Ha det, sa broren min til meg, én uke før julaften i 2013, da min mor og jeg slapp han av hjemme hos min far.
Jeg skulle kjøres videre på trening den dagen. Alt virket som en helt normal hverdag. Vi lo sammen i bilen, og sang til Miley Cyrus’ «Wrecking Ball», som toppet hitlistene på den tiden.
Mamma ba ham gå forsiktig, så han ikke skulle falle og slå seg på den glatte isen som var frosset over gårdsplassen.
– Ha det! Vi sees lille julaften, sa jeg tilbake, før vi kjørte videre til treningssenteret den kalde desemberkvelden.
Lite visste jeg, at det var de siste ordene vi noen gang skulle utveksle med hverandre. Dagen etter tok min 15 år gamle lillebror sitt eget liv.
Det var «ha det» for alltid.
I år er det ti år siden. Og ti år etter, sitter jeg fortsatt, hver eneste dag, og lurer på hvilke tanker som gikk gjennom hodet hans da han valgte å avslutte livet.
Hvordan kunne dette skje? Min snille, fine, smarte, talentfulle lillebror. Med hele livet foran seg. Alltid nysgjerrig på det som møtte ham. Men også alt for nysgjerrig på det hinsidige da de tunge ungdomsårene ble for vanskelige.
Likevel var det ingen som så det komme.
- Jeg trodde at de to små barna mine ville ha det bedre uten meg
Min bror var én av 555 som tok livet sitt i Norge det året. Han etterlot seg meg, søsteren hans – og to stesøsken. En mamma. En pappa. En stemor. Besteforeldre. Tanter. Onkler. Søskenbarn. Venner.
I 2022 ble det registrert totalt 610 selvmord i Norge. 436 menn. 174 kvinner. Det betyr at vi ligger på en selvmordsrate på ca. 12,5 selvmord per 100 000 innbygger, og det har vi gjort i lang tid.
Problemet er altså ikke at statistikken går opp, heldigvis. Problemet er at den ikke går ned.
De etterlatte
Bak hvert selvmord regnes det med minst 10 nære pårørende. Minst. Det tilsvarer omtrent 6100 etterlatte og nærstående etter selvmord, i året.
Det er krevende. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på broren min, og på at jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe. Og den vonde sannheten er at jeg med sikkerhet kunne ha hjulpet. Om jeg bare visste.
Men selvmord er et så stort samfunnsproblem fordi det for mange er vanskelig å snakke om nettopp selvmordstanker. Det er generelt vanskelig å snakke om vonde tanker. Selv jeg synes det fortsatt vanskelig å snakke om.
Det er liksom noe som skjer med stemningen i rommet når jeg forteller at jeg hadde en bror som tok selvmord. Min erfaring er at folk ikke vet helt hva de skal si, noe jeg også kan forstå.
Derfor er vi er nødt til å jobbe for et trygt og åpent samfunn der vi våger å be om hjelp til å leve. Vi må bryte stigmaene som er knyttet til selvmord og vonde tanker.
Ved å snakke om konsekvensene og ringvirkningene etter tapet av våre nære, håper jeg at vi som samfunn, som familie og som venner kan understreke noe veldig viktig: Det finnes håp, det finnes hjelp og det blir bedre. For ingen er alene.
«Bak hvert selvmord regnes det med minst 10 nære pårørende.» .
Tove mistet sønnen Sivert. Amalie mistet søsteren Johanne. Silje mistet pappaen Bård.
Dette er deres historier.
Silje og Bård
Solstrålene glinser inn gjennom de store, nye panoramavinduene til Silje Bolette Smedheim Frivik (25). Hun og samboeren, Kristoffer, har nettopp kjøpt seg en svær enebolig på Jessheim. En av mange milepæler hun skulle ønske hun kunne dele med pappa Bård.
Likevel viser hun stolt frem huset, som de flyttet inn i for en drøy måned siden. Det er nesten ikke til å tro, for alt står omtrent ferdig. Walk-in-closeten ble satt opp for noen timer siden, og Kristoffer gjør siste finish i garasjen, mens Silje viser meg rundt.
– Dette bordet har jeg snekret selv, sier hun og peker på det som kunne vært et designermøbel tatt rett ut fra en interiørkatalog.
– Jøss, så handy du er.
– Pappa var tømrer, så det har jeg arvet fra ham, sier hun med et stort smil før hun går videre til kontoret med nok et hjemmesnekret skrivebord.
Det var med blandede følelser at Silje kjøpte dette huset i november 2022, presis syv år etter at pappaen tok sitt eget liv.
– Fra jeg var liten snakket vi om at pappa skulle bygge huset mitt, og at det skulle bli så fint. Nå får han ikke vært med på å se hvordan jeg har det en gang, sier hun.
Familiens helt
50 år gamle Bård Harald Frivik var en populær mann. Blid. Morsom. En sånn alle i bygda visste hvem var. På hilser’n med alle. Suksessfull i jobben sin. Han hadde liksom alt. Kone, tre barn, et stort og flott hus, sjef i eget firma.
Han møtte kona Marianne da de var 23. Og etter noen år fikk Bård og Marianne barna Sindre og Silje sammen. Familien ble boende på Kløfta, der Bård kom fra. Han startet opp sitt eget tømrerfirma – og han gjorde det bra.
Som pappa var Bård en som alltid stilte opp. Han ble alltid kompis med alle vennene til barna sine. Hentet på fest. Var med på alle fotballtreninger og på alle kamper. Alltid positiv og alltid med overskudd. Familiens helt.
– Jeg er en skikkelig pappajente. Det var ofte vi to. Han kunne slenge meg rundt på kjøkkenet en helt vanlig hverdag for å ta en liten dans, forteller Silje, mens hun mimrer tilbake til pappaen sin.
Som familie var de samlet. For hvis det var en ting som betød mye for pappa Frivik, var det nettopp det. Selv hadde han nemlig kjent på en dyp og familiær sorg.
Da han var 10, døde moren hans i en bilulykke. Likevel føler Silje hun ble godt kjent med bestemoren sin gjennom Bårds historier. Det var viktig at barna visste at de hadde en bestemor i himmelen. Han var flink til å ta dem med på graven og minnes hennes eksistens. Det synes Silje var veldig fint.
– Han snakket veldig åpent med oss om hvordan det var å vokse opp uten en mamma. Men det lå nok alltid i bakhodet hans at det ikke var sånn det skulle være, forteller hun før hun stopper opp og titter bort på barskapet.
En flaske konjakk står synlig til. Siljes 50-års presang til pappa. Nå kaller hun det for «pappas urne».
Hun snur seg tilbake og fortsetter der hun stoppet opp.
– Det er det som er så fascinerende. At han har fortalt oss så mye om hvordan det har preget ham å miste en forelder altfor tidlig, så påførte han oss det samme. Det henger ikke på greip. Men det er da jeg også skjønner hvor vondt han må ha hatt det.
«Han fortalte oss så mye om hvordan det preget ham å miste en forelder altfor tidlig, så påførte han oss det samme.» Silje
Jeg beklager for at jeg ikke orket mer
Det er 4. november 2015. Silje er 18 år og skal være russ til våren. På kvelden hjelper Bård Silje med å lage russekort. Et av mange far-og-datter-øyeblikk de to deler sammen. Kveld blir til natt og de går til sengs.
Silje kan sove ekstra lenge, for hun begynner ikke på skolen før halv 11 dagen etter. Men så våkner hun av at Bård holder på med noe arbeid ute, lenge før vekkerklokken ringer.
«Skal jeg bare stå opp og ønske ham en fin dag, før han drar på jobb?», tenker Silje først, før hun raskt konkluderer med at «nei, nå har jeg tid til å sove litt til», og vrir seg rundt igjen.
Etter endt skoledag er det noe som ikke stemmer. Silje får en magefølelse hun ikke har kjent på før. Hun drar hjem, setter på poteter og venter på at resten av familien skal komme hjem til middag.
Marianne kommer hjem etter en liten stund.
– Vi får ikke tak i pappa, sier hun.
Pappa kom aldri hjem.
På mobilen hans finner familien en melding som aldri ble sendt.
«Jeg beklager for at jeg ikke orket mer. Det har ingen ting med dere å gjøre. Jeg elsker dere».
«Vi får ikke liv i mamma»
– Åpenhet er sexy
Det har nå gått åtte år. Siden da har Silje fullført videregående, tatt en bachelor i digitalisering og økonomi, fått seg jobb som finansrådgiver, funnet kjærligheten og blitt huseier. Men svar på hvorfor faren ikke orket mer, har hun ennå ikke fått.
– Det kom som lyn fra klar himmel. Det er liksom bare en haug med spørsmål, sier hun og ser ned på ringen med teksten «DAD» på.
Blikket vender tilbake på barskapet. På «pappas urne».
– Er du sint?
– Ikke nå lenger. Jeg var kanskje det før, men så får man litt livserfaringer selv. Nå får jeg bare vondt av ham. Jeg ser for meg pappa som en liten gutt, og tenker «stakkars, stakkars deg, som ikke følte at din stemme var viktig nok til å bli hørt».
En liten tenkepause.
– Jeg angrer på at jeg ikke bare ønsket ham en fin dag. Bare den lille greia der.
Det kan være lett å sitte igjen med en haug med spørsmål. Eller angre på det man aldri gjorde. Men hvordan skal man vite, når det ikke synes?
Så var det dette med å snakke om tunge og vanskelige ting, da. I likhet med meg selv, synes også Silje det er vanskelig å snakke om farens selvmord.
– Det er kanskje det at man er litt redd for hvilken respons man skal få når man snakker om det. Jeg har lagt merke til at de rundt meg trives så godt når jeg har det bra, det er så lett for dem når jeg «har det fint». Da blir det bare en sånn fasade, forklarer Silje.
Hun understreker at hun har en veldig god samtalepartner i mamma Marianne. Hun har vært familiens bauta i denne livskrisen. Likevel har hun bearbeidet mye av sorgen alene.
«Jeg angrer på at jeg ikke bare ønsket ham en fin dag.» Silje
Fordi hun har satt et lokk på mange av følelsene sine, sliter Silje ofte med søvnparalyse om nettene. En tilstand hvor kroppen sover, men hodet er våkent. Kroppen føles dermed paralysert, og det er vanlig med skumle hallusinasjoner som føles svært ekte.
Legene mener det er en traumereaksjon. For på en måte må jo følelsene komme ut.
– Men vil du snakke med noen, da?
– Ja, svarer Silje, uten å nøle.
Noen sekunders stillhet.
– Jeg tror at mange tenker at siden det er så lenge siden nå, så går det «hvert fall bra». Men det gjør jo egentlig ikke det.
– Klarer du å fortelle nettopp det til noen?
– De aller nærmeste vet at det fortsatt går i bølger. Men jeg har flere nære venner som ikke har peiling på hvordan jeg har det.
Det er noe paradoksalt i det hele. Silje synes det er vanskelig å snakke om hvordan hun har det, fordi hun frykter en ubehagelig reaksjon fra andre. Likevel har hun en klar beskjed til de som sliter på samme måte som Bård gjorde:
– Åpenhet er sexy. Og det er hvert fall ingen skam å be om hjelp, uansett om det er store eller små ting. Bit i det sure eplet, tell til tre og si til noen du stoler på: «Jeg har det ikke bra».
Stillheten
Silje gikk det siste året på videregående da hun mistet pappaen sin. Allerede her fikk hun kjenne på hvordan det er å bære på en tabubelagt sorg.
– Jeg husker da jeg kom til kantinen og gikk mot et bord, så merket jeg at folk ble stille.
Klassen hennes hadde fått vite hva som hadde skjedd i plenum noen dager etter farens bortgang. Men ingen fikk noen gang vite hvordan man skulle håndtere en slik situasjon. Hvordan forbereder man egentlig en klasse på en hendelse som dette?
Hun husker godt den første heldagsprøven etter hendelsen. En av oppgavene var å analysere et dikt om selvmord. Silje hadde ikke fått en eneste forvarsel, ei heller oppfølging.
– Hvor sykt er ikke det? Spør Silje og fortsetter:
– Jeg satt sikkert i en time og bare stirret på det diktet.
Så dro hun hjem, uten å fullføre prøven. Resten av skoleåret ble hun møtt med det hun beskriver som «en ulik respons». Ofte var det Silje som måtte veilede lærerne. Det var hun som måtte be om en ny prøve. Det var hun som måtte sørge for at ting ble tilrettelagt for å i det hele tatt klare å fullføre skolen.
Hun gikk ut av videregående med karakteren 2 i flere fag. Som regel grunnet høyt fravær. For selv om noen lærere møtte henne med forståelse, var det også lærere som møtte henne med det stikk motsatte. Var det fordi de ikke var forberedt på elevers byrder?
