet bydd på sine overskridelser og sine fall – ikke minst i kjærlighet. Den nye romanen intet unntak. I «Koral» har hun skrevet sammen tre av sine selvbiografiske bøker til en ny roman. Vi møter hovedpersonen da hun som 15-åring innleder et forhold til en gift mann, og da hun senere som voksen forelsker seg blindt i en sykehuslege.

Med ironisk distanse beskriver Brøgger sine menn, og den er uforglemmelig, scenen om bord i seilbåten da legen tar henne med på en slags forsoningens seilas langs Bohuslänkysten, i et forhold som har passert sin middagshøyde:

Hjertet mitt var helt flatt og stille. Jeg følte meg som

en fremmed for ham. Bortsett fra en ung kvinne som en

gang hadde lært ham «hva det vil si å være to og elske

hverandre» – og jeg vil tro at to for ham var én for mye –

så hadde han åpenbart aldri møtt mennesker som hadde

forandret livet hans. Ingen mennesker, ingen inntrykk,

ingen opplevelser hadde noensinne forandret ham. Han

hadde ikke gått gjennom livet; han hadde bare gått fra

sykehus til sykehus.

Utdrag fra «Koral» av Suzanne Brøgger (Kagge)

LES OGSÅ: Ella Marie Hætta Isaksen: –Jeg har opplevd mye hets

Forferdelig å være forelsket

Hun er høy, med fyldig munn, tykk manke under turbanen og et sterkt blikk innenfor den karakteristisk svarte kajalen. Hun forteller om motivasjonen for å skrive «Koral». Hva hun vil oppnå med gjensynet med de gamle bøkene:

– Jeg har samlet mine erfaringer med forelskelse, og spesielt med ulykkelig forelskelse. På mine eldre dager er det mange unge kvinner som gjerne vil høre om mine livserfaringer. Det er jo ofte slik at man ikke vil høre sin mors erfaringer, men gjerne en fremmed kvinnes erfaringer.

Hvordan var det å møte seg selv igjen da hun skulle velge ut scenene? Var det smertefullt? Suzanne drar på det:

– Jeg ble minnet om hvor forferdelig det er å være forelsket. Og hvor komisk! Men jeg tror ikke at man skal hoppe over det. Man må ta det med selv om det kan føles livstruende, og man ikke tror man overlever der og da.

PÅ BARRIKADENE: Suzanne Brøgger da hun var i 20-årene. I 1973 debuterte hun med romanen «Fri oss fra kjærligheten» der hun erklærte ekteskap og monogami som dødt. FOTO: NTB Scanpix
PÅ BARRIKADENE: Suzanne Brøgger da hun var i 20-årene. I 1973 debuterte hun med romanen «Fri oss fra kjærligheten» der hun erklærte ekteskap og monogami som dødt. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

– Når du ser på det med dagens øyne, skulle du ønske hadde handlet annerledes?

– Nei, men jeg har tenkt at den gode gud har holdt hånden over meg. At jeg gudskjelov ikke fikk mine ønsker oppfylt. At det var en annen mening med at jeg skulle gå inn i det forholdet. Det var en dårlig relasjon, men det tenker man ikke på når man er forelsker. Gudskjelov at jeg ikke fikk det jeg ønsket meg mest.

Voldtatt av to menn

Suzanne Brøgger slo ned som en bombe da hun romandebuterte i 1973. I «Fri oss fra Kjærligheten» erklærte hun ekteskapet, kjernefamilien og monogamiet dødt, og terget på seg store deler av Skandinavia med sine tekster om frihetslengsel og eksperimenterende sex. Siden har hun bydd på i rikelige monn. Tydd til sex der andre tyr til tårer. Brukt humor – og sitt kjønn som knivskarpt våpen. Som for eksempel da hun under en jobbreise opplevde å bli voldtatt av to menn. En hendelse hun for øvrig skrev om i «Omelette Norvégienne».

– Jeg kom meg gjennom det ved å skrive om det og le av det, forteller Suzanne.

– Jeg brukte den humoristiske sansen. Og den analytiske. Det fungerer for meg. Jeg latterliggjorde overgriperne.

