Dette er en historie om et uventet vennskap som tok en uventet vending. Om en mamma som aldri nølte.
Og om noe så selvsagt men av og til så vanskelig, som å få være den man er.
Anna fra Ålesund og Lilia fra Kyiv hadde vært digitale bestevenninner i fire år, da Russland tidlig om morgenen 24. februar i 2022 gikk til angrep på Ukraina.
Gjennom sin store felles interesse for koreansk popmusikk, hadde tenåringene møttes på Instagram og utviklet et nært vennskap med daglige meldinger og telefonsamtaler etter skoletid.
Nå skulle meldingene dem imellom få en ganske annen karakter.
Etterhvert som ukene gikk, ble Anna stadig mer bekymret for venninnen i Ukraina. En sen ettermiddag ved middagsbordet bare kastet hun det ut til resten av familien.
«Kan Lilia komme hit og bo hos oss?»
Om dødsfallet: - Jeg havnet i fullstendig sjokktilstand
Hadde bare vinket til foreldrene på FaceTime
Helen Nordheim Urke og ektemannen Tor Arne har fem barn til sammen - en voksen datter (og et barnebarn!), tre tenåringsjenter og en gutt på tolv.
Samt fulle jobber som henholdsvis sykepleier og HMS koordinator på Spilka Industrier i Ålesund.
Da datteren Anna spurte om de kunne ta imot Lilia på atten, nølte de likevel aldri.
- Jeg er et ja-menneske av natur, ler sykepleieren på telefon fra Ålesund.
Hun hadde aldri pratet med Lilia, ei heller foreldrene hennes, som ikke pratet engelsk, hadde bare vinket til dem en gang på FaceTime, men hadde ingen store betenkeligheter.
- Både jeg og mannen min liker å hjelpe folk. Hvis hun klarte å komme seg hit, skulle vi åpne huset. Vi hadde et rom som stod uoppusset i kjelleren, så Tor Arne kastet seg rundt og pusset det opp, forteller Helen.
Kristin hadde akkurat landet på Gardermoen, da hun fikk vite at huset var blåst i lufta
Ble først redd
Da Anna foreslo at Lilia kunne komme til dem i Ålesund, ble hun først redd.
- Jeg var redd for å dra alene til et nytt land. Det var første gang jeg skulle ut av landet også, jeg hadde aldri flydd før.
Lilia bodde i hovedstaden Kyiv med foreldrene og lillesøsteren på 15, da Russland begynte å bombe der og flere andre steder i landet.
Faren var for gammel til å være med i krigen. To dager etter at krigen brøt ut, dro familien til en landsby nordøst i landet dit Lilias besteforeldre bodde.
- Det var et helvete. Normalt tar turen to timer, men denne gangen tok det tolv timer. Det var så mange som ville dra, forteller Lilia.
Familien kom seg trygt fram til besteforeldrene. Men i månedene som fulgte, ble Lilia stadig mer deprimert, noe hun også ga uttrykk for til Anna.
Det var foreldrene hennes som overtalte henne til å dra.
- De insisterte på at jeg skulle få et normalt liv, istedenfor å sitte der og høre på bombingen. De ville at jeg skulle dra for å kunne jobbe, være med venner og ha et liv.
- Det var ei helvetes ensom tid
Som en ekstramamma
Lilia tok en buss til Polen, der en kjenning av faren hennes hjalp henne videre til flyplassen. I Ålesund ventet en spent familie.
- Vi var litt bekymret. Det var litt av en reise, fastslår Helen.
Da de to jentene møttes for første gang i det virkelige liv, fant de umiddelbart tonen.
- Hvordan var det å komme til familien i Ålesund?
Lilia ler.
- Det var litt pinlig de første minuttene da jeg møtte Anna, det var flaut å snakke engelsk. Men hele familien var glade for å se meg.
- Det overrasket meg hvor raskt jeg ble akseptert som en del av familien. Anna har blitt som en søster. Helen kaller jeg for stemor og Tor Magne for stefar.
