Familie

– Han døde i arbeidsklærne

Heidi Aastads (39) lillebror tok sitt eget liv. Nå forteller hun hans historie

MISTET BROREN SIN: - Jeg tenkte det fra Geirr var liten, at jeg ikke kom til å ha ham lenge. Da han var 25 år snakket vi om det, at jeg så årene fra nå av som bonus. Han var enig, forteller Heidi Aastad (39). Foto: Geir Dokken
MISTET BROREN SIN: - Jeg tenkte det fra Geirr var liten, at jeg ikke kom til å ha ham lenge. Da han var 25 år snakket vi om det, at jeg så årene fra nå av som bonus. Han var enig, forteller Heidi Aastad (39). Foto: Geir Dokken Vis mer
Publisert
Sist oppdatert
- Jeg tenkte det fra Geirr var liten, at jeg ikke kom til å ha ham lenge. Da han var 25 snakket vi om det, at jeg så årene fra nå av som bonus. Han var enig.

Åpent blikk, løs hestehale, ledig prat. Selv om temaet er det vondeste: Lillebroren til Heidi Aastad (39) døde så ung.

Han hengte seg der, forteller hun rolig og peker mot gangen.

Stemmen er varm når Heidi snakker om Geirr og hans arv: Prosjekt Narko. Geirr begynte med dop 15 år gammel. Han ble 31. Rusfri de siste årene. Barna hans var tre og fem da de mistet pappaen sin.

- Det var noe ved ham, noe sårt. Han tok det hardt når han mente han ikke var flink nok. Jeg husker da jeg skulle hjelpe ham med en prøve da han var 12. Vi kommer fra en flink familie, jeg prøvde å lære ham å pugge. Han klarte det ikke, gråt så fortvilet, følte at han ikke presterte like bra som jeg. Det var første gang jeg så at han kjente seg mislykket, sier Heidi.

LES OGSÅ: Depresjon er en større byrde enn kreft

Døde i arbeidsklærne

Geirr var ikke den som ristet sorger av seg. Til slutt orket han ikke mer. Heidi kunne se det på hjulsporene den dagen i mai for tre år siden: At han var sint.

Den morgenen satte han seg i bilen med arbeidsklærne på, men snudde og skrenset inn på tunet her på Viggernesbråten i Aurskog Høland. I bilspilleren lå «Du er» av Jokke & Valentinerne.

- Det siste han hørte på, sier Heidi.

Han døde i arbeidsklærne. Hengte seg i trappa. Funnet av pappa.

Hun er vant til å fortelle om Geirr. Heidi har to babyer som vokser fort: En i magen, en i atelieret. Med Prosjekt Narko viser Heidi menneskene bak dopet, hun maler dem i rusrelaterte situasjoner, og peker mot fliker av andre typer liv. Det startet med Geirr.

- Jeg måtte forstå hvorfor. Hva er greia med at noen ikke nøyer seg med å prøve dop, men fortsetter?

Maler rusens hverdag

Når Heidi maler mennesker i rusmiljøer, grubler hun. Alle hennes erfaringer flyter med maleriet, og svarene kommer.

Så hva er greia?

- Det starter med at en søker noe annet, spenning, for eksempel. I dag er dop så tilgjengelig, og om du har den sårbarheten som Geirr hadde, vil du fortsette. Fordi du
føler deg bedre når du er ruset.

Geir likte dårlig at storesøster stadig oppsøkte rusmiljøer for Prosjekt Narko. En dag sa han: Bruk meg! Fra et foto malte Heidi broren med øyne som erter, med sveis som strutter, med to ølflasker på bordet og med smilet som smelter. Jentene likte ham.

Babyene vokser

Heidis baby skal bli større enn stor. Hun reiser rundt med Prosjekt Narko, har med seg maleriene og historiene som forebygger med nærhet: Bildene går tett på de
rusavhengige og har en liten tekst som forklarer.

Dessuten forteller Heidi om Geirr. Om broren som fikk sove i sengen hennes når han var heldig. Kile henne på armen når han var ekstra heldig. Broren som var så pen.

«Jeg savner ham hver eneste dag og kjenner nærværet hans.»

Vist fram på skolen

Heidi fønet hockeysveisen hans og tok ham med på skolen for visning. Hun dullet. Og regjerte: Av og til måtte han tømme sparegrisen for å få bli med storesøster og venninnene.

I stuen sto bare én lenestol, men stor nok. I den delte de side, godteri og «MacGyver». Den snille, men spydige broren som sa hun var «drøy over rumpa». Broren som ikke hadde rustning nok for livet.

Sterkt blikk under stri lugg: Heidis bror Geirr var sjarmerende. Men sårbar.

Hva kunne reddet Geirr?

Støtte tilpasset ham, mener Heidi.

- Jeg tror på oppsøkende tjenester og den hjelpen som passer deg. Om Geirr skulle vært reddet, måtte en tatt tak mye tidligere. Da han sprakk etter avrusing første gang, ba jeg om hjelp, men fikk til svar at han måtte utgjøre en fare for seg selv. Hva om det sto om livet nå, spurte jeg. Fem ukers ventetid på akutt hjelp, lød det.

Heidi vil ha avhengighet på timeplanen i skolen.

Der borte i sofaen pleide Geirr å sitte med armen på rygglenet. Nå tar Heidi seg selv i å sitte som han.

- Jeg savner ham hver eneste dag og kjenner nærværet hans. I tankene snakker jeg med ham. Det er trøst i at han nå slipper å ha det vondt.

Foto: All Over Press
Foto: All Over Press Vis mer

En byrde, mente han

Heidi har to barn, 17 og 12, samt babyen som buler under ponchoen. Og samboer. Etter at Geirr døde, overtok Heidi huset. I dag har hun funnet mange svar.

- Jeg forstår hvorfor Geirr tok livet av seg. Han var så sliten og langt nede. Betraktet seg som en byrde, mente vi ville få det bedre uten ham. Vi snakket masse, jeg prøvde å få ham på bedre tanker, men han var fastlåst i det mørke. På slutten sa han: Bare la meg få prate. Så da sa jeg ingenting når han sa han ikke strakk til som pappa. At han prøvde å leve et ordentlig liv, men fortsatt ble betraktet som «han narkisen». Han var smart og hadde lyst til å ta utdannelse, men følte seg mislykket.

Men bare Geirr kunne løfte Heidi da hun gravde seg ned rundt egen og foreldrenes
skilsmisse for noen år siden. Han kom på døra når hun ikke svarte på telefonen. Brukte
de ordene han visste var effektive: Slik sipping gidder jeg ikke, ta deg sammen og
slutt å klage!

- Han stilte krav. Jeg kom meg opp, smiler Heidi.





LES OGSÅ: Slik vet du om du er deprimert

– Han døde i arbeidsklærne

Den første rusen

Geirrs historie om sårbarhet var der alltid. Rushistorien startet da han var 15 og gikk
på folkehøyskole i Harstad. Han dro som den glade gutten, kom hjem som den sinte.

- På julaften kunne han ikke komme seg fort nok fra middagen. Det var så ulikt ham. Jeg skjønte at han hadde begynt med stoff, det forklarte forandringen i personlighet.
Geirr tilhørte den første generasjonen på partydop. Det gikk i hasj, ecstasy og amfetamin.

Han hadde lange rusfrie perioder, en gang låste han seg inn på soverommet og avruset seg selv. Geir jobbet som maskinfører og ble altså pappa til to.





- Han var kjempeflink. Jeg husker da det var karneval i barnehagen til sønnen Tage.
Tage hadde gledet seg sånn, men ble syk og måtte bli hjemme. Da kledde Geirr seg ut som Supermann og løp rundt i stua.

Før han døde, skrev Geirr på Facebook om godgutten Tage og om jenta si som han
var så glad i.

Heidi vil at Prosjekt Narko skal vokse seg stort. Hun er sikker på at utstillingen og foredragene forebygger.

- Fordi dette er ærlig og ekte, ikke noe jeg finner på. Jeg får stadig nye henvendelser fra folk i rusmiljøet som vil være med. Dess mer jeg forteller, dess mer respekt får
Geirr. Prosjekt Narko er en oppreisning for ham og alle andre rusavhengige.

«I tankene snakker jeg med ham. Det er trøst i at han nå slipper å ha det vondt.»

Hele denne saken finner du i KK utgave 45, som kom i salg fredag 8. november.

Tekst: Julia Schreiner Benito. Foto: Geir Dokken. Styling: Mari Haugersveen

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer