FULLFØRTE BOKA: Karen Marie Berg, for mange kjent fra Nitimen, var gift med Hans Kristian Amundsen, mannen som skrev Stoltenbergs taler etter Utøya, Nå har hun fullført boka han jobbet med før han falt om og døde på joggetur. FOTO: Astrid Waller
FULLFØRTE BOKA: Karen Marie Berg, for mange kjent fra Nitimen, var gift med Hans Kristian Amundsen, mannen som skrev Stoltenbergs taler etter Utøya, Nå har hun fullført boka han jobbet med før han falt om og døde på joggetur. FOTO: Astrid Waller
Mistet ektemannen:

Han var hennes store kjærlighet og far til deres to barn: Så falt han om på joggetur og døde momentant

Dagen etter begravelsen, sto Jens Stoltenberg på døra og ba henne fullføre ektemannens livsverk.

Hvor er du? Hvor er du nå? Det hender fremdeles at hun tar seg i å lete etter blikket hans. I situasjoner der hun vet at de ville sett på hverandre, sendt gjensidige bekreftelser, over hodene på ungene, eller gjennom en folkemengde - og visst hva den andre tenkte og mente. Samtaler som foregikk mellom to hoder, utvekslet gjennom øynene.

- Av alle de gode samtalene vi har hatt, er det kanskje disse jeg savner aller mest. Blikksamtalene.

Karen Marie Berg sitter fremoverlent over spisebordet. Nitimeprogramlederen med de kjappe replikkene og det smittende humøret, befinner seg midt i det hun beskriver som stillstand. I en lånt leilighet, på Grünerløkka. For snart tre måneder siden, ble livet brått snudd på hodet, planene kastet om. Huset på Tåsen som de skulle pusse opp, hjemmet de elsket, fremtiden de så for seg i det. Om noen uker skal det stå klart, da flytter de tilbake. Hun og barna.

LES OGSÅ: Fant tilbake til hverandre etter 25 år.

Ordene som samlet Norge

I juli døde plutselig Hans Kristian Amundsen, under en joggetur i Skoganvarre i Finnmark. Jens Stoltenbergs betrodde statssekretær og taleskriver, Karen Maries mann, pappaen til Jørgen (5) og Agnes (7), til Kristine, Aleksander og Snorre, deres tre voksne halvsøsken.

Det var et illebefinnende, hjertet stanset. Han var i hjemfylket, på det bittelille stedet der han vokste opp på ferie, samtidig var han i innspurten av sin første bok. Han begynte å få dårlig tid. Det hadde vært en livsdrøm, det skulle bli en bok for historien, den skulle formidle 22. juli- budskapet, slik det kom til uttrykk gjennom taler, minneord og artikler i tiden etterpå. «Vi er et lite land, men et stort folk». Ordene som samlet Norge i Jens Stoltenbergs tale under den nasjonale minneseremonien en måned etter terrorangrepene, skulle også bli navnet på boka. Ordene, de var Hans Kristians.

- Jeg tror han må ha fått skrivesperre. Og tatt seg en løpetur, forteller Karen Marie.

Dagen før hadde han fulgt dem til flyplassen i Lakselv. Karen Marie og ungene skulle reise videre for å besøke familien hennes i Gratangen, mens han skulle bli igjen i Skoganvarre, hvor han skulle få ro til å skrive. Neste dag skulle han ta flyet hjem til Oslo. Ungene hadde klamret seg til beina på faren. De hadde sett på hverandre, smilende, over hodene deres, med dette blikket. Det var et blikk som sa, er det sånn det har blitt? At vi skal ha et så dramatisk farvel for en liten uke? Så sa de ha det.

SAMMEN I BARCELONA: - Oss to. Vi hørte bare sammen. I tykt og tynt. FOTO: Privat
SAMMEN I BARCELONA: - Oss to. Vi hørte bare sammen. I tykt og tynt. FOTO: Privat Vis mer

Det siste hverdagsminnet

«Jeg savner pappa» hadde Jørgen sagt i det han slo opp øynene neste dag. De hadde overnattet hos familie i Tromsø, og skulle snart ta fatt på bilturen til Gratangen. De bestemte seg for å ringe Hans Kristian på facetime, og klemte de tre hodene sammen foran telefonen.

