Kampen mot rasisme
KK ønsker gjennom en artikkelserie å sette fokus på likeverd og engasjere oss i kampen mot rasisme. Vi vil over flere uker intervjue en rekke personer som har kjent rasisme på kroppen, eller er sterke stemmer i debatten.
I dag: Noman Mubashir
Alder: 45
Yrke: Programleder i NRK
Oppvekststed: Lørenskog
- Hvordan var ditt første møte med rasisme?
- Da jeg gikk på ungdomsskolen kalte tre gutter i klassen meg «pakkis» og «jævla utlending» gjennom et helt år uten at en eneste gutt eller jente i klassen forsvarte meg. Jeg turte aldri å svare dem tilbake i frykt for bank.
- Har du opplevd andre hendelser i den retning?
- Jeg studerte ett år i England. En ettermiddag stod jeg midt i sentrum og ventet på klassekameratene mine rett utenfor en pub. Vi skulle på en bursdag sammen. Plutselig kom en mann ut av puben, stilte seg rett foran meg, gjorde nazitegn og ropte: «you fucking paki, you fucking paki...» mange, mange ganger. Jeg var vettskremt. Ingen av de forbipasserende løftet en finger eller sa noe. Så gikk han bare inn i puben igjen.
- Preges du av dette i dag?
- Det ligger nok en usikkerhet i underbevisstheten. Frykten for å skille seg ut, det å ikke passe inn i det norske samfunnet og alltid være flinkest og mest høflig slik at alle synes du er et prakteksempel av en norskpakistaner.
Mente moren var «snill som hadde tatt til seg et fattig negerbarn»
- Har du merket en utvikling (til det bedre eller verre) med tanke på rasisme i Norge, fra din oppvekst til i dag?
- Den gang fant rasismen sted i det offentlige rom. Mange mørkhudede som opplevde hverdagsrasisme eller diskriminering i arbeidslivet eller utelivet, visste ikke at de var beskyttet mot slik diskriminering. I dag er mange forsiktige med å diskriminere flerkulturelle i for eksempel arbeidslivet eller på boligmarkedet. Det er faktisk ulovlig. Men på diverse nettforum blomstrer rasismen som ugress. Det er ganske trist og stygt.
Hertuginne Meghan svarte på rasismehetsen
- Hva vil du si til barn og unge som opplever rasisme?
- Hvis de opplever rasisme på skolen bør de umiddelbart si ifra til læreren eller rektor. Eller til treneren eller arbeidsgiver. Jeg gikk selv rundt og skjulte mobbingen jeg opplevde for både foreldrene mine og lærerne i et helt år. Lærerne er der for å hjelpe. Eventuelt snakke med foreldrene til mobberne. Dessuten er det viktig at barn og unge vet at rasisme er straffbart. Takk og pris er vi beskyttet mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer.
- Hvordan kan vi bruke sommerens oppvåkning til å skape en varig endring og likeverd?
- Åpenhet, kampanjer og ikke minst bry oss. Sammen må vi stå opp mot hat, mobbing og rasisme. På jobb, skolen, t-banen, sosiale medier og i stua. Hvis faren din sier noe stygt om en afrikaner mens dere ser på tv sammen, vær tøff nok og spør hvorfor han bruker stygge ord om afrikanere. Vi burde ikke tie når det faller rasistiske kommentarer rundt lunsjbordet på jobben, fotballbanen eller på et middagsselskap. Ta ansvar!