Svaret er mest sannsynlig ja. Det har skjedd mye siden den gang, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Per dags dato foregår det en underskriftskampanje, i regi av Landsforeningen for etterlatte etter selvmord (LEVE) og flere organisasjoner, hvor målet er å bedre selvmordsforebygging i skolen.
En lærers perspektiv
Vi forflytter oss cirka 30 kilometer nordvest fra Jessheim og huset Silje så gjerne skulle bygget sammen med pappaen sin. Nærmere bestemt til Nannestad videregående skole. Her jobber Marianne Teresa Ruud (67). Hun har jobbet her i 16 år, som lærer i 23, og skal pensjonere seg denne våren. Hun er kanskje en lærer litt utenom det vanlige, men at elevene hennes blir møtt med forståelse, er det ingen tvil om.
Du vet, læreren som møter deg med et smil i gangene. Som gjerne slår av en prat og spør deg hvordan du har det. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil.
Marianne var ikke Siljes lærer. Men et par år tidligere var hun læreren til en elev som opplevde det samme som Silje. Eleven hadde mistet et søsken til selvmord. Ja, den eleven var meg.
Nøyaktig den samme dagen jeg begynte å jobbe med denne reportasjen, tikket det inn en melding i innboksen min på Messenger. Det var Marianne.
«Jeg håper at det står bra til med deg. Jeg tar kontakt med deg for å si at jeg har laget en nettside om arbeidet jeg har gjort på Nannestad vgs., fordi jeg skal pensjonere meg til våren», begynte meldingen.
Hun ønsket å publisere stilen jeg hadde skrevet, bare noen måneder etter at broren min tok livet sitt, på nettsiden med navnet «Education is for everyone». Stilen min het «Tell People What They Mean to You». Og den handler om nettopp det: Fortell de rundt deg hva de betyr for deg. Før er for sent. Og så de vet at de betyr noe.
Tilfeldig? Nok til at det blir uunngåelig for meg å ta en prat med henne.
– Du har ikke forandret deg noen ting! Roper Marianne i det blikkene våre møtes for første gang på nesten 10 år.
– Det har ikke du heller, sier jeg.
En varm klem. Den varer noen i sekunder.
Selvfølgelig har vi forandret oss de siste 10 årene. Hvert fall litt. Men det har ikke skolen. Inngangen, klasserommene, kantinen. Alt er som det var tilbake i 2013. Plutselig blir jeg dratt tilbake i tid. Og jeg kjenner meg sånn igjen i det Silje sier. Hvordan det ble stille da jeg kom gående mot mine medelever. Fordi de ikke visste hva de skulle si. Det samme gjorde lærerne. Det var et klapp på skulderen og «godt å se deg her, vi sees i neste time».
– Vi fikk beskjed fra våre ledere om å ikke snakke om selvmord eller det som hadde skjedd. Det skulle ikke være et tema, forteller Marianne til meg før jeg i det hele tatt rekker å stille henne noen spørsmål.
Jeg må innrømme at det hun sier sjokkerer meg litt. Selv om jeg merket det den gang, hadde jeg aldri trodd at det var fordi de gjorde som de fikk beskjed om.
Bortsett fra Marianne, da. Hun gjorde ikke som hun fikk beskjed om.
Christin mistet datteren i selvmord: - Jeg følte jeg hadde mislyktes fullstendig som mor
Går utenfor boksen
Jeg tror vi aldri brukte en eneste pensumbok i Mariannes timer. Hun var engelsklærer og lot seg alltid inspirere av nåtiden. Det aktuelle, det ungdommen var opptatt av.
Vi lærte engelsk ved å dubbe en valgfri scene fra vår favorittfilm eller serie. Holde foredrag om vår favorittartist eller sang. Snakke om temaer vi brydde oss om, men også viktige temaer, som «i hvilken grad blir mobbing straffbart?». Hun ga liksom ordet til elevene, samtidig som vi lærte engelsk – og å være et menneske.
Den første engelsktimen vi hadde da at jeg kom tilbake på skolen etter jul, skulle vi se en dokumentar om ungdom som hadde det vanskelig. Marianne tok meg til siden. Filmen vi nå skulle se, handlet om to unge gutter som satt i fengsel i USA på grunn av en trøblete oppvekst. Selvmordstanker hadde streifet dem flere ganger.