- Når han tok telefonen, hadde han nærmest dyttet hodet inn i skjermen. Han var så nær. Og jeg tenkte herregud så fin du er, forteller Karen Marie. Stolt.

Det hadde vært en kaotisk og fin samtale, som handlet om trivialiteter, om multa han hadde plukket, som han måtte ta med ned sørover neste gang, når han skulle oppover til høstjakta. Hun smiler av dette gylne minnet, det var disse hverdagslige tingene som gjorde henne lykkeligst.

- Han hadde hatt dette gutteaktige nydelige glimtet i øyet. Jeg kjenner ingen andre mennesker med mer gnist, det var så mye liv i ham, i mimikk og i kropp. Han kunne for eksempel ikke gå, han måtte alltid springe. Naboene observerte ham ofte om morgenen i fullt sprang bak barnevogna, i dress og med dokumentmappa gjennom nabolaget for å levere i barnehagen. Hun ler av dette klassiske bilde av ham som dukker opp på netthinnen.

På ettermiddagen hadde de endelig kommet fram til Gratangen, det var en nydelig sommerdag, hun husker lyden av ungene, som lekte med naboungene, det gylne lyset. Hun hadde tatt en selfie og sendt til Hans Kristian for å si at de var fremme. Det kom ingen respons. Senere på kvelden skulle hun oppdage åtte tapte anrop fra familien i Skoganvarre. Hans Kristian var etterlyst, han hadde ikke kommet hjem fra joggeturen.

Det var storesøsteren hans Åse som senere på kvelden hadde funnet ham 700 meter fra huset, død, i sitt eget barndomsparadis.

LES OGSÅ: Sunniva ble påkjørt og trodde hun skulle dø.

ETTER HANS KRISTIAN: Det har bare gått noen måneder siden Hans Kristian døde og Karen Marie Berg er så glad hun turte å stase på kjærligheten: - Livet er for kort til å nøle. FOTO: Astrid Waller
ETTER HANS KRISTIAN: Det har bare gått noen måneder siden Hans Kristian døde og Karen Marie Berg er så glad hun turte å stase på kjærligheten: - Livet er for kort til å nøle. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Tre og et halvt minutts kvalitetssamtaler

De møttes i 2002, da Karen Marie begynte som journalist i Nordlys. Hans Kristian Amundsen var redaktør.

- Vi pleide å ha en tre og et halvt minutts daglig kvalitetssamtale. Ikke mindre, ikke mer. Om livet. Vi kom så nær hverandre med disse samtalene. Andre kollegaer syntes nok det var litt pussig. Men det handlet om at vi trivdes så godt i hverandres selskap.

At han skulle bli mannen hennes, far til hennes barn, var helt utenkelig den gangen.

- Han var jo 20 år eldre enn meg og gift, og jeg var tidlig i tjueårene og levde singellivet, smiler hun.

Det var først da hun sluttet i Nordlys, og begynte å jobbe i NRK Troms som programvert, at hun skjønte hvor mye dette vennskapet betød for henne.

- Jeg klarer meg ikke uten ham, var tanken som plutselig ble så tydelig for meg.

De bestemte seg for å treffes en gang i måneden til lunsj, for ikke å forsvinne ut av livene til hverandre.

- Vi hadde verdens beste kjemi. Mange så det. Men selv skjønte jeg ikke at det var noen gnist der.

Ikke før Hans Kristian kom til henne og sa «Vi har et problem. Jeg har blitt forelska i deg». Hun hadde svart, uten å tenke, ordene bare glapp ut av hjertet. «Ja, men det er greit. For jeg elsker deg.»

- Jeg husker jeg tenkte «hva sa jeg nå»? Jeg hadde ikke tenkt på det en gang. Vi brukte to år på å komme bort fra hverandre, gjorde en iherdig innsats for å få det til å gå over.

Men det skjedde ikke. I 2010, året hun fylte 30 år, smalt hun i bordet og sa «Det er nå eller aldri, hvis du noen gang skal ha barn med meg. Du har ti minutter på å bestemme deg. Det er flere fisk i havet.»

Slik ble Karen Marie og Hans Kristian kjærester. 21. august, sommeren 2011, da Hans Kristian jobbet dag og natt, og nærmest hadde flyttet inn hos Jens Stoltenberg og Ingrid Schulerud i statsministerboligen, og leverte tale på tale, ble øyeblikket hun valgte å fri. Hun var høygravid med deres første barn, og det eneste hun ville var å være sammen med denne mannen som hun den siste måneden bare hadde sett som en silhuett i natten, på vei inn eller ut av huset. Han svarte først nei. Nei, nei, nei, nærmest av instinkt. Han hadde vært gift før. Det var ikke et svar hun kunne godta. Hun kikket på magen, og sa «Hadde du spurt meg, så ville jeg gjerne giftet meg med deg. Jeg har tross alt ikke noe valg her jeg sitter». Gift ble de.

Livet ved Hans Kristians bord

- Hva var det ved ham?

- Han hadde en enorm sjarm. Det var alltid på hans bord det var morsomt å være.

De hadde mange felles venner og befant seg ofte i samme lag.

- Jeg husker at jeg alltid følte at jeg satt på feil bord hvis jeg ikke fikk sitte på samme bord som ham, smiler hun.

I nesten ti år fikk de sitte ved samme kjøkkenbord. Det er hun evig takknemlig for.

- Mitt ønske var denne familien, livet rundt bordet. Spisebordet hjemme var bildet på den optimale lykke for meg. Det var oss, og det var spetakkel, unger som ikke satt rolig eller gjorde som de skulle, dette herlige hverdagskaoset. Oss fire. Og så blir det brutalt totalt revet bort, det er så ufattelig urettferdig.

DET SISTE FAMILIEBILDET: - Dette bildet var til julekortene. Isteden ble det det siste familiebildet. Foto: PRIVAT
DET SISTE FAMILIEBILDET: - Dette bildet var til julekortene. Isteden ble det det siste familiebildet. Foto: PRIVAT Vis mer

Hun gisper litt etter luft. Som hun nettopp har fått et støt igjennom kroppen. Hun har det. For det er det som skjer når sorgen røsker tak i henne. Når hun må leve i nuet, eller enda verre, tenke fremover, og forholde seg til virkeligheten, at han ikke kommer tilbake. Når hun ser bakover, er han der, i all sin kraft, i minnene, i live.

- Det er jo hverdagen man vil ha, den man savner, det er utrolig hvor mye man skal savne irritasjonsmomentene. Samtidig som jeg nå tenker, hvorfor gadd jeg å irritere meg, hva var vitsen?

Hun ser bort på plassen der han pleide å sitte, på hans side av bordet, av diskusjonen. Nå står det et innrammet bilde av ham og barna der, tre brune fjes i en seilbåt utenfor Side i Tyrkia, tatt to uker før han døde.

- Vi var ekstremt sta begge to, forklarer hun.

- Vi var jo meningssterke folk. Vi hadde det ikke bare fint, det smalt godt. Jeg liker det sånn, at det er sterke meninger. Det var så næringsgivende å diskutere med ham. Hans Kristian passet meg perfekt. Vi kunne sitte og diskutere alt i livet, vi har et felles verdisett. - Hvordan skal jeg klare meg uten ham, hvordan skal jeg bryne meg med tanker og meninger?

LES OGSÅ: Lara mistet storesøsteren Bano på Utøya.

Jens Stoltenberg kom på døra

Dagen etter begravelsen hadde Jens Stoltenberg dukket opp på døra. Det gjaldt boka. Den måtte ut. Det var ikke en forespørsel, det var noe han og Sindre Beyer, en god venn og kollega, hadde bestemt. Karen Marie skulle sluttføre den. Det var hun som var tettest på Hans Kristian, det var hun som kunne ham best.

