Av og til får du mer som journalist enn du har håpet på. Vi hadde avtalt foto ved Fagerborg kirke, for å ha skyggefulle vegger å flykte inn i, om kveldssola skulle bli for sterk denne varme dagen i august.

Men ingen fare med å få den midt i fleisen. Ti minutter før avtalt foto, åpner himmelen seg over Oslo, på sekunder er alt og alle vått.

Det ringer fra et skjult nummer, det er byrådslederen sjøl. Er det for å avlyse, lurer vi, men neida, de skal bare hjemom og hente paraply.

Så kom de nærmest skrensende inn foran kirken, i baksetet av en sort bil med sotede vinduer og egen sjåfør.

Raymond Johansen med fast håndtrykk og blått blikk som holder over snittet lenge, slik politikere ofte gjør for å vise tilstedeværelse. Christin Kristoffersen med stort smil og avvæpnende latter.

Om dødsfallet: - Jeg havnet i fullstendig sjokktilstand

«Tenk god stemning» sier fotografen til de to som nå står under kirkemønet i ly for regnet, og selvsagt kunne ikke han vite hva han nå åpnet opp for.

«Å, det blir vanskelig» sier Christin med påtatt alvor før hun bryter ut i latter.

Og dermed legger byrådslederen hånda bak på kona et sted, og klemmer og kysser i vei.

«Kan du kysse henne på panna istedenfor?», spør fotografen, som innimellom også holder kamera opp foran seg, og knipser i vei med nedslått blikk.

«Jeg pleier alltid å kysse henne på nesa», svarer Raymond Johansen.

Nyskilte Eva satset alt på ferieflørten: - Jeg ville leve her og nå

Erfaring med kriser

I hovedstaden var det han som var mannen med de dårlige nyhetene da pandemien brøt ut. Fra kjøkkenet i det digre huset på Lindeberg i Groruddalen der han vokste opp, styrte han byen gjennom den verste krisen siden krigen.

Denne høsten kom han med boken «Gjennom krisa», som han har skrevet sammen med sin faste taleskriver Anders Lundell.

Det er i den anledning paret takket ja til å stille sammen til intervju. Helst vil de snakke om hvordan de tok seg gjennom krisen i fellesskap.

- Christin var en av mine viktigste sparringpartnere, forteller Raymond.

Også hun har solid erfaring med kriser, både som leder og privat. Med bakgrunn som ordfører på Svalbard, var hun nærmest i kontinuerlig kriseberedskap, med skredfare og isbjørner som plutselig kan dukke opp i sentrumsgatene.

Privat opplevde hun sitt livs største krise da sønnen Viljar ble sønderskutt på Utøya. Hun la 27 strategier den gangen. Ut fra at de mistet ham til at han overlevde, og alt imellom.

Denne våren ble han ferdig utdannet som jurist, med spesialoppgave om skyldevne og utilregnelighet i norsk rettshistorie, med Utøya-saken som dreiningspunkt.

KK`s tidligere intervju med Christin og de to sønnene, kan du lese her:

Livet etter Utøya

«Det er ingen som gidder å lese om den pandemien nå!»

Vi har gått den korte biten fra kirken til leiligheten de deler på Bislett, dit de flyttet under pandemien. Den som preget alt vi gjorde i nesten to år, men som vi nesten synes å ha glemt, den som forsvant i krig i Ukraina og høye strømregninger her hjemme.

Byrådslederen har satt fram kaffe på det lange smale spisestuebordet med grove grå planker. Nå hermer han etter søsteren sin.

«Å herregud, det er ingen som gidder å lese om den pandemien nå!»

- Jeg er bekymret for vår evne som samfunn til å ta lærdom av noe.

Det kan det godt hende søsteren hans har rett medgir han, forventer ikke at det blir en kioskvelter. Men for ham satte pandemien uutslettelige spor.

Fortsatt husker han den intense stemningen da han holdt den aller første pressekonferanse utenfor huset i Groruddalen, med Christin og bikkja gløttende fram fra gardina.

Han humrer over egen naivitet - han som trodde han var litt kjent fra før av, opplevde nå et helt annet trøkk.

- Det jeg sa hadde så stor betydning for folks liv. Som politiker prøver du å være forberedt på alt, men å stenge ned en by med 700 000 mennesker kan du ikke være forberedt på.

– Sorg tar lang tid

Gikk på isbelagt vann

Først handlet det om å være tøff og stenge ned, skisserer byrådslederen opp. Christin berømmer ektemannen for å ha det som i sosiologien kalles sosiologisk fantasi - evnen til å klare å forestille seg hva som kan skje uten å ha klare parametre.

- Han var utrolig tidlig ute med å forstå at her er det noe i gjære. Mens alle andre var i sjokk, var du allerede forberedt.

Etterhvert som tiden gikk kom tankene:

- Hva faen veit vi egentlig om hva isolasjonen betyr? Vi fokuserte kun på smitte - men hva med de unge, de ensomme?

I boken skriver han om dette, forteller han. Dilemmaet om hvorvidt helse skulle trumfe alt hele tiden.

- Vi går på et isbelagt vann og vet ikke når isen brister. Christin fyller inn etter ektemannens uttalelse.

- Det vannet med is på ser annerledes ut for alle. Et sted lenger borte har isen brutt. Det synes jeg du er god på å se, at alle er på ulikt sted.

Dette er historien om Emil og Silje, som nesten ble kjærester

Kjempegod til å se det verste som kan skje

Etterhvert fikk Raymond det han kaller privilegiet å kunne gå på jobb. Hjemme hadde Christin digital undervisning i krisehåndtering for Høyskolen i Innlandet, og i samfunnsvitenskap for Universitetet i Sørøst Norge.

Men kveldene hadde de sammen. Så for seg det verste som kunne skje. Våknet opp med tall over nye døde og smittede fra hele verden.

- Hva har det gjort med dere å stå i en slik krise over tid?

Raymond gir et litt rundt politikersvar.

- Jeg er glad for at jeg hadde levd en stund, hadde lang arbeidserfaring og er ganske trygg på meg sjøl. Det har fått fram det beste i meg også. Jeg synes selv er jeg god på å ta beslutninger og å få med meg laget mitt. Det er et privilegium å sitte midt i all informasjonsflyten og få lov til å være med på å fatte beslutninger.

- Men hvordan har det vært å gå så lenge på islagt vann? Gjennom nesten to år med pandemi?

Det glimter til i byrådslederens øyne.

- Jeg har en styrke, og det er at jeg sover veldig godt. Jeg kan sovne midt i en setning og snu ræva til verden.

For Christin er galgenhumor en tydelig strategi. Hun forteller om PTSD diagnosen hun fikk i etterkant av 22. Juli. Da pandemien brøt ut, gikk kroppen rett i krisemodus igjen.

- Da var det godt å kunne diskutere krisen og bruke den til noe fornuftig.

Hun ler.

- Jeg var jo kjempegod på å se det verste som kunne skje. Det ble en motor vi kunne bruke fornuftig.

- Jeg er redd mange går glipp av den store kjærligheten på grunn av dette

Lærte å se døden i hvitøyet

- Hva har dere lært av 22. juli og av pandemien?

Christin tar ordet.

- Å se døden i hvitøyet. Jeg måtte se i hvitøyet at jeg kanskje mistet sønnen min. Vi planla begravelsen til Viljar.

Hun ser på ektemannen.

- Da pandemien kom, var det lett for oss å gå med fullt alvor inn i realitetene. Det var ingen av oss som hadde behov for å skyve det unna. Det er det jeg har tenkt på som min « kompetanse ».

Raymond fortsetter.

- 22. Juli var en terroraksjon, mens med pandemien visste du ikke hva som skulle skje, det var en løpende utfordring. Det jeg har lært, er hvor skjørt livet er. Med Viljar, min bonussønn … det var tombola hvem som overlevde og ikke.

Han stopper litt opp før han fortsetter.

- Det beste man kan gjøre, er å fokusere på det som gjør deg lykkelig.

Christin bryter ut i latter. Bedyrer at det ikke er ektemannen hun ler av, kom bare til å tenke på sønnen Viljars allergi mot uttrykk som dette, han som pleier å si at man ikke har krefter til å være lykkelig, når man ikke vet om man overlever.

«Mamma, jeg har gjemt meg bak en stor stein», hvisket han

Begge var i bilkøen ut til Utøya

De møttes i dyp krise, stod begge i den fortvilte bilkøen av pårørende ut til Sundvolden Hotel 22. Juli, dit de flyktende ungdommene kom inn den beksvarte kvelden i 2011.

Christin hadde to sønner på Utøya, som hun ikke visste om levde eller ikke. Da hun ble stoppet av en politisperring, prøvde hun å løpe gjennom den.

Raymond kom som den første fra Arbeiderpartiet. Han var partisekretær den gangen, og fikk haik helt fram med en ambulanse.

En av de første bleke og skrekkslagne ungdommene han så der, var Christins yngste sønn, Torje.

Det var først noen år etter Utøya han inviterte henne på et glass vin. Hun hadde blitt ordfører på Svalbard, han var fortsatt partisekretær.

Å møte ordførere fra partiet var en del av jobben. Ikke alle møter ga like mye.

Med Christin var det annerledes.

Byrådslederen sitter framoverlent over bordet og forteller med stor entusiasme om den aller første daten.

- Hun var veldig full av energi og ga mye energi. Christin tar rommet. Det er deilig.

- Du vil ikke kjenne på skuffelsen over at barnet ditt ikke får nok likes

Sjenerte privat

Det er uvisst hvor lagt ned i vinglasset han var, da følgende gikk opp for ham: «Hælskøttas, hun er 10-11 år yngre enn meg - det er jo jækla mye!»

Men Christin var delvis oppvokst hos oldemoren sin, og var et eventyr av fortellinger.

- Da var det nesten så jeg følte meg yngst. Det var så mange referanser jeg kjente igjen med mine besteforeldre.

Også Christin var helt uforberedt på den intense kjemien.

- Vi er superordentlige begge to. Det kunne aldri falt oss inn å snakke privat i jobbsammenheng.

- Jeg tror jeg faktisk spurte om å få en klem. Det var ikke en veldig pushy kar fra Groruddalen, bekrefter Raymond.

Christin fortsetter.

- Det er gøy - folk tror vi er så pushy. Det er vi nok politisk og faglig, men privat er vi veldig sjenerte begge to.

- De parene som går fra hverandre, har ofte gjort samme feil

Kruttønne og fyrstikk

Allerede etter fotosesjonen ved kirka, der vi kommenterte at de fortsatt ser nyforelsket ut - de giftet seg i 2017, var de begge snare med å understreke at det virkelig ikke alltid er fryd og gamen, at de heller ikke har noen interesse av å framstå som et vellykket superpar, for hvem er det som ikke strever med noe i et forhold?

Byrådslederen for sin del, kunne fortelle at han allerede hadde blitt skjelt ut på telefon to ganger tidligere på dagen.

Nå tar vi gjerne opp tråden.

- Hva kræsjer dere typisk på når det går ei kule varmt?

- Jeg kan bli veldig introvert og utilnærmelig, svarer Raymond ærlig.

Christin fortsetter lattermild.

- Han er en kjempeflink østers. Og jeg er en skikkelig god nordlending - jeg går ikke inn i meg sjøl.

- Da kommer det ord og uttrykk som beskriver den østersen, som ikke egner seg på trykk i KK, fastslår Raymond på sitt tørre humorvis, mens Christin på ingen måte prøve å unnslå fakta.

- Vi er en kruttønne og en fyrstikk. Eller dynamittkubben som jeg også kaller ham. Men det skal heller ikke så mye til før vi får det fint igjen, mener hun.

- Hvis alle skulle fulgt dette rådet ville vel ingen av oss funnet en kjæreste?

To sterke personligheter

- Hvordan tar dere vare på hverandre?

- Det er begge deler, kommer det raskt fra Raymond, og forteller om snarvisitten de hadde til Litauen i sommerferien.

Christin hadde kort ferie ettersom hun hadde begynt i ny jobb, og med få dager til rådighet, harvet de over seks muséer, deriblant et Holocaust-museum.

- Det er jo ikke helt normalt, fastslår byråden nå fast.

Christin ler.

- Barna sier vi var på workshop, ikke ferie. Vi er to veldig sterke personligheter. Det er kanskje ikke så mye rom for hverdagslig omtanke, men mye kjærlighet.

- Vi hadde en fantastisk kjærestemiddag for ikke lenge siden, minner Raymond om, mens ansiktet lyser mot kona.

Det tilhører sjeldenheten at de to sitter i sofaen og ser tv sammen, men de ser noen filmer innimellom, sier byrådslederen, før det glimter til i øynene.

- Det er et mareritt, hun skravler så fælt. Dessverre under fotballkamper også.

– Vi har overvåkningskameraer og alarmer overalt

Lite tid sammen

Det er ute på tur de kan sone ut sammen, forteller Christin. Og så er det ett sted til: Hytta i Valdres, som de kjøpte for tre, fire år siden.

Forholdet har vært og er intenst, og preget av lite tid sammen. Å sitte sammen i bilen opp de tre og en halv timene turen tar, var revolusjonerende, mener hun.

- Endelig fikk vi en samtale som ikke var så heseblesende.

Så hva betyr de to for hverandre i dag?

- Christin er enormt tilstede. Hun er bånn ærlig. Det nytter ikke å komme til henne for å få trøst.

- Men jeg er alltid på ditt parti, smiler Christin mot ektemannen.

- Det har betydd veldig mye å ha en som vil meg vel fra a til å, og den erfaringen og klokskapen hun har, fastslår han.

- Hva betyr Raymond for deg, Christin?

- Trøbbel, foreslår byrådslederen, før kona selv slipper til.

- Han er en livspartner med strek under partner. Det er genuint godt å kunne dele verdier og interessen for mennesker og samfunn som vi gjør.

Anne Berit og Birger har vært gift i 60 år: - Dette er nøkkelen

Visste at så mange hadde mistet noen

Også for to som alltid synes å være beredt for krise, vendte hverdagen tilbake igjen etter pandemien.

- Finnes det et spesielt gledesfylt minne fra tiden der alt lettet opp?

Christin tar ordet.

- Vi er begge lagd sånn, at det var lettere å glede seg over de første ukene da folk sang på balkongen enn da hverdagen var tilbake igjen. Du visste at så mange hadde mistet noen. Det å kjenne på en genuin glede når du vet at så mange står med så stor bagasje …

Hun lar setningen bli hengende i lufta.

Så er da heller ikke pandemien over. Kina stengte ned en millionby i mars. Stadig kommer det nye varianter av viruset, minner byrådslederen om.

Men da han stod på pressekonferansen på Rådhusplassen 9. september i fjor høst, og oppfordret folk til å feste og ta med seg hodepinetabletter på jobb dagen derpå, kort sagt ta livet tilbake igjen, var det likevel klart, at en lang, tung etappe var unnagjort.

Psykolog: - Det handler om å velge hverandre en tredje gang

Det koster noe

Så da spør vi igjen. Har det virkelig ikke hatt noen omkostninger å stå i krise over så lang tid?

- Kult spørsmål! sier Christin og ser ertelysten mot ektemaken.

- Det er litt tidlig å si, svarer han.

Da klarer ikke kona å holde seg lenger.

- Det er klart det har hatt omkostninger. Du er en person som næres av å ha og ta ansvar. Av og til koster det en utmattelse. Hadde man ikke blitt utmattet av å stå i krise, hadde man ikke vært menneske.

Med alvor i ansiktet, følger byrådslederen opp med en liten innrømmelse.

- Jeg føler meg mer sliten nå. Når adrenalinet blir borte. Jeg må lete mer etter energien enn før. Christin fortsetter.

- Det er ikke under krisen man blir sliten, det kjenner man først på i etterkant.

- Jeg hører at du prater, men forstår ikke hva du sier

«Nå kan du ikke tenke etter, nå må du være leder»

Det er nå Raymond Johansen begynner å fortelle om Agnete Grønvold Bugge, psykologen som bistod Arbeiderpartiet etter 22. Juli.

Det skjer noe med ham nå, han synker litt sammen i overkroppen. Han ser sliten ut. Eller om det er sorg som preger ansiktet hans.

- Hun ga meg et råd om at jeg skulle ringe alle foreldrene. Han ser på noe foran seg, som om han leser opp fra et ark han holdt i da han tok den ringerunden, og nå gjentar han nesten mekanisk ordlyden.

«Hei, det er partisekretær Raymond Johansen i Arbeiderpartiet. Jeg ringer deg for å si at din sønn eller datter ble drept på Utøya ».

Han løfter blikket igjen før han fortsetter.

-Det rådet hun ga meg, var «Nå kan du ikke tenke etter, nå må du være leder».

-Det er en tid i livet for alt. Det er en tid for å ta ting inn i livet. Det er derfor jeg sier det er litt tidlig. Jeg tror jeg står på det.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no