KK.NO: I KKs store nyttårsnummer, kårer vi hvert år Årets kvinner - et knippe damer som på hvert sitt vis har imponert og berørt oss i løpet av året som er gått. 

I fjor fikk blant annet Lene Marlin prisen som årets forbilde etter å ha snakket åpent om egne selvmordstanker. Sissel Wold ble årets stemme. Anita Krohn Traaseth ble kåret til årets inspirator.

Nå er vi stolte over å kunne presentere Årets kvinner 2015:

Årets kvinne: Gunhild Stordalen (Hovedprisen)

Årets gjennombrudd: Marie Blokhus

Årets ildsjel: Lindis Hurum i Leger uten grenser

Årets stemme: Deeyah Khan

Årets banebryter: Line Jansrud

Årets medmenneske: Tina Asphaug i Amadia International (Folkets pris)

ÅRETS KVINNE 2015: GUNHILD A. STORDALEN (36)

Lege og grunnlegger/styreleder for Stordalen Foundation, forskningsstiftelsen GreeNudge og EAT.

Begrunnelse: Som brennende engasjert leder for EAT, har hun imponert med sin innsats for en global endring av våre matvaner og verdens matvareproduksjon. Tross krevende tid med sykdom, har hun aldri mistet fokus.

Gir prispengene til: – Miljøagentene! fordi de gjør et kjempearbeid med å engasjere barn i miljø- og klima­spørsmål på et tidlig tidspunkt. Slikt kan skape livslangt engasjement.

LES OGSÅ: Lene Marlin ble kåret til årets forbilde i 2014: - Jeg hadde ikke regnet med å bli 30 år

Gråt seg i søvn

Sine første skritt tok hun i ulendt terreng. «Ut på tur aldri sur» var barndommens mantra. Med en far som måtte kjenne lukta av granbar inn gjennom stuedøra for å trives, og en mor som gikk i demonstrasjonstog for Leger mot atomvåpen.

Sammen med foreldrene og de to småsøsknene, sov Gunhild ute under åpen himmel. Lærte alt om fugler, fisker, planter og dyr. Men også om de grå, nakne treskjelettene. Som skyldtes sur nedbør. Om det voksende hullet i ozonlaget. Om regnskogene som ble hogget ned. Om dyrene der som ble utryddet. Som sjuåring gråt hun seg jevnlig i søvn.

– Det skremte vettet av meg. Jeg hadde forferdelige mareritt om at vi mennesker bare fortsatte å forurense mer og mer, helt til vi ødela planeten.

Natt etter natt måtte mamma trøste. «Det kommer ikke til å skje. For det går an å gjøre noe med det». Og slik ble en krystallklar avgjørelse tatt, av ei jente på sju år:

– Jeg bestemte meg der og da: For å bruke mitt liv til å gjøre så mye forskjell som mulig.

Og selvsagt var det ingen som kunne vite den gangen. At jenta som loddet ut alle lekene sine utenfor lokalbutikken til inntekt for regnskogen, som overtalte medelever til å marsjere opp og ned langs veiene på Muggerud, med plakater med «ANTIFORURENSING» påskrevet med sprittusj, som trolig bare en og annen forbikjørende bonde i traktor fikk med seg, at denne litt irriterende jentungen, dette Blekkulf-medlemmet som kjeftet på foreldrene som lot bilene sto på tomgang

– at nettopp hun, som ble mobbet på skolen for sine rare, hjemme­sydde klær og sære interesser  – noen tiår senere, en maidag i 2014, skulle ønske Bill Clinton og 400 delegater fra 28 land velkommen til EAT Stockholm Food Forum, der noen av menneskehetens mest brennbare spørsmål skulle besvares, dette kinderegget fra helvete: Hva skal vi spise som gjør at verken helsa, miljøet eller klimaet går åt skogen?

LES OGSÅ: Gunhild Stordalen om ektemannen: - Vi er like store og breiale i kjeften

Ønsket seg stiftelse i morgengave

Om det nå skulle være slik at vi alle er født med hvert vårt forutbestemte mål – så var det meningen at Gunhild skulle møte Petter.

At ei jente fra et småbruk på Muggerud i 2010 skulle gifte seg med en hotell­magnat i et palass i Marrakech – og få et spring­brett til å redde verden.

– I morgengave ønsket jeg meg ikke diamanter, men å få starte en stiftelse.

Knapt var stiftelsen opprettet, før Gunhild startet opp GreeNudge, en forskningsstiftelse som bruker kunnskap fra atferdspsykologi og atferdsøkonomi for å gjøre det lettere å velge grønt i alle disse små valgene vi tar. Trolig med det kloke rådet hennes mor en gang ga da hun gråt seg i søvn: Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Etter å ha fullført en doktorgrad i beinskjørhet og gjort seg ferdig med turnus­tjenesten i 2012 – kastet hun inn legefrakken for å drive de to stiftelsene på heltid. Som styremedlem i kjærestens hotellkjede, ble det naturlig å feie også for egen dør – hva kunne de gjøre der for å bli mer miljøvennlige?

Under mottoet «There is no business on a dead planet» gjøv hun og dyktige kolleger løs på oppgaven. Stor var overraskelsen da de forsto at hele 70 prosent av det økologiske fotavtrykket til et gjennom­snittlig hotell kom fra mat og drikke.

Den harde nøtta ble: Hva pokker kan man servere 25.000 hotellgjester som ikke rævkjører miljøet? Og som samtidig også er bra for både dem som spiser, for dem som lager maten – og for dem som blir spist?

Ja visst var dette store spørsmål mange hadde stilt seg før og ønsket svar på – men ingen hadde stilt seg alle spørsmålene samtidig.

– Jeg oppdaget at vi hadde snublet over et kunnskapshull – som ikke bare Nordic Choice lurte på, men som hele verden trengte svar på!

Det handlet ikke lenger om 25.000 hotellgjester. Men om hva 9 milliarder mennesker skal putte i munnen i 2050.

LES OGSÅ: Petter Stordalen: - Ring meg når det er slutt med kjæresten!

Nølte aldri med å sale opp

Overalt hvor hun snudde seg i sin jakt på svar, skulle det etterhvert bli tydelig: Hva hver og en av oss til enhver tid putter i munnen, bærer samtidig også i seg en kime til å redde både helsa, miljøet og klimaet.

Klarer vi å endre matvaner og måten vi produserer maten på – matproduksjon er nemlig en av de største klimasynderne og bidrar med inntil 30 prosent av utslippene – vil vi samtidig løse noe av klimakrisen. 800 millioner mennesker i verden som sulter, vil kunne mettes. Og de to milliardene som er overvektige eller lider av fedme, vil kunne få bedre helse.

Verdens største utfordringer og muligheter der altså. Gunhild nølte likevel aldri med å sale opp. 

– Kunnskap er ansvar. Sammen med en liten gruppe kompetente mennesker som jeg hadde samlet internt, gikk vi til verks for å finne svar. Da vi forsto alvoret og behovet, hadde vi ikke noe valg – vi måtte gjøre noe. EAT ble til, ikke fordi jeg kan noe andre ikke kan, men fordi jeg hadde muligheten, sier Gunhild. Og legger til:

– Og så trengs det en dose naivitet, troen på at det faktisk er mulig. Og ikke minst, masse flinke og ufattelige engasjerte kollegaer! Jeg mener at mål skal være som fjell: Høye og synlige. Og min filosofi har alltid vært at «your mind is your limit». Så jeg begynte å ringe og maile.

Det sier ikke så rent lite om den driven Gunhild har, og den nerven hun traff, at det som opprinnelig var tenkt som et frokostseminar i en hotellkjede, på under et år ble til et globalt toppmøte.

For alle Gunhild ringte, fra toppuniversiteter verden over, internasjonale selskaper som Google, verdensorganisasjoner som FNs World Food Programme – og Bill Clinton – alle takket de ja.

– Hva berørte deg mest da den første EAT-konferansen foldet seg ut foran deg i mai i fjor?

– Å se så mange mennesker, med ulik kompetanse, posisjon og nasjonalitet, være enige om at å finne felles løsninger for mat, helse og miljø er en forutsetning for fremtiden – og at alle ville gjøre noe.

– Ble du starstruck av Bill Clinton?

– Hehe. Jeg blir sjelden starstruck. Det ordet fantes ikke i vokabularet på Muggerud,  mamma og pappa var aldri opptatt av fine titler, penger eller status. De vurderte mennesker ut fra et eneste parameter: Er du hel ved eller ikke.

LES OGSÅ: - Når du mister håret, lyser det sykdom

Fikk panikkangst

Allerede et halvt år før EAT-konferansen, i dette året da livet syntes å svinge som aldri før, er det likevel symptomer på at noe er veldig, veldig galt. Hun bare ignorerer dem. Men etter å ha hanglet i lengre tid, får hun i oktober en diagnose. Diffus systemisk sklerodermi. En autoimmun bindevevssykdom som angriper kroppens egne organer og gir bindevevsdannelse, såkalt sklerose.

– Du ble diagnostisert med en potensielt dødelig sykdom, og fikk beskjed om at du kanskje bare hadde et eller to år igjen å leve. Hva er det med deg som gjør at du i en slik ekstrem situasjon likevel bestemmer deg for å prioritere arbeidet med EAT?

– Da jeg plutselig innså at det kunne være så lite som ett år igjen å leve, fikk jeg først panikkangst. Deretter gled angsten over i et «hvordan gjøre mest mulig ut av dette»-følelse. For meg handler alt om å se problemer som utfordringer, og behandle dem som å spise en elefant: bit for bit.

– Du har beskrevet EAT som et barn for deg. Hvorfor så stor kjærlighet for EAT?

– Jeg bestemte meg tidlig for ikke å få barn, men å lage min egen mening i livet – å gjøre en forskjell for mennesker, dyr og natur. Stordalen Foundation, EAT og GreeNudge, ble mine barn. Da jeg ble syk, handlet alt om å sikre at disse skulle leve videre og fortsette å bidra til positive endringer, selv uten min tilstedeværelse, sier Gunhild og utdyper:

– For meg finnes det to former for kjærlighet: lidenskap og engasjement. Petter er det første, EAT er det siste.

Petter er mannen som skulle ha henne. Som brukte to år på å overtale henne til en date. I boken sin skriver han, ikke helt uten selvinnsikt: «Jeg vet at jeg kan fremstå som en eksentrisk og stormannsgal riksklovn. En PR-kåt Duracell-kanin som prater litt for høyt og mye. Som går i litt for prangende klær. Med litt for iøynefallende mønster. Og litt for spisse sko.»

Men da Gunhild ble alvorlig syk, var det han som sto last og brast. Der andre sa «vi er blitt gravide», sa han «vi er blitt syke». Om Gunhild er Årets kvinne, er Petter Årets mann.

LES OGSÅ: Hyller Gunhild Stordalen for å vise seg skallet

«Hva er en livstid?»

I vinter gjennomførte hun en knalltøff, eksperimentell behandling. Målet ble å komme tilbake – i tide til å være den som ønsket velkommen til EATs andre konferanse i Stockholm.

I juni fikk hun ønsket sitt oppfylt. I et opptak VGTV viderebrakte fra åpningen, kunne vi alle se en hvitkledd Gunhild komme fram på scenen. Smilende og engasjert skisserte hun organisasjonens store ambisjoner. Så trakk hun pusten dypt, samlet seg og tok sats.

«Jeg pleide å se for meg at jeg hadde en livstid til å gjøre en forskjell. Jeg glemte bare det ene avgjørende spørsmålet: Hva er en livstid? Da vi møttes her i mai i fjor, så jeg for meg at jeg hadde minst 50 år til å gjøre verden til et bedre sted – men for et halvt år siden, måtte jeg plutselig spørre meg selv: Hvor mye positiv forandring kan jeg skape i løpet av bare ett år?»

Så pekte hun mot håret sitt, det som året før hadde vært langt, men som nå var helt kort. Trakk pusten igjen, og sa: «Jeg valgte ikke denne frisyren selv … La oss si jeg byttet hestehalen inn med ny beinmarg.»

Hun kjempet med tårene den gangen. Det gjorde trolig også Erna Solberg og det norske kronprinsparet. Den svenske statsministeren, ernæringssjefen i WHO, topplederen i Nestlé, styrelederen i Unilever. Og over 400 delegater fra et trettitalls land.

LES OGSÅ: Erna Solberg: - Det var mange ganger jeg følte meg litt teit

Det største håpet

Kritikken kommer jevnlig. Med dyre reiser og en hotellkjede som fortsatt setter et betydelig økologisk avtrykk. Hva tror Gunhild det gjør med hennes troverdighet?

– Jeg tror ikke på at en bærekraftig fremtid er fri for fester, ferie eller reiser. Det grønne skiftet drives ikke av askese og tilbake-til-barhytta mentalitet, men omstilling til smartere, mer effektivt og bærekraftig forbruk, svarer Gunhild, slik hun pleier på dette spørsmålet. Og insisterer også på å få legge til: 

- Vi må vekk fra dagens «bruk & kast»-tankegang, til en sirkulær økonomi basert på fornybar energi, resirkulering og vedlikehold. Til en verden som handler mer om service og tjenester enn produkter, der det blir billigere å reparere TV-en enn å kjøpe en ny.

For EAT, Gunhilds lille baby, som er i ferd med å vokse ut av fanget hennes, er håpet at den fortsetter med nettopp dette – og at stadig flere vil få øynene opp for sammenhengene mellom det vi hver dag putter i munnen, vår egen helse og planetens helse.

På spørsmålet om hva det største håpet er for henne selv akkurat nå, svarer hun slik, i all sin enkelhet, i all sin storhet, i all sin sårbarhet:

– Det er å bli helt frisk. Og kunne gi bånn gass igjen – og fortsette å kjempe de mye større og viktige kampene.

LES OGSÅ: Sanna Lundell: - Har vært kjempebekymret for at han skal dø

Gunhilds beste miljøtips

• Spis mindre kjøtt: Bli heller ­flexitarianer – det vil si en vegetarianer som spiser kjøtt, men bare av og til. Det handler ikke om å kutte ut – men å kutte ned!
• Ta i bruk mindre tallerkener hjemme. Da forsyner vi oss automatisk med mer ­passende porsjoner og kaster 20 prosent mindre mat. Ofte har det positiv innvirkning på midjemålet også.
• Husk at datostemplingen kun er veiledende – og at matvarene ofte er perfekt spiselige lenge etter best-før-stempelet. Gjør som bestemor, smak før du kaster!
• Ta trappen framfor heisen, løp til bussen eller bruk sykkel når du kan. En halvtime ­moderat aktivitet om dagen er nok til å gi helsegevinst – sam­tidig som du sparer energi og klimautslipp.
• Stem fram grønne politikere, som vil gjøre de sunne og bærekraftige valgene lettere.

 

Vi gjør oppmerksomme på at Petter Stordalens bok, som er omtalt i teksten, er gitt ut på Aller Forlag, som er eid av Aller Media.