Hvorfor måtte vi se denne filmen nå? Jo, min situasjon hadde inspirert henne til å starte dette arbeidet. Til eksamen skulle hele klassen skrive et brev hver til disse guttene. Vi kunne skrive hva vi ville. Slik ble stilen «Tell People What They Mean to You» til.
– Det var noe som fikk klassen til å ta sorgen din, og kanskje deres egne hverdagssorger, og plassere den andre steder, hvor de kunne være med å hjelpe seg selv og andre ved å skrive disse tekstene, sier Marianne.
Etter at klassen min ble uteksaminert, fortsatte Marianne dette arbeidet. Ved å bruke hele verden som et klasserom, fortsatte brevskrivingen frem og tilbake mellom Nannestad og USA. Arbeidet har resultert til mer kunnskap og innsikt fra trøblete miljøer i andre deler av verden, men også til velskrevne tekster, dikt, refleksjoner og kunst.
– Det har motivert elevene til å gå inn i seg selv og sine egne liv. De har satt ord på følelsene sine og fått et utslipp på det tunge de bærer på. På denne måten har vi kunnet se på så mye mer enn bare karakterer, vi har fått sett og utviklet elevenes talenter og kvaliteter, sier Marianne.
– Vi må hjelpe
Mariannes motivasjon kommer fra hennes egen ungdom. Hun vokste opp i USA og var tenåring på 70-tallet. Da temaer som i dag er helt normalt å snakke åpent om, ikke var det. Om noe var tungt, måtte de håndtere det på egen hånd.
– Jeg vet at ungdommen har behov for å snakke om det som er vanskelig, og vi som lærere kan gi rom til det i undervisningen. Da dette prosjektet ble gjort i plenum i klasserommet, kunne elevene sette ord på sine egne utfordringer. Samtidig som det motiverte dem til å bruke og skrive mer engelsk, forteller Marianne før hun legger til:
– Det er flere enn vi er klar over som sliter i stillhet. Vi må hjelpe, de er på skolen i så mange timer i løpet av en dag. Lærere er en viktig del av deres liv.
I dag er emner som «psykisk helse», «regnbuetimer» og «hjertedager» lagt inn i lærerplanen. Til en forandring er det bra, men er der nok? Trenger vi at flere lærere løsriver seg litt fra den originale undervisningsformen?
– Det er veldig vanskelig å få flere lærere til å gå utenfor boksen, for når man gjør det, blir man veldig sårbar. Du må være utstyrt til å håndtere utfordringer. Du må lese litt, forske litt, skaffe deg kunnskap om ting. Du må være trygg, sier Marianne.
Det krever altså noe ekstra, og det krever mer tilrettelegging. Men Marianne er sikker. Hun tror læreres tilnærming og lærerstil kan være selvmordsforebyggende og gi håp til de som har det vanskelig.
– Selv om det som skjedde med din bror var en tragedie, så har det ført til et veldig viktig arbeid, trøster Marianne meg med.
Og på en måte, så hjelper det.
«Det er veldig vanskelig å få lærere til å "gå utenfor boksen".» Marianne
I løpet av Mariannes 23-års lange karriere som lærer har hun opplevd at to elever har mistet noen til selvmord. Jeg, som mistet min bror. Og Amalie Agersborg Røhme (29), som mistet sin søster Johanne.
Amalie og Johanne
Trondheim 2018. Sommeren som i senere tid skal bli kalt for «tørkesommeren» på grunn av det varme og unaturlig fine været. Natt til 17. mai fester Trondheimsrussen i marka, når de feirer at de snart er ferdig med en 13 års lang skolegang. Klare for å tre inn i de voksnes rekker.
Noen timer før midnatt får Amalie en telefon fra foreldrene sine på Østlandet. De får ikke tak i søsteren.
Johanne er snart ferdig med sitt fjerde semester på NTNU. Hun studerer til å bli bioingeniør, men er ikke helt sikker på om det var det rette studiet for henne likevel, og eksamensperioden i mai er stressende.
Søster Amalie bor bare 10 minutter unna. Hun ble ferdig med studiene på NTNU noen år før, men ble boende i Trondheim for å jobbe. Og for å bo nærme søsteren sin. Hennes bestevenn i livet.
– Hun er sikkert bare litt stresset for eksamen. Dere kjenner jo Johanne, svarer Amalie på telefonen før hun legger på og fortsetter med 17. mai-forberedelsene sine.