– Nettopp latterliggjøring går igjen i bøken dine?

– Ja, og det er befriende. Humor er virkelig det beste våpenet. Men man må også ha litt selvironi.

Nordmenn seksuelt frustrerte

«Jeg er svært forbauset over at hver gang jeg kommer til Norge spør dere meg bare om sex, sex, sex», sa Suzanne Brøgger på NRK i 1991 og la til: «Man skulle tro at Norge er et svært seksuelt frustrert land». Men like mye som å provosere med sine erotiske skildringer, inspirerte Brøgger en hel generasjon til å eksperimentere nettopp med kjærlighet og sex.

– Jeg hørte ofte om mine første bøker at de har endret kvinners liv. At de har vært til inspirasjon for mange, forteller Suzanne.

Men hva med mennene? Var de klare for denne frilyntheten som plutselig flommet over Scandinavia i kjølvannet av bøkene hennes? Opplevde kvinner muligens å møte hevede øyebryn når de fulgte oppskriften hennes?

Suzanne hever sine egne velsminkede øyebryn:

– Altså, om man som kvinne er den aktive, inviterende part, så får man da titt et nei. Haha.

FESTLIG FYR: – Min mann er mye morsommere enn meg, sier Suzanne Brøgger, som er kjent for sine hvasse feministiske romaner. FOTO: NTB Scanpix
FESTLIG FYR: – Min mann er mye morsommere enn meg, sier Suzanne Brøgger, som er kjent for sine hvasse feministiske romaner. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Forhold til gift mann som 15-åring

Som barn gikk Suzanne på skole i Sri Lanka, Thailand, Jylland og senere på universitetet i København. Faren var direktør, og Suzannes barndom i utlandet danner bakteppe for flere av hennes romaner. I biografien «Krukke» av Louise Zeuthen som kom ut i 2015, beskriver forfatteren Susannes oppvekst med en psykisk ustabil mor som stadig ville ta livet av seg, og der Suzanne måtte ta seg av sine søsken. Selv tror Suzanne at nettopp oppveksten er en del av årsaken til at hun som 15 åring innledet et forhold til en 16 år eldre gift mann, og at hun som tenåringen ble del av ekteparets liv. Mannen tilhørte en krets av intellektuelle som dyrket hedonisme, fri sex, partnerbytte og kunst om hverandre, ifølge biografien. Forholdet ble starten på en kjærlighetskorrespondanse som varte i 24 år.

– Jeg hadde behov for å finne en relasjon utenfor familien som kunne være meg til hjelp og støtte. Det var en trygghetsrelasjon for meg. Jeg tok den med i «Koral» fordi den var et motstykke til forelskelsesrelasjonen jeg beskriver med legen, forteller Suzanne.

– Du opplevde forholdet til en voksen mann som ekte kjærlighet?

– Ja. Hvert fall var den til gagn for meg.

– Kan du skjønne at dette er vanskelig for noen å forstå?

Hun nikker.

– Ja. Men det var en helt annen tid. En annen tidsånd. Og dette var også noen usedvanlige mennesker.

– Det er lett å tenke at du som ung jente ikke visste helt hva du gikk inn i?

– Det visste jeg nok ikke heller. Men det var en relasjon som hjalp meg til å bli forfatter.

I biografien maler Zeuthen scener fra Suzannes liv, også de ubehagelige. Hvordan var det å se livet sitt beskrevet av andre?

– Det var ubehagelig. Jeg tenkte at det var utrolig at jeg overlevde.

– Boken eller tiden?

– Begge deler! Haha. Jeg har jo selv skrevet om alt sammen, men når man ser det med en annens øyne, så er det hardt.

– Fikk du medfølelse for deg selv som ung? For de valgene du tok?

– Det tror jeg hvert fall at forfatteren har hatt. At hun har skrevet om det ut av omsorg.