Å ha en ekstramamma i Ålesund skulle komme godt med. Lilia hadde det tøft psykisk etter å ha dratt hjemmefra. Hun savnet familie og venner. Rett før hun kom, hadde det også blitt slutt med kjæresten.
- Helen støttet meg hele tiden. Jeg husker jeg gråt og gikk inn til Anna på rommet hennes. Da kom Helen etter meg og klemte meg. Lilia stopper litt opp før hun fortsetter.
- Hun klemte meg i et minutt. Hun spurte ikke engang hva det var. Hun bare klemte meg. Hun er veldig støttende.
- Mannen min har gått fra meg - og jeg aner ikke hvordan jeg dater
En kjede av små viktige ting
Helen forsøkte å skåne Lilia mest mulig fra nyhetene om krigen. Istedenfor prøvde familien å inkludere henne i familielivet.
Det ble blant annet en hel del baking den første tiden, noe Lila likte godt å holde på med.
Det var flere sånne tilsynelatende små, men viktige ting, og når Helen forteller om det, forteller hun det, som om det er selvfølgeligheter.
Mens familien var på jobb og skole, ga Helen henne små oppgaver, som å luften hunden - for at Lilia ikke bare skulle være gjest, men få en følelse av å være en av dem, og ikke minst komme seg ut i frisk luft og få luftet hodet litt.
Hun satte henne i kontakt med en ukrainsk lege hun kunne snakke med ved behov. Og hun passet selv på å være tilgjengelig om Lilia trengte å prate, og på å gi henne en klem før hun la seg.
- Det så jeg at hun satte pris på. Hun kom fort inn i hverdagslivet, forteller Helen, før hun nevner enda en av disse tingene som var så selvsagt for henne, men som skulle bli så viktig for Lilia.
- Vi var veldig opptatt av at hun skulle få være seg selv. Vi oppfordret henne til å være den hun er. I Ukraina er de ikke like frimodige som nordmenn.
- Det kunne ikke stemme. Jeg var tross alt bare 34 år, frisk og aktiv
Vanskelig å leve åpent
Det var ikke bare krigen Lilia flyktet fra. Lilias stemme har vært kvikk og energisk på telefonen. Hun har svart raskt på alle spørsmålene, men nå stopper hun litt opp.
- Vent. Jeg må tenke litt, sier hun, før hun fortsetter.
- I Ukraina er folk mer gammeldagse og litt homofobiske.
Å leve åpent som lesbisk, hadde ikke kjentes som en mulighet hjemme i Ukraina. Heller ikke til familien hadde hun turt å si noe som helst.
Da hun kom til familien Nordheim Urke trengte hun ikke å si noe.
- De skjønte det med en gang. Det var veldig fint å oppleve. Det var første gang jeg ble godtatt som lesbisk. De oppmuntret meg til å være meg selv.
- For meg var det veldig vanskelig at homofobien er så stor i Ukraina. Jeg hadde allerede tenkt at jeg kom til å måtte flytte til et mindre homofobisk sted, og at det kanskje kom til å bli Norge, ettersom jeg kjente Anna der.
Ble fort som en av ungdommene i huset
Kort tid etter at Lilia kom til familien i Ålesund farget hun håret blått. Hun tok også flere piercinger.
- I Ukraina er det en mye større greie, forteller Lilia med alvor før stemmen blir lattermild.
- Helen likte veldig godt det nye blå håret. Og det var hun som hjalp med meg å stelle sårene da jeg piercet meg.
For Helen var dette bare en av disse selvsagte tingene.
- Jeg har den innstillingen til mine egne barn… Vil de farge håret, så får de det. Det er viktig å finne seg selv. Jeg så en endring. Hun var utadvendt og ble fort en av ungdommene i huset.
Fra bestevenninner til søsken
Anna og Lilia gikk fra å være digitale bestevenninner til å bli som søsken - med alt hva det også innebærer.