Minutter blir til timer. Amalie har jo heller ikke hørt fra Johanne på en stund. De som snakker sammen hver dag. Hun tar opp mobilen sin igjen. Meldingen hun sendte til Johanne dagen før var uåpnet. Hun tar kontakt med søsterens romkamerat og hører om hun vet noe.
– Nei, jeg tror ikke hun er hjemme nå, men du kan godt komme bort og se om hun er på rommet sitt, svarer romkameraten.
Ingen Johanne.
«Hva skal jeg se etter?», tenker Amalie. Hun legger merke til at søsterens skolesekk også er borte. Hvor er hun? Pulsen stiger, og Amalie tar kontakt med Johannes klassevenninner. Ingen svar. Hun ringer tilbake til foreldrene, som igjen tar kontakt med politiet, mens Amalie drar tilbake til sin egen leilighet.
Rundt midnatt banker det på døren. Det er en prest. Russen som festet i marka, har funnet Johanne.
Johanne rakk aldri å tre inn i de voksnes rekker. Hun ble bare 21 år gammel.
Tidlig på morgenen er hele familien samlet oppe i Trondheim. Men ikke for å feire nasjonaldagen.
– Da var det plutselig bare oss, da, sier Amalie.
Deler «oppskriften»: Slik ble Charlotte (30) frisk fra sosial angst
Si et lite pip
Johanne var en forsiktig jente, men hun kunne også ta plass når hun følte for det. Smart, målrettet og litt sta. Hun og søsteren hadde et nært og tett forhold. Bestevenner, om du vil.
– Vi var som en pakkedeal. Hun var favorittpersonen min i livet, som jeg snakket med hver eneste dag, forteller Amalie før hun fortsetter:
– Helt til hun tok livet sitt. Det kom helt ut av det blå.
– Snakket dere noen gang om selvmord?
– Vi snakket litt om tematikken. Men vi snakket om alt, om alle temaer og samfunnsproblem. Jeg ante ikke at hun hadde selvmordstanker. Vi var veldig uforberedt.
Hun husker hvordan livet ble satt på pause da familien gikk gjennom Trondheims gater på 17. mai på vei til byens kriseteam. Solen. Varmen. Den klare himmelen. Korps, glede og hipp-hipp-hurra! Hvordan kunne livet til de rundt bare gå videre?
Bare noen dager før var Johanne på besøk hos Amalie. De spilte brettspill og hadde det hyggelig, som de alltid hadde det i hverandres selskap. At dette kunne skje, var uvirkelig. Ingen forvarsel. Ingen tegn. Ikke et lite hint en gang.
– Hun var i så godt humør og liksom … Det var liksom ingen … tanke om at hun kunne ha planlagt å ta livet sitt, sier Amalie forsiktig.
Stemmen blir skjør.
Hun tygger litt på ordene sine.
– Den eneste som kunne svare på hvorfor dette skjedde, er Johanne. Jeg føler ikke det er noe jeg kunne gjort annerledes.
«Jeg føler ikke det er noe jeg kunne gjort annerledes.» Amalie
Det får meg til å tenke på hvor fint broren min og jeg hadde det på vår aller siste kjøretur. Og på hvor fint Silje synes det var da hun og faren lagde russekort sammen. De virket så … fornøyde. Tanken på at de alle har lidd i stillhet er uforståelig. Og så feil.
Livet må gå videre
Uansett hvor mye Amalie undrer over hvordan livet til de rundt bare kan gå videre, så gjør det det. Det samme gjør livet til Amalie. Bare uten Johanne.
– I starten føltes det helt umulig, at livet kunne gå videre. Du får aldri en pause fra sorgen. Den blir aldri borte. Men på en eller annen måte har jeg klart å lære meg å leve med den. Akseptere den, sier Amalie.
Hun flyttet tilbake til Østlandet for fire år siden. Nå bor hun på Lambertseter med kjæresten Emil.
Hun besøker ofte søsterens grav, som også er i Oslo. Det er godt å komme dit. Da kan hun gjerne ta med seg godteri, som de «på en måte kan dele sammen».
– Jeg ser for meg ansiktet hennes. Hun hadde veldig intense blå øyne. Nesten turkis, sier hun.
Det verste er flaggdagene. Johannes bursdag. Jul. Årsdagen og 17. mai. Den årlige søsterturen de hadde til familien deres i Nord-Norge. Nå drar Amalie dit alene.