Ekteskapskritiker - og gift

Et av de spørsmålene Suzanne Brøgger har fått oftest opp gjennom årene er hvordan hun etter å ha fordømt ekteskapet og kjernefamilien i debutromanen, selv endte opp som gift. Det glimter til i øynene hennes:

– Jeg synes det er godt og fruktbart å utsette alle samfunnsinnretninger og institusjoner for kritikk når man er ung. Da unngår man å bli offer for konvensjonelle forventninger, og kan skape et liv på egne premisser. Men samtidig, om man forblir i kritikken hele livet, så blir man en bitter person, uten mulighet for utvikling. Det var en utfordring å gå fra forelskelsens inferno, til den kjærligheten som finnes i et ekteskap med samliv i hverdagen. Men det synes jeg er et fremskritt.

Hun har hevet stemmen blant menn. Stått opp mot patriarkatet. Og opplevd at menn hun trodde hun satt og samarbeidet kunstnerisk med plutselig har kysset henne. Ble hun overrasket over kraften i Me Too?

– Hele Me Too var et stort Déjà Vu for meg, forteller Suzanne:

– Det bekreftet det jeg har opplevd bestandig. Sånn var virkeligheten, og det var ikke noe man tenkte på å klage over. Jeg prøvde i mine første bøker å klage over det strukturelt, at det er tusen ting en kvinne ikke kan gjøre uten å bli antastet eller misforstått.

– Har det blitt lettere å være kvinne i dag eller verre, tror du?

– Det har alltid vært vanskelig å være ung. Alle unge mennesker må gjøre sine egne erfaringer. Det forrige generasjoner har vært gjennom for å skape fremskritt, det tar kommende generasjoner for gitt. Og det er også helt greit. Da er det et fremskritt, om man kan ta det for gitt.

Hun legger til:

– Men det er også en frihet man kan miste, om man ikke er bevisst.

LES OGSÅ: Birgit Skarstein nekter å kalle det «lenket til rullestolen». Den er jo henne beste venn.

Kjempet for fri abort

Debatten som har rast i Norge, om å endre abortloven. Suzanne mener det like gjerne kunne skjedd i Danmark:

– Den vestlige verden rir på en sort høyrebølge. Vi ser motstand mot menneskerettigheter, og mot kvinners rettigheter. Trumps Amerika smitter. Det gjør også den militante anti-abort bevegelsen. Jeg var med å slåss for fri abort i Danmark, men det er ingenting fritt med å ta abort. Det er noe kvinner føler seg tvunget til. Det eneste som er fritt med fri abort, er at det skjer under kontrollerte forhold.

– Har du tatt abort selv?

– Ja, det har jeg. Og det var ikke noen lykke. Man gjør det kun når det ikke kan være annerledes. Men det er ingen andre enn du selv som kan bestemme det. Ingen instanser eller nemnder. Det er kvinnen selv som må ta beslutningen, og også ta ansvaret.

Mannen hennes er fredet i bøkene

Hun bor på en nedlagt skole i landsbyen Løve. Bygningen er kledd i eføy og Suzanne falt for den fordi «den lignet på Pippis Villa Villekulla». Hun skriver mens hun fortsatt ligger i sengen. Om ettermiddagen går hun kanskje og svømmer, eller setter seg ved klaveret og spiller jazz. Hun har en jazzplate bak seg, og nylig ga hun ut en salme. Men i forfatterskapet er hun alt annet enn kirkefrom. I rike monn byr hun på spissfindige karakteristikker av menn som har krysset hennes vei. Likevel, det er en som glimrer med sitt fravær. Hennes egen mann. Han hun endte opp med å gifte seg meg, og til og med tok etternavnet til når hun ikke er forfatter.

– Jeg kan ikke skrive om ham, sier Suzanne, med en brodd som gjør at man vokter seg for å grave etter detaljer om hvordan de møttes:

– Han er en veldig privat person. Selv om jeg kunne skrevet en hel bok av ham. Haha. Vi har vært sammen i 34 år.

Hun legger til.

– Men han dukker opp i noen av bøkene mine, under navnet Sølve. I virkeligheten er han dikter og litteraturforsker. Litteratur er den bærende kraften i vår relasjon og vi snakker mye om det. Det er fint at to mennesker har en felles interesse, så prater man ikke om seg selv hele tiden. Haha.

Søker sin undergang

I «Koral» skriver hun at kvinner over en viss alder som løfter på skjørtene til alle tider har blitt brukt som våpen for å skremme fienden på flukt. Har hun selv, som moden kvinne opplevd å skremmer menn? Suzanne vender tilbake til boken:

– Man kan si at kvinnen som subjekt i «Koral» er svært skrøpelig. Eller et sterkt subjekt som søker sin egen undergang eller sin egen nedverdigelse. Man kan ikke si at hun er et forbilde. Nesten tvert imot. Det kan nok provosere noen, at det ikke er en positiv fortelling, som man kunne forvente av en Pippist.

– Pippist?

– Ja. Jeg er mer en Pippist enn en feminist. En Pippist er en som kan løfte hester og som har hestekrefter. Men i boken bruker hun dem ganske dårlig. Hun snur dem mot seg selv.

– Kan det være dette paradokset som provoserer? At tanken er god, men at det i handling ikke er en suksess?

– Ja, det kan nok provosere. Min bestemor sa: «Kvinner kan komme i parlamentet, men alle kvinner som blir forelsket blir dumme».

– Dumme?

– Ja. Haha. Og dette er et område som kvinnesaken ikke har greid å finne en løsning på.

LES OGSÅ: Jeg har alltid sagt til Bea Be a leader, not a follower

Betalt høy pris

Hun utleverer raust, slik vi har sett både hos Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjort. Begrenser hun seg, av hensyn til de omkring seg?

Suzanne rister på hodet:

– I «Omelette Norvegienne» siterer jeg Thomas Espeldal: Forfatteren må være fullstendig hensynsløs og skrive alt hva boken krever. Ellers er det ikke en ekte forfatter. Det gir jeg ham rett i. I resten av samfunnet er man nødt til å opprettholde hensyn for å bevare sivilisasjonens overflate, men skjønnlitteraturen bør være et åpent rom hvor alt kan sies. Innenfor straffelovens rammer, selvsagt. Problemet oppstår i symbiose mellom litteratur og medier, og sosiale medier forsterker det ytterligere. En bok blir sjelden så eksponert som i en avis. Forfatteren selv er hjelpeløs og dem det skrives om føler seg utleverte.

– Har du selv opplevd det?

Hun tar en slurk av koppen.

– Ja. Jeg har et familiemedlem som jeg ikke har kontakt med på 40 år. Det er vanskelig å ha en forfatter i familien.

LES OGSÅ: Vigdis Hjort:– Jeg har aldri hatt så lyst til å prøve dop som da jeg satt i fengsel

Behagelig å bli mor

Suzannes datter heter Luzia og er 31 år. Hun bor i New York, er antropolog og jobber med kjønn og utvikling. For Suzanne som ønsker å dele sine historier med unge kvinner, er det naturlig å dele dem også med sin datter?

– Jeg tror ikke min datter leser bøkene mine, sier Suzanne.

Legger til at de har god kontakt og er på face time hele tiden.

– Jeg var 41 da jeg ble mor og hadde aldri tenkt at jeg skulle få barn. For meg var det å bli mor en veldig behagelig måte å leve på. Jeg hadde bodd på landet og skrevet bøker lenge. Nå var det et nytt eventyr å undersøke og bli kjent med.

Hun smiler.

– Når det er kjærlighet er det ikke vanskelig. Men i mine første bøker skriver jeg om at jeg har vokst opp i vanskelige familieforhold, og det er vanskelig å måtte være mor for sine yngre søsken. Du føler ansvar men kan ikke løfte ansvaret.

– Var det noe du var bevisst på at du ikke vil gjøre når du selv ble mor?

– Nei.

Hun drar på det.

– Jo. At mitt barn ikke var en forlengelse av meg selv. Ikke et speil jeg skulle speile meg i. Hun var ikke satt til verden for å leve opp til mine forventninger. Jeg så på min datter som sin egen person, som jeg bare ville oppdage og støtte.

LES OGSÅ: Carina Olset: – Jeg har alltid ønsket meg barn, men ble jo syk

Morens plager til hjelp

Gitt Suzannes oppvekst, hvor hadde hun vært i dag, hadde det ikke vært for morens plager? Hadde livet sett annerledes ut?