- Hadde han ikke sagt det slik, hadde jeg kanskje bedt noen andre om å gjøre det. Jeg hadde aldri tenkt tanken selv, jeg var i en sorgprosess. Fullstendig på felgen og uten kraft til å gjøre annet enn å hoppe på det toget som kom. De bestemte dette for meg. Jeg hadde ikke noe valg, forklarer hun.

- Det er ingenting som føles mer riktig nå. Og der ligger den, sier hun og nikker bort mot tre eksemplarer som ligger på spisebordet.

Hun understreker at det ikke har vært noe hyggelig jobb. Det ble for mye på en gang. I bunnløs sorg skulle hun håndtere oppgjør, fortsette oppussingen av huset som de hadde startet på før sommeren, og ferdigstille ektemannens bok. Men i dag er hun lykkelig for å ha kommet i havn.

- Han er mannen som skrev talene etter 22. juli, og takk og lov at han fikk skrevet dem ned før han døde. Hun tenker på alt som kunne gått tapt.

- Ungene har spurt meg om hvorfor jeg må holde på med denne boka. Da svarte jeg at dette her kommer dere til å lære om på skolen, da skal dere vite at dette er det deres pappa som har vært en del av. Dere kommer til å sprekke av stolthet. Derfor holder jeg på med denne boka.

- Dessuten bidrar denne boka til at jeg får lov til å snakke om ham, overalt. Jeg elsker å snakke om ham, for da har jeg ham med meg på et vis. Det er det eneste jeg vil. Det eneste som hjelper. Å snakke om ham.

Åpen om sorgen

Barna. Har de forstått det? Av og til forstår hun det ikke selv. I går var de i deres første sorggruppe.

- Selv er jeg er åpen om sorgen. Jeg tar lett til tårene, jeg har sagt til barna at jeg har behov for det. At det er lov å være lei seg, men det er også lov å ha det fint. Og det har vi. Det er mye latter og glede også. Jeg tror det er en fin kombinasjon. Men barn vil jo at alt skal være fint hele tiden.

De snakker om ham, henter ham inn i en hver samtale og sammenheng, det gjør også barna.

- At de skal vokse opp uten pappaen sin det er ikke til å holde ut. De var så tett. Tett på hele tiden, hun kikker igjen bort mot ham, mot bilde fra båtturen i Side.

-Han forgudet de ungene. Skulle vi på helgetur, var det helst bare en overnatting, fordi han ville tilbake til ungene. Skulle det strekkes til to måtte han overtales.

Livet etterpå

Livet går videre sier man. Men noen ganger er det bare tiden som gjør det. Livet, det blir igjen. Setter seg fast. For hvordan kommer man seg videre, når den man elsker forsvinner så brått?

Gravplassen ligger like ved hjemmet på Tåsen. De besøker de et par ganger i uka etter skolen. Det er godt å ha ham i nærheten, sier hun, fint å kunne kjøre forbi å se at det er lys på grava.

ENDELIG GIFT: Hans Kristian og Karen Marie giftet seg i København etter litt press fra henne. FOTO: Privat
ENDELIG GIFT: Hans Kristian og Karen Marie giftet seg i København etter litt press fra henne. FOTO: Privat Vis mer

Karen Marie vil bare igjennom det første året, hun skulle ønske hun kunne våkne opp høsten 2019. Gjennom den ubegripelige tragedien den 22. juli, i taler til folket, som skulle holde nasjonen samlet, til pressen, i minnegudstjenester, og i alt for mange bisettelser, hadde Hans Kristian lagt vekt på at det skulle være håp.

- Akkurat nå klarer jeg ikke se det håpet. Men jeg får tro at tiden jobber med oss, jeg har fått det fortalt at den gjør det.

Men livet etterpå er også fullt av små lysglimt, gjennom mørket. De kan komme som kjærlighet, fra ungene. Som når hun våkner av at Jørgen stryker henne over håret.