– Hvor henter du styrke fra, når sorgen trykker på som verst?
– Hva er alternativet, da? Spør hun.
– Jeg har aldri tenkt på det som et alternativ en gang, å ta mitt eget liv. Jeg klarer ikke å sette meg inn i hvordan det er å tenke sånn. Og hvert fall ikke nå som jeg vet hvor grusomt det er for de som sitter igjen, legger hun til før hun spør igjen:
– Jeg vet ikke om det er en styrke? Men det som er viktig, er å tørre å være sårbar. Å spørre etter den hjelpen du trenger.
Likeperson
Amalie fremstår løsningsorientert. Reflektert. Smart. Egentlig på samme måte som hun beskriver søsteren sin. Like var de også, utseendemessig. Bildet av dem, som henger på veggen i gangen, treffer meg med en gang jeg kommer inn døren. Pakkedealen. Som hun hadde gjort alt for å få tilbake.
Men det er likevel noe med måten hun snakker om tapet av Johanne på. Som om hun har gjort det mange ganger før. Og på en eller annen måte er det noe befriende ved å høre noen snakke om et selvmord som Amalie gjør.
– Synes du det er vanskelig å snakke om dette?
– Har du hørt om organisasjonen som heter LEVE? Spør hun meg tilbake.
– Ja?
– De har årlige samlinger, for unge etterlatte. Jeg har vært med på to sånne samlinger, og der møter man mange forskjellige mennesker og historier, forklarer Amalie.
Amalie snakker om LEVES «likepersonsordning». Nina Danielsen, som er leder for LEVES selvmordsforebyggende arbeid, sier at det er veldig verdifullt for etterlatte å møte noen som har opplevd det samme. Enten det er i større grupper, eller ved en en-til-en-samtale.
– Det er andre etterlatte, som har tatt kurs hos oss, hvor de rett og slett har lært seg å være en likeperson, og lært seg å lytte. Så kan de som ønsker sette opp et møte, enten over telefon, på kafé eller hvor de vil, forklarer Danielsen.
– Det har hjulpet meg veldig. Fordi du møter noen som deg, sier Amalie.
Hun utdyper:
– Det er ikke det at jeg ikke har gode venner rundt meg, eller noe sånt. Og å snakke med familien min hjelper også, samtidig har vi alle mistet hver vår Johanne. Så å kunne komme et sted hvor man kan fortelle sin historie, og møte noen som føler det på samme måte som deg, gir en helt egen form for trygghet og forståelse.
– Hva fikk deg til å dra dit?
– Det er bare sånn jeg er som person, jeg ville fikse det her. Jeg kunne ikke ha det som jeg hadde det, jeg måtte søke hjelp. Så da søkte jeg hjelp, på forskjellige steder. Jeg har hatt mine timer hos psykolog også. Så har det jo egentlig gradvis blitt mer … «levbart».
«Å snakke med familien hjelper. Samtidig har jo alle mistet hver sin Johanne.» Amalie
En ufattelig konsekvens
Jeg forteller Amalie om min erfaring, og om hvilken respons jeg ofte kan få når jeg forteller om min brors selvmord for første gang. Stillheten.
– Jeg tror at de som ikke har opplevd det, ikke kan forstå hvordan det er, og at det derfor er vanskelig å snakke om det med andre, sier Amalie.
Hun skulle ønske at selvmord var et mer synlig og diskutert tema.
Amalie har jo fått det bedre av å snakke om det. Og likepersonsordningen beviser et annet viktig poeng: Du er virkelig ikke alene.
Det er heller ikke de som sliter med selvmordstanker. Faktisk er selvmord blant de tre hyppigste dødsårsakene i verden hos mennesker i aldersgruppen 15–44 år. Median alder for selvmord er 47 år, det vil si at halvparten er eldre og halvparten yngre enn 47 år.
Betyr det at selvmord er en vanlig dødsårsak?
Nei, ifølge Nina Danielsen kan vi heldigvis ikke si at selvmord er en vanlig dødsårsak.
– Men når et selvmord skjer, så er konsekvensen så ufattelig stor for de som sitter igjen. Det er etterlatte i den videste forstand, alt fra familie og venner, til lærere, kollegaer, leger og behandlere. Alle er berørte, og vi vet at denne belastningen er i en helt egen kategori, sier hun.