- Det kunne gå en kule varmt innimellom. Anna hadde jo sitt eget liv også, og fikk seg kjæreste kort tid etter at Lilia kom, forteller Helen, og fortsetter.
- Vi har jobbet for at Lilia også skulle få sitt eget nettverk, med både noen ukrainske og norske venner.
- Det har krevd noe av deg?
- Ja, det har det, men det er fint å kunne hjelpe når man kan. Det gikk overraskende lett. Lilia er ei utadvendt og energisk jente.
Det er latter i stemmen når hun forteller videre.
- Etterhvert ble hun som de andre ungdommene i huset. Om jeg spurte henne om hjelp til noe, tok det litt tid før det skjedde noe. Da skjønner man at hun har det godt.
– Det er undervurdert hvor vondt det er, selv om man er gammel
Bekymret for familien i Kyiv
Det mest krevende har vært den byråkratiske prosessen med kommunen, mener Helen. Lilia fikk raskt oppholdstillatelse - men for å få følge introduksjonsprogrammet som gis til ukrainske flyktninger, med blant annet norskundervisning, måtte hun være registrert med eget bosted.
Det var en tungrodd skjemamølle som tok tid. Så lenge hun ikke var såkalt bosatt, ble det også vanskelig å få jobb.
- Vi følte veldig på det, at hun var hjemme mens alle andre var på jobb og skole.
- En ungdom som ikke har noe å gjøre, er ganske trasig. Hun gikk bare og ventet på at vi skulle komme hjem, forteller Helen.
For Lilia har uroen for familien hjemme i Ukraina selvsagt også fylt mye. Hun har ikke mistet noen av sine nærmeste i krigen, men nå som vinteren er her, er hun bekymret for hvordan de vil klare seg.
- Det er så kaldt der, og de har ingen elektrisitet til å lage mat eller få varme. Men de vil være i Kyiv, de vil ikke flytte igjen.
Åsne Seierstad: - Jeg håper bare de ikke blir krigsreportere
Vondt å se igjen den utbombede hjembyen
Når vi snakker med Lilia, har det endelig gått i orden med eget sted å bo. Hun er i sin nye leilighet når vi ringer, og følger introduksjonsprogrammet gjennom digitale undervisningstimer.
- Det er det som er jobben min nå. Men det er rart å være her alene, nå som jeg var vant med å bo i en stor familie.
Nylig måtte hun dra tilbake til Ukraina for å få fornyet passet sitt. Det var fint å se igjen familie og venner. Og vondt å se igjen den utbombede hjembyen.
Det ble bombet også mens hun var der. Mens bombene falt, kjente Lilia på en lengsel mot alt hun hadde i Ålesund.
- Jeg savnet Norge og ville dra tilbake. Jeg har faktisk to familier nå.
- Jeg har ikke valgt det selv. Jeg hadde lyst på kone, barn og stasjonsvogn
Vil alltid stille opp
Så lenge krigen varer, drar hun ikke tilbake. Hva som nå er hjemme, er Lilia litt usikker på.
- Jeg føler det er slik med alle flyktninger - når du flytter og drar tilbake, så er du ikke ukrainsk lenger, du mister hjemmet ditt. Norge er jo heller ikke hjemmet mitt. Men jeg får se - kanskje Norge er mitt nye hjem?
- Er det ikke slik, at det er folkene du har rundt deg som kan få deg til å føle deg hjemme?
- Ja … om jeg finner noen som føles som hjemme … Jeg har jo allerede en familie her, sier Lilia.
Anna, den digitale bestevenninnen som på kort tid ble som en søster, møtes hun med flere ganger i uken. Med jevne mellomrom inviterer også Helen og ektemannen henne hjem på middag.
Selvsagt.
- Det er vi som har fått henne hit, og da er vi ansvarlige for henne. Det er vi som må stille opp for henne. Det vet hun, at vi er der om det skulle være noe, sier Helen.