- Heldigvis får jeg mye varme fra dem, og jeg har så mye å gi dem. Jeg koser og klemmer hele tiden.

Det har også kommet fra naboer og venner. Som en kasse med mat på døra, eller en opprettet facebookgruppe, som tar seg av oppussingen for Karen Marie. Hun slipper å be om hjelp, ringe rørleggeren, skaffe malere. De bare dukker opp, via denne gruppen hun ikke har adgang til, fra hennes «hemmelige» hjelpere.

- Støtten fra naboer og venner har vært overveldende. Massiv. Så mye godhet! Det har vært som en kollektiv berging: «Vi skal holde denne familien oppe», hun smiler, kan ikke vente med å komme tilbake til det unike nabolaget, der de hører til.

Redd for å miste ham

To ganger har Hans Kristian blitt påkjørt. Hun har ofte lurt på hvor mange liv han har hatt.

- Jeg har alltid vært redd for ham, at han skal dø fra meg! Hun rister fortvilet på hodet.

- Skulle han gå på butikken, og brukte ti minutter mer enn vanlig, kjente jeg en uro med en gang. Og så skjer dette.

Den siste tiden før han døde hadde hun vært så frustrert. Bekymret.

- Han hadde en slik rovdrift på seg selv. Jeg sa bare et par dager før han døde at «Nå må du roe ned. Du kan ikke fortsette sånn, du tar aldri hensyn til deg selv og din egen kropp». Så flirer han bare. «Slapp av» svarte han, «man kan ikke komme for sent til døden». «Det kan jeg love deg at du aldri gjør», svarte jeg. To dager senere dør han, hun trekker pusten.

- Alle de gangene vi har tulla med sånne ting, det er ord man har lyst til å bite i seg nå.

- Han var jo en liten supermann, som alltid klarte seg.

Men de har også hatt gode samtaler om døden, hvor de ikke har fjaset det bort. Det er Karen Marie takknemlig for i dag. De hadde hatt den store samtalen, da Thorvald Stoltenberg døde i tidligere den sommeren, snakket om hvor Hans Kristian ønsket å gravlegges hvis han døde. Han hadde fortalt at han ville være nær dem. Nær henne, deres barn, og hans voksne barn.

- Vi tok også en status, og snakket om hvor vi var, og om vi var fornøyd med livet. Jeg sa at vi har nå bare dette livet, og spurte ham om det er dette livet han ønsket å leve. Da svarte han at ja, han var veldig fornøyd. Han sa at «du har noen forbedringspotensialer, på flere områder, men det er til å leve med». Hun ler.

– Mens han mente at han ikke hadde noe han trengte å endre på.

- Hans Kristian elsket å fiske. Fant en egen ro i kast på kast. FOTO: Privat
- Hans Kristian elsket å fiske. Fant en egen ro i kast på kast. FOTO: Privat Vis mer

Hun hadde også sagt til ham at hun følte ungene fikk all kjærlighet fra henne, mens han bare fikk en klapp på skulderen. Men han hadde svart at det stemmer ikke, «jeg får så mye kjærlighet fra deg hver dag».

Karen Marie smiler, det gir henne en stor ro, at de rakk å ha den samtalen.

- Når han dør så brått i fra oss, når noen som gnistret av liv blir revet bort på den måten. Da betyr det så utrolig mye for den roen jeg skal ha, å vite at livet han levde var veldig bra.

Hun er også så glad at hun tok sjansen den gangen, selv om fornuften hadde fortalte henne noe annet i flere år, og satset på den «umulige» kjærligheten.

- Livet er for kort til å nøle. Vi hadde allerede brukt alt for mye tid på å benekte det som skjedde mellom oss, istedenfor å ta imot det livet bringer. Karpe Diem er et uttrykk som irriterer meg litt, men det er faktisk det det koker ned til, man må ikke la livet gå forbi. Det er dette livet vi skal leve. Vi vet ikke når det ender. Grip det med begge hender.

LES OGSÅ: Sønnen til Trine kom aldri hjem fra Utøya.

Til forsiden