«Når er selvmord skjer, er konsekvensen så ufattelig stor for de som sitter igjen.» Nina Danielsen, LEVE
Som leder av LEVES selvmordsforebyggende arbeid, er Ninas viktigste jobb å gi en stemme til de etterlatte, og som ønsker å bruke sin erfaring for å forhindre fremtidige selvmord. Selv mistet hun sønnen sin til selvmord i 2016.
Nina mistet yngstesønnen i selvmord. Bare 14 år gammel
Hun mener at fordi et selvmord er så sammensatt, så er forebyggingen også det.
– Det er så individuelt. Vi vet at under halvparten av de som dør i selvmord har vært i kontakt med helsevesenet. Og resten har ikke vært det. Det gjør det vanskelig å vite hva som skjer. Så et av de viktigste tiltakene vi kan gjøre er å ta vare på de som har mistet noen.
Og å skape mer åpenhet og synlighet om selvmord og selvmordstanker.
– Det er også viktig å vite at den som tar livet sitt, i bunn og grunn selv er ansvarlig for handlingen sin. Det er ingen andre i samfunnet som står ansvarlig for det. Det personen i noen tilfeller har gjort, er å lide i stillhet. Derfor er det så viktig at vi snakker om det som er tøft, og bryter ned stigmaene.
– Bare denne telefonsamtalen vi har nå, viser at vi er på vei et sted. Dette ville aldri skjedd for 20 år siden, sier Danielsen.
Men det faktum at vi ennå ikke er der vi skal være, ved en nullvisjon, gjør markeringer som Verdensdagen for selvmordsforebygging den 10. september veldig viktig.
– Selvmord er et tema som berører veldig mange, men vi snakker så sjeldent om det. Derfor er denne dagen ekstremt viktig, sier Danielsen.
I år vil LEVE gjøre markeringen større enn noen gang. På nettsiden deres har de laget et kart, hvor hvem som helst kan legge inn hvor det skjer en markering. Det kan være alt fra små markeringer i fjellet, til store lysmarkeringer.
I hovedstaden starter lysmarkeringen klokken 19.45 på Universitetsplassen, hvor man tenner et lys for hver person som har tatt sitt eget liv det foregående året. Det er musikk og appeller, før lysene bæres til Stortinget, hvor de settes ned i et stort hjerte.
I år overleveres de 610 lysene for 2022, og underskriftskampanjen «Vi må gjøre mer for å forebygge selvmord», til kunnskapsminister Tonje Brenna utenfor Stortinget klokken 21.00.
– Her kan vi minnes de vi har mistet, men her vil du også møte flere likepersoner. Vi stiller også med synlige samtalepartnere, forteller Danielsen.
Hun sier det er sunt å gå «inn og ut» av sorgen. Minnes i fellesskap og være sammen om det. Men også å kunne kjenne på glede. Minne hverandre på at det er lov å ha det bra, og kjenne på gode følelser.
– Vi vet at en god start på sorgprosessen starter med åpenhet om det som har skjedd.
Åpenhet om selvmord er altså viktig av flere grunner: Det hjelper etterlatte. Det bryter ned stigma og tabu. Og det er selvmordsforebyggende.
Går for å leve
I tillegg til å arrangere likepersonskurs, lysmarkeringer, landsmøter og andre treff for etterlatte, er LEVE også i regi av arrangementet som heter «Gå for å LEVE». Det er så enkelt som det høres ut som: Å gå for å leve videre med sorgen.
– Dette er et initiativ som ble startet av fire mødre som traff hverandre på et likepersonskurs i 2020, forteller Danielsen.
Det enkle, men likevel krevende verktøyet ga dem motivasjon for å leve videre med sorgen, samtidig som aktiviteten fører til bedre fysisk og psykisk helse.
– Når vi går side om side, så vandrer vi sammen. Det blir mindre anstrengt enn å sitte ovenfor noen, sier Danielsen om aksjonen.
Å gå kan være et livsmestringsverktøy. Det er for de som har mistet noen, men også for de som har, eller har hatt det tungt i livet. Og hvem som helst i sitt fylke kan være med på å arrangere dette.
I Østre Gausdal pleier turglade Tove Langsveen (57) å invitere de som vil til å gå for å leve.
Tove og Sivert
Tove sendte god natt-melding til sønnen, minutter senere sto presten på døra
Kilder: leve.no, dødsårsaksregisteret (LEVE), menalhelse.no, Helsenorge, FHI, SSB.
