Hvordan hun har det nå? Sunniva Gylver sitter ved frokostbordet hjemme på St. Hanshaugen og spiser frokost i en mørkeblå t-skjorte med ordet prest skrevet i store hvite bokstaver over brystet.

Hun kommer rett fra travel helg med konfirmantleir og har sovet så lenge hun kunne. Nå tar hun enda en skje av yoghurten, tenksomt.

Hun som til vanlig elsker å bale med de helt store spørsmålene, vet ikke helt hva hun skal svare på spørsmålet.

- Jeg kjenner på en veldig tyngde i kroppen. Men det å skrive boken har også vært viktig sorgarbeid. Jeg har det godt, jeg gleder meg til hver dag … og så savner jeg ham intenst. Nå begynner alvoret å synke inn.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

- Jeg var ikke så opptatt av å møte ham igjen. Men nå tenker jeg at vi bare MÅ få en leirbålkveld sammen. Å få sagt at Noah har holdt på med gipsstøping som deg, at Simon ordnet rullefokk, at Gina tok lappen. At vi får dele alt vi ikke rakk.

Da Sunniva skulle krysse gaten, smalt en bil inn i henne. Det ene bakhjulet kjørte over hodet hennes, knuste kjeven og lagde brudd på begge sider av hodet

Ble gitt bare kort tid igjen å leve

I juni 2021 mistet hun ektemannen gjennom over tredve år til kreften.

Bare noen uker etter, skrev hun kronikk om de forventningene hun kjente at både hun selv og andre kunne ha til hvordan man skal sørge.

Hun ønsket å gjøre rommet å sørge i større. Og hun hadde en oppfordring.

«Til dere alle: Ta vare på kjærligheten. Ikke vent på den rette, men gjør den du møter eller lever med allerede, til den rette (hvis det er mulig, det er det ikke alltid). Dyrk hverandre. Velg deres kamper. Lag minner. Bjuda på. Og ta vare på de rundt deg som ikke har så mange».

Året etter, høsten 2022, kom hun med boken Midt i alt som er En fortelling om kjærlighet, sorg og eksistensiell beredskap.

Om hvordan det er mulig å gå i stykker av kjærlighet og sorg, og likevel stå på beina.

Eller som presten selv sier det:

- Boken handler om å ta vare på kjærligheten og å lage større rom for sorgen.

- Og om å øke den eksistensielle beredskapen - som er de ressursene vi har for å møte livet når det gjør vondt, og til å møte døden.

- Det har vært en fallulykke. Mats er død

Livet et sårbart prosjekt

Eksistensiell beredskap er kanskje et tungt ord, påpeker hun selv med et lite smil om munnen.

Men i møte med ektemannens uhelbredelige kreft, ble det tydelig for henne at vi har beredskap for en rekke kriser, men i liten grad snakker om beredskap når livskrisen rammer.

- Livet er et sårbart prosjekt, minner hun nå om, og det er en råhet i ansiktet hennes, som om sorgen har gjort ansiktstrekkene tydeligere.

- Vi møter kriser og tap, vi må alle tåle å leve med usikkerhet, selv om noen dessverre må det i langt større grad enn andre.

- Men min erfaring er at en slik eksistensiell beredskap kan konvertere tung livsbagasje til god ballast, sier hun og forklarer videre.

Om bagasje som kan bli så tung og uhåndterlig at vi mister både retning og framdrift. Og om ballast, som også er tungt - men som kan gi en god tyngde - ligge i kjølen på båten og sørge for trygg kurs framover når storm og bølger herjer.

- Når vi møter det onde og vonde i livet er det avgjørende at vi har en eksistensiell beredskap. Som evner å gjøre tung bagasje om til ballast, og kan hjelpe oss å holde stø kurs når det stormer.

Bettan: - Han kommer alltid til å være i livet vårt

«I dag kommer de for å ta deg, men jeg skal gå ved siden av deg»

Selv har Sunniva navigert gjennom flere stormer. I boken skriver hun om mobbingen hun ble utsatt for på barneskolen, om å føle seg utenfor og usynlig.

Og om den ene jenta i klassen som tok Sunnivas parti, den dagen det toppet seg med mobbingen. Hun som sa: «I dag kommer de for å ta deg, men jeg skal gå ved siden av deg.»

At hun gjorde det, ga Sunniva en sterk følelse av at hun var verdt å stå opp for, og hun fikk et ideal; Hun ville bli like modig som Hege.

Erfaringen med å miste sin ett år yngre søster, som døde av anoreksi da hun var 15, og årene med alvorlig sykdom hos alle de tre barna hun og ektemannen fikk sammen, er også blitt en del av Sunnivas eksistensielle beredskap.

- Alt dette gjorde meg enda mer bevisst på hva som virkelig er viktig i livet: Hva jeg tror på, hva som driver meg og bærer meg, og som gir mening i møte med både livet og døden.

Agnes Ravatn blir redd for hjernesvulst hver gang hun får hodepine

Lidenskapelig betatte

Han fridde den tredje gangen de møttes. Hun var 20, han var 21. Hun var kristen, han var ateist. Hun var upraktisk, han var nevenyttig kunster. Hun ville være ute og redde verden, han hadde løpingen og kunsten og var etter kort tid klar for barn.

I boken skriver hun ærlig om at det ikke var gitt de skulle holde sammen. At de likevel klarte det, tror hun både handler om noen felles verdier, hardt arbeid, Gud selvsagt - og om den lidenskapelige forelskelsen de hadde i bunnen.

- Jeg veldig takknemlig for at vi fikk en sånn brakstart. Både han og jeg var typer som ble lett betatte. At vi ble så lidenskapelige betatte av hverandre var godt å ha med seg når det røynet på. Opplevelsen er at vi ikke kunne ha hatt en sterkere start.

- Vi var veldig forskjellige, men vi var stormende forelsket. Og vi hadde noen felles verdier selv om vi forankret dem ulike steder. Som hva slags foreldre og venner vi ville være, og hva vi ville bidra med i lokalsamfunnet.

Hun fortsetter å fortelle, som fra en brønn som aldri går tom.

- Han var ekstremt flink til å dyrke meg og gi meg komplimenter. Jeg tror mange hadde fått større spillerom fra kjæresten om de gjorde det.

- Han var så flink til å vise stor begeistring. Han ble stadig betatt av andre, men var hele tiden tydelig på at ingen av dem nådde meg til anklene.

- Jeg sa til han at jeg hadde bestemt meg. At det var over

Viktigere med premiepappa enn soulmate

Etter ti år sammen som kjærester, fikk de tre barn på relativt kort tid, to av dem alvorlig hjertesyke.

- Det tvang oss sammen. Da oppdaget jeg ham på en annen måte. Jeg vet ikke om vi hadde vært sammen uten å få et så stort felles prosjekt.

Hun som var klar for eksistensielle samtaler når det skulle være, og elsket folk hun kunne filosofere og fabulere med til langt utover natten, fant noe enda viktigere i Lars Kristian.

- Han var virkelig verdens beste pappa. Det gjorde at han vokste i mine øyne. Det ble mye viktigere for meg å ha en premiepappa til ungene mine enn en soulmate jeg kunne diskutere med til klokken tre om natten.

Etter hvert ble også hun, den taletrengte presten, god på stillhet. Til å stoppe opp og gi plass.

- I starten var han beinhard på at om jeg avbrøt eller fylte ut når han snakket, så gadd han ikke å si mer. Jeg tenkte og snakket fortere enn ham, men lærte meg å senke tempoet.

- Jeg tenker at Lars Kristian lærte meg veldig mye. Men skal du lære av slik forskjellighet, må det ligge en respekt i bunnen.

Hun likte også den hun ble sammen med Lars Kristian.

«Du er mye glad, og smiler ofte, men ler sjelden» påpekte han tidlig i forholdet.

Nå smiler hun.

- Det er sant. Jeg har ingen utpreget sans for humor, men han fikk meg til å le.

- Det var en kjempesorg å miste synet

«Det var deg jeg skulle ha»

Hun fylte femti i 2017, og feiret med stor fest. Han holdt en tale til henne den gangen, foran alle gjestene. En venninne av henne filmet, en film som nå har blitt et kjært minne.

Hun åpner den grå laptopen på kjøkkenbordet, vil gjerne vise den fram.

I festlokalet står han rakrygget og veltalende på scenen, forteller om det livsavgjørende møtet med Sunniva.

«Det var deg jeg skulle ha» sier han med høy og fast stemme, og retter blikket mot henne, som sitter i rød kjole blant de andre gjestene.

Han takket for de fantastiske tredve årene de hadde hatt, og håpet de hadde like mange år igjen sammen. Slik gikk det ikke.

Noen måneder etter feiringen ble hun overkjørt. Bilens bakhjul kjørte over hodet hennes. Den knuste kjeven, ga flere brudd på hodeskallen, massive blødninger inne i hjernestammen og punkterte den ene lungen.

De avgjørende døgnene på intensiven kjente hun både på frykten for å dø fra livet og menneskene hun elsket, men også på en stor trygghet og takknemlighet: Over å ha hatt et godt liv og fått satt noen gode spor.

Som troende hvilte hun også i at både hun og de hun elsket, var i Guds hender.

I tidligere intervjuer har hun fortalt at ulykken nok var verre for Lars Kristian og barna enn det var for henne.

Tre år senere ble rollene snudd på hodet. Da var det hun som måtte være der for ham.

- Håpet er at jeg kan bli den ene som kan vise en lang finger til kreften

Danset den aller siste dansen sammen

I juni 2020 fikk de den brutale beskjeden om at Lars Kristian hadde kreft med spredning, og kun kort tid igjen å leve.

De visste ikke hvor mange dager de skulle få sammen den gangen, men det ble et år. Et år der de skulle elske og miste hverandre samtidig.

Midt i alt som var, ville de både ta vare på hvert eneste minutt og leve så normalt de kunne, skriver hun i boken.

Den siste dagen han var bevisst, 4. Juni 2021, bad hun sin Gud være med ham, tente et lys og leste velsignelsen over ham.

Da hadde de også fått danset sin aller siste dans sammen.

Da han dro i militæret noen uker etter at de møttes første gang, hadde hun kjøpt en kassett med Leonard Cohen-sanger til bilturen hans nordover, Dance Me to the End of Love var en av dem.

Cohen hadde fulgt dem jevnlig siden. Der på sykehuset satte hun på den samme sangen.

Hun måtte holde ham oppe for at han ikke skulle falle sammen. Mens hun som ikke trodde hun kunne gå mer i stykker av kjærlighet, gikk i stykker enda en gang.

Solveig Kloppen: - Kjartan har vært nødt til å tåle ganske mye fra meg

Hulker aldri mer enn et minutt av gangen

Hun savner ham fortsatt intenst. Ofte er det barna, hunden Milla, bilder, musikk og natur som utløser det.

- Det fineste blir ofte også det vondeste, for da ville jeg jo delt det med ham. Da må jeg gråte. Men jeg hulker aldri mer enn ett minutt.

Hun savner den pågående samtalen de hadde, med alle lagene av felles historie og intern humor. Hun savner å dele små og store ting gjennom dagen; sende meldinger, ringes på vei mellom noe, ta et knekkebrød og en tekopp om kvelden og oppsummere dagen.

- Jeg har mistet min aller beste venn. Jeg sa til en venninne at nå må hun være bestevenn og mann nummer to. Jeg må ha noen å ringe til om de små tingene.

- Hvordan er det å ha gått fra å være fem til en?

- Troen utfordrer meg på å elske Gud og mennesker og alt som lever, så godt jeg kan, hver dag. Den oppgaven er uendret - selv om mye er endret.

- Jeg opplever ikke at livet nå er et liv med mangler - selv om jeg mangler den viktigste i livet mitt.

Hun stopper litt opp før hun utdyper.

- Sorgen er som en svart flekk i utkanten av blikket, som er der hele tiden. Den er som et program som slurer i bakgrunnen på livets laptop – det er ikke synlig på skjermen, bare bidrar til at maskineriet arbeider tyngre; at alt går litt tregere og henger seg lettere opp.

Når par kommer i terapi, er det én ting som stadig forbauser samlivsterapeutene

Har fortsatt fødseldatoen hans som kode på mobilen

Hver morgen våkner hun opp under de gyldne, fargerike øyenstikkervingene over sengen, som han støpte til henne.

De er blitt hennes englevinger, og hver dag stryker hun over dem, takker for Lars Kristian og overgir ham i Guds hender, forteller hun.

De pleide å ha hverandres fødselsdatoer som kode på mobilen. Den måtte byttes, så nå bruker hun en av deres felles viktige datoer. Og tenker på ham hver gang hun taster tallene inn.

- For meg er det gode måter å bære ham med på. Han var ikke redd for å dø, men han var redd for å bli glemt. Det er en tribute til ham. Selv i de travleste dagene bærer jeg ham med meg.

Hun er forundret over hvor bra det går, og mener mye holdes på plass av den velsignede hverdagen hun er så glad i, med jobb, barna når de er innom, venner, trening og turer med hunden.

At de tilbrakte mye av hverdagen på hver sin kant - de hadde begge jobber de var veldig glade i - mener hun også bidro til å gjøre overgangen mindre brutal.

Elin (47) var alltid opptatt, alltid på vei - så brast boblen

Sorgen som en svart flekk i utkanten

Det er her vi er tilbake ved Sunniva Gylvers eksistensielle beredskap. Til troen, livserfaringene og de mange samtalene hun har hatt om de store spørsmålene i livet, og som nå gjør henne i stand til å stå oppreist midt i alt som er.

Som gjør at sorgen alltid er der, som en svart flekk i utkanten, men som også gir plass til livsgleden.

Den finner hun fortsatt i den sterke gudstroen, som gir trygghet og livsmening. I kjærligheten til familie og venner.

I de små og store tingene som hverdagen er så full av, i en treningsøkt eller på tur gjennom parken med hunden Milla.

Enda en smil kommer til syne i det skarpskårne ansiktet.

- Og i å sette så gode spor jeg kan her i verden.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no