Da Amahl Pellegrino tok imot prisen som Eliteseriens beste spiller i november, på Marienlyst stadion i hjembyen Drammen der alt startet, gråt han.
Det var aldri gitt at en spinkel gutt fra Hedensrud, som drømte om å bli fotballproff og å få råd til å kjøpe et hus til mora si, skulle lykkes med noen av delene.
At en som vokste opp med en fattig alenemamma til fire, Sarah, som jobbet både dobbelt og trippelt og var uten mulighet til å følge opp fotballen, likevel skulle klare det.
I fjor vant han seriegull med Bodø/Glimt. Denne høsten tok de sølvet sammen. Og med sine 25 mål var han både toppscorer i Eliteserien og blant dem som hadde sørget for flest målgivende pasninger.
Det er i fotballen, som i livet - det er ingen som er bedre enn det laget du har med deg.
Da boken om Amahl Pellegrino kom ut denne høsten - Fotballproff mot alle odds var Helle en av flere som var viet et eget kapittel.
- Det var ei helvetes ensom tid
En voksen dame av beste sort
«Hadde det ikke vært for Helle Fretheim, en fotballmamma fra Åskollen, hadde jeg ikke vært fotballspiller i dag. Så enkelt. Så sjukt tilfeldig, forteller han i boken som er skrevet av forfatter Karianne Braathen og gitt ut på Sitamoja forlag.
Dersom noen finner opp en maskin som kan klone mennesker, og jeg får ansvar for å dele ut kølappene, da kommer Helle til å stå veldig langt foran i den køen. Kanskje helt foran.
Da skulle jeg spytta ut en Helle til hvert eneste fotballag med ungdommer i hele Norge. Det er ingen over, ingen ved siden.
Du kan spørre hvem som helst. Ronny kunne fortalt deg det. Spør Tomas. Spør Omid. Spør Dibran. Spør Jarle. De vil si nøyaktig det samme.
Du må se for deg ei voksen dame av beste sort. Tykt, mørkt hår klippet ganske rett av i nakken. Et åpent ansikt som aldri skjuler en eneste tanke eller følelse. Helle er rett på. Hun sier det hun mener.
Hun stiller ingen dumme spørsmål. Som regel er hun glad. Når hun er streng, så lytter du.
Helle er mora til Ola. Men hun var mora til oss alle. Uten Helle hadde det ikke gått.»
Så aldri en drittunge
Han var fjorten da han startet på Glassverkets guttelag i 2004, og det var dette laget Helle var lagleder for, i ordets beste forstand, skulle det vise seg.
Nå sitter de to overfor hverandre på en kafé i Drammen. Helles tykke sorte hår har blitt grått. Amahl har blitt både fotballproff og tobarnspappa.
Selvsagt har hun lest boken.
- Hvordan var det å lese alle de fine ordene om deg selv?
Helle rister lettere forundret på hodet.
- Overveldende!
Amahl lener seg litt fram, som for å forklare.
- Helle liker ikke skryt. Hun tror hun var en helt vanlig dame - men hun var så mye mer enn det.
- Jeg skjønte ikke at jeg var så viktig, og det skjønner jeg ikke enda. Det føltes jo ikke som at det var - hva skal jeg si - en jobb?
Hun ser lett spørrende på Amahl. Og fortsetter:
- Du var så fin type. «Du må jo ha syntes at jeg var tidenes drittunge» sa du en gang til meg. Men det har jeg aldri tenkt. Du hadde temperament, men du var jo bare en glad gutt som ville spille fotball.
Amahl fortsetter.
- Det var jo dét som ble historien alle andre steder. Jeg hadde dårlige holdninger og lagde problemer. Da ble jeg en drittunge.
- Jeg var overbevist om at ingen kunne bli glad i meg
Rekorden i antall brannalarmer
Han slo opp med skolen i femte klasse. De fire første skoleårene var gode, med en lærer han følte seg forstått av. Men med nye lærere i femte, ble stemningen en annen.
Amahl havnet raskt i kategorien «vanskelig», en sekkepost han forble i også på ungdomsskolen.
«Jeg tror jeg har rekorden i antall brannalarmer som gikk av i løpet av en skoledag på Strømsø skole. Det kan ha vært min idé å kaste tallerkener fra vinduet på skolekjøkkenet for å se om de kunne fly. Og å gi PC-en en luftetur fra fjerde etasje. Om det ikke var min idé, var jeg i alle fall med.»
Det var ingen på skolen som visste så mye om hvordan han hadde det hjemme. Moren kunne lite norsk på den tiden, og Amahl gjorde også sitt for at skolen ikke skulle få tak i henne.
Begge foreldrene kom til Norge fra Tanzania før Amahl ble født i 1990. Fem år senere fikk de Arno, fem år etter det tvillinggutter.
Faren var fraværende i perioder. Og når han var hjemme, ble moren enda viktigere, forteller Amahl i boken.
Han var tolv år, og småsøsknene seks og to, da faren forlot dem og Sarah ble aleneforsørger for fire viltre gutter.
Måtte ta et et stort ansvar som liten
I Amahls bok har hun fått et eget kapittel - Mora mi. Eller Dronninga som han også kaller henne.
Hun som var alene med fire gutter, og stod opp klokken fem i gryningen for å få tvillingene til barnehagen før både to og tre jobber ventet, og som først var hjemme i åttetiden på kvelden.
Men som alltid behandlet dem med kjærlighet og respekt.
Den harde realiteten var likevel at Amahl måtte ta et stort ansvar for sine tre yngre brødre. Når barna var alene hjemme, var det én beskjed som gjaldt: Gardinene skulle være trukket for og de måtte ikke åpne opp for noen. Hun var livredd for at barnevernet skulle ta barna.
«Hvorfor skal jeg som er 12 være hjemme med to unger på to år?» tenkte han innimellom.
- Jeg har hatt litt dårlig samvittighet for det, for hun gjorde jo alt hun kunne. Det tok tid før jeg skjønte hvor mye hun slet for å få endene til å møtes. Vi hadde jo alltid mat.
Han skjønte ikke at de så ofte hadde pølse og pommes frites til middag, fordi det var den billigste maten. At han aldri fikk dra på leirskoleopphold eller på fotballcuper, trodde han bare var fordi moren hans ikke ville han skulle dra.
Helle blir stille når Amahl forteller om det.
- Jeg har ikke skjønt at dere sleit sånn.
Det var bare én gang Helle var bekymret for den spinkle guttungen hun hadde blitt så glad i. Det var den vinterferien Amahl var fjorten, og fortalte at moren skulle ryggopereres, de tre søsknene skulle i besøkshjem og han skulle være alene hjemme hele den uka.
- Jeg var redd han skulle henge med feil folk og lage full jubalong hjemme. Men Ola skulle reise bort, så jeg kunne ikke akkurat invitere Amahl til å bo hjemme med bare meg heller.
Amahl derimot følte seg som den rikeste ungen, som hadde fått matkuponger fra kommunen og skulle få være alene en hel uke hjemme - med all tid i verden til å gjøre det han elsket aller mest: Å spille fotball.
- Jeg kjente ingen andre som bodde i campingvogn
Ville bli verdens beste
De bodde på Hedensrud, et område i Drammen med mange lavinntektsfamilier, mange av dem innvandrere.
«Har du en fotball, har du venner», sier han i boken. Med naboungene var det fotball som gjaldt. Med fotballen var det glede og mestring. Fotballen var også et sted han kunne ta ut all frustrasjon og sinne.
Ifølge moren hans, spilte han fotball allerede da han lå i magen hennes. Da moren og faren fulgte ham til den første fotballtreningen på Skiolds guttelag, var det en av livets beste dager.
«Jeg skal bli verdens beste fotballspiller» sa han til foreldrene.
«Seinere kom det litt tyngre dager. Først da jeg oppdaga at jeg ikke kunne bli med og spille. Vi hadde ikke råd til å reise på bortekamp. Så ble det enda tyngre da jeg fikk beskjed om at fotballen måtte settes på vent. Vi var to, og etter hvert fire, gutter som skulle ha mat og klær. I tillegg måtte mutter’n sørge for familiemedlemmer i Tanzania. Vi hadde ikke råd til den kontingenten.»
Pappatrenerne
Når de ikke kunne betale, trente han sammen med broren Arno. Mens drømmen om å bli som Ronaldinho vokste seg enda sterkere - han som også vokste opp i fattigdom, men likevel ble en av verdens beste fotballspillere.
Med Skiold fikk de etterhvert en egen ordning med lavere kontingent. Verre var det med de Amahl kaller pappatrenerne. Som han ofte opplevde at ikke tok ham ut til kamp, selv om han var blant de beste på laget. Når han protesterte skal han ha fått beskjed om at han hadde dårlige holdninger.
Da han som fjortenåring en dag fikk høre av en voksen at han var altfor spinkel til noen gang å få proffdrømmen oppfylt, rant det over. Det var i rent raseri han gikk til Glassverket, for å spille for dem istedenfor.
- Så takk til alle pappatrenerne der. Det var starten på eventyret.
Det var bare ett problem.
- Jeg tenkte ikke langsiktig. Skiold hadde betalt kontingenten. I Glassverket kom det en ny kontingent. Jeg fikk purring på purring, men bare gjemte de unna.
Helle nikker.
- Jeg tror klubben betalte til slutt. Vi betalte for flere, så det skal du ikke tenke på, sier hun enkelt.
- Man vet ikke hva man skal si, fortsetter Amahl og forteller om hvordan Helle fjernet 40 kilo fra skuldrene hans den gangen.
«Det er i orden» sa hun bare.
Det var i bilen til Helle alle ville være
Som lagleder var det Helle som organiserte treningene og kampene. De hadde treninger tre ganger i uka, som oftest også en kamp. Med Helle som sjåfør og organisator, var det aldri lenger noe problem å komme seg til bortekampene.
I boken forteller Amahl om hvordan han bare kunne finne Helles blikk på parkeringsplassen før en kamp, så var det allerede avtalt at han skulle sitte på med henne.
- Vi kunne bare kikke på hverandre, så var ting sagt, sier Helle også nå.
- Sånn var det med mange på laget, fortsetter Amahl.
- Jeg og Omid var alltid med i bilen din. Det var om å gjøre å komme først dit. Det var i bilen til Helle alle ville være, og få være seg selv.
Han smiler når han fortsetter.
- Det beste var å se Helle riste på hodet.
Blandet seg minst mulig
Helle forteller om hvordan hun egentlig ikke var med på den praten som gikk så livlig mellom lagkameratene i bilen, på vei til den ukentlige kampen eller til en cup.
Hun så på det som deres frikvarter, et sted guttene kunne ha det hyggelig sammen. Kun om praten gikk over stokk og stein, grep hun inn.
Den samme holdningen hadde hun på treningene.
- Det viktigste var å ha respekt for hverandre. Amahl hadde et klart kroppsspråk. Når du så at han hadde en dårlig dag, da trengte ikke jeg gå dit bort og kjefte.
- Det var noe helt annet enn jeg hadde opplevd på skolen. Uansett hva jeg gjorde der, så fikk jeg kjeft, skyter Amahl inn, og forteller videre om alle farsfigurene han også fikk i fotballen, og som gjorde mye av det samme som Helle.
- Ronny, Tomas, Jarle, Morten, Christian og Kjetil - de har ikke bare vært trenere. De har sett hele personen, ikke bare fotballspilleren. Da har jeg lyktes i fotballen også. Det har vært det viktigste i fotballen - de har bygd meg opp som menneske også.
- Hva har fotballen betydd for deg?
Et lite «off» høres, som om Amahl ikke helt hvor han skal begynne.
- Fotballen har gitt meg alt. Vi var en liten familie som kom fra Tanzania, og hadde ingen familie her. Jeg har bygd en stor familie i fotballen. Fra Helle til lagkamerater. Selv om man ikke spiller i en klubb så lenge, knytter man sterke bånd.
- I bryllupet mitt var det tredve spillere fra forskjellige lag. De kaller mamma for tante. Dét er det fotballen har gitt meg. Den har gitt meg drømmen min og en større familie.
- Det er der du har tilhørigheten din, nikker Helle.
- Jeg har aldri følt meg utenfor i fotballen. Uansett hvor jævlig det var, var fotballen et fristed. Ronny … måten de tok vare på meg på … det var slik vi fikk det til å gå rundt.
- Ronny - hva betydde han for deg?
Det er Helle som rister på hodet og tar ordet i stillheten som følger.
- Det går nesten ikke an å beskrive hvem han var og hva han betydde.
En far nummer to
Kort tid etter at Amahl hadde begynt å spille for Glassverket, fikk laget en ny, ung og kul trenerduo, Tomas og Ronny. De var i tjueårene, spilte for Åskollen, hadde ikke egne barn og all verdens med tid - som de valgte å bruke på ungdomsspillerne.
- Tomas og Ronny fikk det til å bli en gruppe. Det var dere mot resten av verden, sier Helle og ser på Amahl.
For Amahl skulle Ronny også bli så mye mer enn en trener - han ble som en far nummer to. Selv om det startet litt bratt mellom dem, slik det ofte gjorde for Amahl med nye relasjoner.
En uke som hadde vært ekstra kjip hjemme, ble ræva også på fotballbanen. Det hadde blitt både gule kort og et rødt, han hadde kranglet med medspillerne, kjeftet på dommeren. Ronny hadde prøvd å snakke ham til fornuft, uten hell.
Nå var de begge kalt inn til et møte med en av de andre mer erfarne trenerne. Mens de de ventet på ham, i trykkende stillhet på en benk i sola, gråt Amahl så de spinkle skuldrene ristet.
Ikke av redsel for å få kjeft, men for at Ronny hadde gitt ham opp.
Men møtet skulle bli et helt annet enn Amahl trodde. Det viste seg at Ronny hadde bedt om et møte for å få hjelp til å takle Amahl, og for å klare å samarbeide bedre.
«Fra den dagen av ble Ronny et av de viktigste menneskene i livet mitt.»
Det var de to som kunne bli igjen etter trening og trene videre, det var Ronny som fikk Amahl til å terpe og terpe på teknikken.
Flere ganger var Ronny også med ham i møter på skolen. Han kunne kjefte ham huden full etterpå. Men hver gang Amahl spurte om hjelp, sa han ja.
Liva Ingebrigtsen: – Både Henrik og jeg skilte oss ut da vi var yngre
Fullstappet kirke
De fikk nesten fire år sammen. Amahl var nitten og hadde forlatt ungdomsklubben, da den ufattelige beskjeden kom, en maidag i 2009. Nummer 13 på Åskollen Fotballklubbs A-lag, den milde kjempen, var død.
Da de dro til begravelsen, satt Amahl som vanlig på med Helle.
«Ronny … Her er det fullstappa kirke - alle er her for deg!» tenkte Helle da de kom fram.
- Han var et enormt varmt menneske med et hjerte for alle rundt seg. Han tenkte på alle andre enn seg selv. Jeg tror ikke han ante hvor mye han betydde for så mange.
Det er både kjærlighet og avmakt i stemmen når hun snakker om ham.
- Å ha et så fint menneske rundt seg, og ikke skjønne hvor vondt han hadde det … sier Amahl stille.
- Det var ingen som skjønte det. Det var ikke til å forstå, slår Helle fast.
- Jeg kunne ønske at jeg hadde fått gitt han noe tilbake, fastholder Amahl.
Helle prøver igjen med noen trøstende ord.
- Jeg tror han var lykkelig når han var med oss. Fotballen var nok også Ronnys fristed.
Amahl utdyper.
- Et fotballag er en så stor gruppe at du alltid finner noen du klaffer med. For barn og og ungdom er dét noe av det viktigste. Du kan ha det dårlig på skolen, men i fotballen kan du finne venner og tilhørighet.
Bekymret
Han har gått ut i mediene tidligere om sin bekymring for at breddeidretten kan forsvinne. At den med sine stadig dyrere kontingenter og krav til utstyr gjør at bare de som har god råd kan sende barna sine til sportsklubbene.
- En Amahl Pellegrino i 2022 kunne umulig ha klart å komme seg hit hvor jeg er i dag, med den økningen av kontingentene som har vært. Det kosta 1200 den gangen, men har blitt mangedoblet siden, sier han.
Helle fortsetter, deler bekymringen.
- Nå kan den være på 6000 i året. Da er det ikke bare lavinntektsfamiliene som sliter. Det er ikke så mange Amahler eller Mohammeder i fotballen i dag, men Mathiaser og Olaer. Da er vi ute og kjøre.
- Hva var det som gjorde at du kjørte de ekstra turene for å hente og bringe Amahl og flere andre?
Svaret kommer kontant.
- Jeg ble lagleder av to enkle grunner. Jeg ville at sønnen min skulle få spille fotball og at skulle være på et organisert lag.
-Det var moro. Og så var det hyggelig å bli kjent med guttene. Det var ikke vanskelig å kjøre innom og ta med en ekstra.
Amahl lener seg fram over kafébordet.
- Ja, for deg var det ikke vanskelig, men for oss var det alfa og omega. Uten deg hadde vi ikke kommet oss på kampene. Mamma hadde ikke lappen.
- Jeg hadde gjort det samme igjen, smiler Helle.
Eneste voksne på laget
Hun vet ikke hvor mange lapper hun skrev med informasjon om neste kamp, og hvor og når de skulle møte opp. Lapper som aldri ble lest. «Når skal vi møte opp??» lurte alle på neste gang de møttes.
- Å være så tett på en så fin gjeng var bare nydelig. Det var nok bare én voksen person på det laget, og det var meg.
Hun ler før hun fortsetter.
- Jeg tror det var bra det var en dame og ikke en mann. Mange pappaer blir veldig engasjerte. For meg var det gøy om de vant - men jeg gikk ikke i kjelleren om vi tapte.
- Hva vil du si til dem som ikke vil stille opp?
- Prioritering. Det man har lyst til, rekker man. Ikke alle har mulighet for å kjøre til alle kamper, kanskje holder det med én kamp? Diskuter det, det er flere muligheter, oppfordrer Helle.
Så er det selvsagt dem som ikke kan stille opp. Eller som Amahl sier det:
- Mamma stilte ikke opp, men stilte opp. Hun tok de kampene hun måtte, for at jeg skulle få spille fotball.
Helle bryter ut i et varmt smil.
- Du har verdens fineste mamma. Det er den råeste dama. Det er ikke alle gutter på fjorten som står og sier «jeg elsker mamman min.» Hun har ikke hatt noe lett liv, men har aldri gitt opp.
- Det er måten hun alltid ga oss kjærlighet på, som gjorde at vi fikk en gjensidig respekt, forklarer Amahl.
- Hun hadde kontroll på oss. Ikke fordi hun banka eller slo, men av ren kjærlighet og respekt.
Den beste kampen
Han fortalte aldri moren når det var kamp, ville ikke legge enda en bør på hennes skuldre. Han husker fortsatt den kampen han spilte på Åskollen som femten, sekstenåring, da han plutselig så moren og de tre brødrene på sidelinja.
- Da ble jeg veldig glad. Jeg scorte fire mål. Jeg tror det er den beste kampen jeg noen gang har spilt.
Hun skulle gjerne ha blitt med ham på kampene tidligere enn hun gjorde, har hun senere sagt. Nå erter han henne litt for at hun ser alt av fotball på tv, det spiller ingen rolle hvilken divisjon det spilles i.
Hun er også ofte på tribunen når sønnen spiller. Da Amahl og Bodø/ Glimt vant seriegullet i fjor, var hun der.
Drømmen om å kjøpe hus til henne, har han fått oppfylt. Det vil si - han har kjøpt et hus med plass både til henne og de tre brødrene - og til sin egen familie: Kona Hanne og de to små barna.
Slipper ham ikke
Da Amahl Pellegrino tok imot prisen som Eliteseriens beste spiller i november, på Marienlyst stadion i hjembyen Drammen der alt startet, gråt han.
Hvor han hadde vært uten fotballen, vet ikke Amahl. Trolig en småkriminell på siden av samfunnet mener han selv - hadde det ikke vært for folk som Helle som dro ham inn i bilen, inn i varmen, til fellesskap og tilhørighet, disse store skjøre tingene som ligger nettopp i de små tingene. Den ekstra plassen i bilen. Det våkne blikket for det som er rundt.
Et blikk som aldri så den drittungen han så mange ganger fikk høre at han var, men som bare så en glad gutt som elsket fotball.
Hun som en gang var mamma nummer to, står fortsatt på sidelinja og heier av hele sitt store hjerte.
Eller som hun på sitt beskjedne vis sier det:
- Jeg sender noen meldinger innimellom. Jeg følger med. Jeg slipper ham ikke.
Amahl får et behov for å presisere.
- Hun følger mye mer med enn det. Jeg kan ha vært borte i tre år, men når jeg møter henne er alt det samme, som om vi møttes i går.
Helle bryter ut i enda et stort smil.
- For meg er han fortsatt fjorten. Jeg ønsker bare han skal lykkes med alt han gjør. Jeg møter ofte andre som sier «Så bra med Amahl, vi vet at han kjempa.» Jeg tror det er mange som unner ham alt godt.
Ser alltid opp når han scorer
For Amahl handler det også om å gi noe tilbake til alle dem som har fulgt ham på den lange kronglete veien fra Hedensrud til å bli proffspiller.
Hver gang han scorer, titter han opp mot himmelen, og sender en spesiell takk til han som dro så altfor tidlig, men rakk å gjøre så stor en forskjell.
Den dagen han ble toppscorer i Eliteserien, hadde han skrevet nummer 13 på hånda.
- Jeg spiller for Ronny. Jeg føler jeg må betale tilbake for all den tiden han la ned i meg. Også spiller jeg for laget - man kjenner på den følelsen det gir. Vi gjør det sammen.
Over kafébordet i Drammen ser Amahl på Helle.
- Jeg håper alle tenker «kanskje jeg ikke hadde vært her uten dem.» Man har mye større påvirkningskraft enn man tror.
(Teksten i kursiv er utdrag fra boken Amahl Pellegrino Fotballproff mot alle odds / Sitamoja Forlag)
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