– Det vet jeg ikke. Det kan godt være at den usikre barndommen min har vært en … jeg vil ikke si inspirasjon, men den har gjort det nødvendig for meg å skape en egen verden. Et selvstendig univers som var uavhengig av familiens ups and downs. Et sted jeg kunne være subjektet. På den måten har min mors skjebne vært til hjelp.

Suzannes mor ble nesten 80 år. Tok aldri livet av seg.

– Min mor levde mot prognose, og hun fikk noen gode år mot slutten, forteller Suzanne.

– Vi hadde kontakt det meste av vårt liv.

– Leste hun bøkene dine?

Persienne utenfor vinduet går ned, nesten som på signal. Suzanne smiler over denne inngripenen fra oven:

– Mor var veldig litterært interessert, og selv om jeg har skrevet ting som har såret henne dypt, så tok hun det aldri ille opp. «Kjærligheten bærer over», sa hun. Det er jeg glad for.

– Det var raust av henne?

– Ja. Men som forfatter kan du ikke være avhengig om du blir avvist eller beundret. Man må være fristilt.

– Må man også være sterk?

Hun nikker:

MUSIKALSK FORFATTERSKAP: – Jeg har skrevet en bok bygd opp etter et musikalsk prinsipp. Komponert det som jazzmusikk, forteller Suzanne Brøgger, som selv spiller klaver. FOTO: Kagge/Ketil Olav Sand
MUSIKALSK FORFATTERSKAP: – Jeg har skrevet en bok bygd opp etter et musikalsk prinsipp. Komponert det som jazzmusikk, forteller Suzanne Brøgger, som selv spiller klaver. FOTO: Kagge/Ketil Olav Sand Vis mer

– Det krever noen øvelser i selvstendighet. Men likevel kan man aldri øve seg nok til å forstå hvorfor noen mennesker velger å bruke bøker som grunn til å gi opp en relasjon. Det er å tillegge bøker altfor stor betydning. Jeg har opplevd det flere ganger, og det er en pris man betaler. Det er ikke noen barnehage å være forfatter.

Omformet det triste til noe fruktbart

Hun har sagt at det aldri er for sent å få en lykkelig barndom. Hva legger hun i det? Suzanne tar oss med tilbake til Bangkok. Til da hun var 15 og innledet forholdet til den gifte mannen:

– Man kan skildre det som en ulykkelig barndom. En ung pike på 15 som må søke beskyttelse hos en eldre gift mann, og at det er synd i henne. Men samtidig er jo den hendelsen selve grunnlaget for at jeg er blitt den jeg har blitt. At jeg har blitt forfatter. Jeg evnet å omforme det triste til noe fruktbart. I den for stand er det aldri for sent å få en lykkelig barndom. Vi står alle fritt hele tiden til å tolke vårt liv. Men det ulykkelige er om man stivner i en tolkning. «Jeg er den som har vært utsatt for det og det». Da blir man en stakkar. Det blir en selvoppfyllende profeti der det aldri kan skje noe godt. Å fokusere på seg selv som offer er veldig destruktivt.

Hun som vokste opp i en tid der kvinnens hovedarena var kjøkkenet, og som siden skulle bli toneangivende for en generasjon seksuelt frigjorte kvinner, hva tenker hun om bloggere som i dag smykker seg med sin manns tittel og står på kjøkkenet og baker cupcakes?

– Enhver kvinne må føle seg fri. Ellers risikerer hun å måtte betale en høy pris. Da kan hun miste hele sitt økonomiske grunnlag.

– Har du noe råd du vil gi til dagens unge kvinner?

– Les bøkene mine! sier Suzanne med ettertrykk.

Det er derfor jeg har skrevet «Koral», for å gi unge kvinner noe å tenke over. Om det å være forelsket og å skape sitt eget liv. Kvinner må ta utdannelse og være økonomisk selvstendige. Det er veldig lettsindig og baserer sitt liv på ekteskapets trygge rammer om man ikke har noen ballast selv.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: