Mamma Tina Gerner Vatlestad (53) og pappa Øyvind Waage Vatlestad (53) forteller at det var stor stas da Anders (21) ble storebror til Nora, ei frisk, lita jente i november 2002. Familien bor i Skien. Lillesøster utviklet seg fint og trivdes godt.

I desember 2007 var nesten alle barna i barnehagen hennes forkjølet, Nora slapp heller ikke unna. På julaften hadde familien Vatlestad besøk av mors danske familie. Under middagen klaget Nora over at hun hadde vondt i magen. Hun begynte å skrike på grunn av smertene, og foreldrene skjønte at noe måtte være galt.

Dagen etter dro foreldrene til legevakten med Nora. Der fikk hun antibiotika mot urinveisinfeksjon. Snart skulle det vise seg at diagnosen var langt mer alvorlig.

Emthe skulle til sjekk på legevakten - ble på sykehus i 18 måneder

Diagnosen var et sjokk

– Jeg elsket å stå slalåm, men da vi dro i skibakken den juleferien, orket jeg ikke å kjøre mer enn to turer før jeg ville hjem, minnes Nora, som slet med pusten.

Foreldrene lurte på om hun kunne ha fått halsbetennelse eller noe. De la også merke til at datteren var blek, hun virket trøtt og sliten det meste av tiden. Neste besøk hos fastlegen var en mandag i januar. Mange blodprøver ble tatt, og fredag samme uke ringte legen. Hun likte ikke blodprøvesvarene og mistenkte leukemi. Nora og foreldrene ble sendt rett til barneavdelingen på sykehuset i Skien.

Tina, som er sykepleier, forteller med tykk stemme at legene i Skien tok utvidede blodprøver for å være sikre på diagnosen. Søndag ble familien sendt til Rikshospitalet for videre prøver. Leger og sykepleiere strevde med å sette inn cvk (sentralt venekateter), som Nora ville trenge for å få intravenøs væske, næring og behandling. Brystet var svært hovent. Noras lymfekjertel var så stor at den klemte på hjertet.

– Legen sa at hadde jeg kommet tre dager senere, ville jeg ha vært død, forteller Nora nøkternt.

– Vi var selvfølgelig livredde da diagnosen leukemi ble bekreftet på Rikshospitalet. Nora hadde krefttypen ALL (Akutt lymfatisk leukemi), der kreftcellene formerer seg raskt. Skulle vi miste datteren vår?

Mor Tina må ta en pause, før hun forteller at hennes mor, som nylig var blitt pensjonist, kom fra Silkeborg til Skien der hun bodde og tok seg av storebror Anders en måned. At Noras farmor døde av kreft i 2006, gjorde ikke bekymringene mindre.

Husker de fine stundene

– Jeg husker at bestevenninnen min i barnehagen kom med en Polly Pocket-leke til meg første dagen på sykehuset i Skien, forteller Nora.

Hun har sett video og bilder av seg selv da hun var på det sykeste, men husker selv bare de gode tingene. Som at hun traff andre barn hun kunne leke med på Rikshospitalet og at mye artig ble arrangert for de barna som var friske nok til å delta.

– Jeg hadde langt, lyst hår før jeg ble syk. Slik så jeg også ut da vi hadde det første møtet på skolen i november 2007. Da jeg begynte i 1. klasse høsten 2008, var jeg godt i gang med behandlingen, forteller Nora.

– Jeg hadde ekstremt kort hår, det så mer barbert enn skallet ut. Dessuten hovnet jeg opp i ansiktet og magen av et kortisonpreparat. Det tok flere år før hevelsen gikk ned igjen. Resten av kroppen var tynn hele tiden, fordi jeg slet med å få i meg mat. Jeg var en helt annen jente enn hun som hadde hilst på klassekameratene høsten før.

Tina forteller at datteren hatet å se seg i speilet og kunne smelle med døra og forsvinne inn på rommet sitt. En gang de var på familietur til Silkeborg, møtte de en gruppe speidere, der flere av barna pekte på og lo av Nora. Da marsjerte Tina løvemamma bestemt bort til lederen og ba henne få orden på flokken sin.

– I løpet av de 2,5 årene Nora fikk cellegift, opplevde vi mange tøffe perioder, sier Tina.

– Hun fikk ulike kurer med forskjellig virkning. Flere av kurene ble gitt for å motvirke at kreften skulle komme tilbake. Bivirkningene var sterke og i lange perioder fikk Nora det meste av maten gjennom en sonde i nesen. Tarmene ble ødelagt, og Nora kunne ha voldsomme magesmerter. Stemmen ble forandret og Nora var redd hun skulle få pipestemme for bestandig. Hun var sår i halsen og munnen, men fant seg tappert i all behandling. Da var det vondt å være mamma og ikke kunne gjøre noe annet enn å trøste, jeg kunne jo ikke love at hun skulle bli frisk.

Den røde løperen

Tina og Øyvind skryter allikevel uhemmet av oppfølgingen de fikk på alle plan. Ingen av dem har familie i nærheten, men de ble overveldet av all hjelp og støtte familien fikk. Begge foreldrene var hjemme i begynnelsen, og Tina kunne være hjemme helt til behandlingen var over.

Øyvind er pilot, og var også hjemme i lengre perioder etter at han var tilbake på jobb. På Rikshospitalet fikk de med en gang en protokoll i hånden, der alle Noras kurer og behandlinger gjennom hele perioden var beskrevet, slik at de kunne følge med. Dette var et behandlingsløp legene hadde god erfaring med.

– Vi følte oss trygge på at alt ble gjort for at datteren vår skulle bli frisk, all informasjonen gjorde at vi tidlig fattet håp. De fleste av behandlingene kunne Nora få her på sykehuset i Skien. Vi bor fem minutter unna, og Nora fikk være mye hjemme. Hun gikk til og med på skolen når formen var bra nok, sier Tina.

– Som sykepleier kunne jeg også ordne noe av det medisinske hjemme. Dessuten var sosionomen på Rikshospitalet svært hjelpsom.

Nora fikk tilbud om undervisning på begge sykehusene. Når hun var innlagt på Rikshospitalet, var hun ofte for dårlig til å kunne delta. Men på lokalsykehuset var hun stort sett i bedre form, og kunne følge med i skoletimene.

– Jeg føler ikke at jeg gikk glipp av så mye rent faglig, sier Nora, som nå går siste året på Idrettslinja på Hjalmar Johansen videregående skole i Skien. Hun er russepresident, og gleder seg til å feire russetiden med kohorten sin.

– Jeg har vært overbevist om at noe er galt med Leona

Ser lyst på fremtiden

Tina forteller at hele familien, inkludert storebror Anders, har hatt stor glede og nytte av Barnekreftforeningen. De tok tidlig kontakt, og klarte å lyse opp tilværelsen for hele familien. Det var blant annet turer til Disneyland i Paris, teater i Oslo, hytteturer og andre arrangementer.

– Vi følte oss sett og ivaretatt, og som foreldre var det godt å treffe andre i samme situasjon. Vi forsto hverandre på en helt spesiell måte og uten lange forklaringer, sier Tina.

Nora var ferdig med behandlingen 2. juni 2010. Da arrangerte Tina og Øyvind hagefest, der venner og naboer kom med presanger og delte ut klemmer. Minst 60 personer var innom for å feire Nora. Tina forteller at det ble en fin avslutning på en lang og tøff periode for hele familien. Etter fem år som kreftfri, ble Nora erklært frisk.

– På kontrollen i februar 2021 mente legen at jeg ikke hadde større sjanse enn andre til å få kreft. Jeg snakker sjelden om sykdommen, og jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg, sier Nora og forteller at den ene cellegiften kan ha påført hjertemuskelen en skade. Hun skal derfor ikke maxe ut vekt ved styrketrening, og hun må si fra hvis hun blir gravid. Ellers kan hun leve som sine jevnaldrende.

– Jeg føler meg ofte dønn sliten, og lurer på hvorfor ikke vennene mine er det. Men om det er normal tenåringstrøtthet eller senvirkninger av kreftbehandlingen, vet jeg ikke. Uansett har jeg ikke tenkt å la meg stoppe av bagateller når jeg har kommet meg såpass bra gjennom kreftbehandlingen, avslutter Nora.