SKAMMET SEG OVER SØNNEN: Kristine Storli Henningsen hadde kvittet seg med skammen, trodde hun. Så hadde hun møte om sønnen i barnehagen Foto: Nina Ruud
SKAMMET SEG OVER SØNNEN: Kristine Storli Henningsen hadde kvittet seg med skammen, trodde hun. Så hadde hun møte om sønnen i barnehagen Foto: Nina RuudVis mer

Antisupermamma

- Han var jo ­barnet mitt, hvordan kunne jeg ønske at han var annerledes?

«Antisuper»-blogger Kristine Storli Henningsen bar på en stor skamfølelse. Da hun endelig greide å si det høyt, forsvant det mørke rommet inni henne.

Han var bare to år. Gikk i barnehagen og var selvfølgelig det beste som hadde hendt dem. Men hvorfor var han så treg i språkutviklingen? Hvorfor falt han utenfor når de andre barna lekte? 

– Jeg husker følelsen da vi fikk et skjema fra barnehagen, der pedagogene hadde fylt ut alle mulige måleparametre på ham, slik de gjør med alle barna. Han lå etter på alt. Det eneste han scoret bra på, var balanse. Balanse, liksom, var det det beste de kunne trekke frem?
Det var så vondt å se det svart på hvitt, at jeg hadde mest lyst til å krølle arkene sammen. Inni meg tenkte jeg: Hvorfor kan han ikke bare være som alle andre? Og nettopp det, at jeg tenkte det, gjorde meg så forferdelig skamfull. Han var jo barnet mitt, hvordan kunne jeg ønske at han var annerledes?

Kristine Storli Henningsen er forfatter, journalist, gestaltterapeut, coach og en populær blogger under navnet «Antisuper». Hun driver også sin egen skriveskole, for er det noe hun kan, så er det å formulere seg. Hun skriver om livet sitt, særlig om alt hun ikke er og ikke får til, og hun skriver om familien sin. Hun har skrevet om ammingen som gikk i stå, om å slurve i hverdagen og om å slutte å sammenlikne seg med andre. 

Hun lager ikke frokost til barna sine – hun har tre. De får en brødskive i hånda hvis de er sultne. Og hun leker ikke med dem hvis hun ikke har lyst. Hun skammer seg ikke over ikke å være perfekt. Hun har mer til felles med de som roper opp mot skammen og ber oss legge fra oss kompleksene. Som hun selv skriver på bloggen sin:

«Det er slutt på de tider da småpiker fikk beskjed om å gå i skammekroken når de ikke var snille og stille. Vi har vært gjennom en kvinnefrigjøring, der BH-er ble brent og kvinner sto sammen for å kreve selvbestemt abort, likelønn og mye annet som burde vært en selvfølge.»  

Likevel var det én ting Kristin hverken kunne snakke eller skrive om: Den eldste sønnen sin.

– Inni meg vokste det frem et ubeskrivelig vondt, mørkt rom der jeg gjemte skammen. Jeg skammet meg så grusomt over at jeg skammet meg over gutten min. Det gjør man jo bare ikke!  

Men hva er egentlig skam, og hva er bare dårlig samvittighet og misunnelse på dem som tilsynelatende får til alt? 

– Av og til blander vi det å være flink pike og ha dårlig samvittighet med å føle skam, sier psykolog Tuva Øktedalen og forklarer:

– Skam er den følelsen der vi faktisk vurderer oss selv ned. Det handler om at vi har sider ved oss selv vi ikke greier å akseptere, som vi ikke vil at andre skal se.

Øktedalen, som har forsket på skamfølelse, tror likevel vi skammer oss mye mindre i dag enn før.

ANTISUPER: – Skammen handlet om at jeg ikke var den moren jeg trodde jeg burde være, sier Kristine. Foto: Nina Ruud
ANTISUPER: – Skammen handlet om at jeg ikke var den moren jeg trodde jeg burde være, sier Kristine. Foto: Nina Ruud Vis mer

– Samfunnet har en mye større grad av åpenhet i dag, sier hun. LES OGSÅ: Livet blir ikke alltid som man planlegger

Kristins eldste sønn er blitt ni år og greier seg bedre enn mange både faglig og sosialt.  

– Vi vet faktisk ikke sikkert hva det var som var galt med ham da han var yngre, men han utviklet seg veldig sent helt frem til skolealder. Han falt utenfor og var språklig veldig svak.
Noen leger mente at han kan ha hatt problemer med hørselen fordi han var så mye syk i sine første leveår. Eller kanskje var han bare en langsom starter? De vet ikke.

Kristin fikk terapeutisk hjelp til å takle de vonde følelsene. 

– Skammen handlet om at jeg ikke var den moren jeg trodde jeg burde være. En som tok en slik utfordring på strak arm og ønsket alle svakheter velkommen. I stedet sammenliknet jeg ham med andre og kjente at jeg var sjalu på mødre som hadde et barn som fulgte boka.

Selv om hun ønsket alle utredninger velkommen og ville til bunns i problemene, ble sønnens utfordringer elefanten i rommet hjemme.

– Mannen min var mer rasjonell i tilnærmingen. Og mye flinkere til å snakke om det. Det ble etter hvert et ganske vondt tema hjemme som skapte en ekkel stemning der jeg som regel avviste alle forsøk han gjorde på å snakke om problemene.

 Psykolog Tuva Øktedalen forklarer at vi er nødt å snakke om skammen for å bli kvitt den.

– Skam handler om frykt for at andre mennesker skal avvise oss hvis de får vite hvordan vi «egentlig» er.  Men for å kvitte oss med skammen må vi gjøre nettopp det: Snakke om den. Da vil vi antagelig oppdage at andre ikke avviser oss, og at det derfor ikke er noen grunn til å skamme seg, sier hun.

Det oppdaget etterhvert Kristin også.  Sakte, men sikkert greide hun gradvis å snakke om det hun tenkte og følte. Ikke bare fortalte hun om sønnens utfordringer uten å skamme seg. Hun fortalte også de nærmeste at hun faktisk hadde følt skam. 

KK nr 4/2016 er i salg fra fredag 29. januar.
KK nr 4/2016 er i salg fra fredag 29. januar. Vis mer

– Jeg husker terapeuten ba meg late som at sønnen min satt på en stol foran oss. Jeg skulle si til ham det jeg tenkte innerst inne. Selv om det føltes veldig unaturlig for meg, kom det til slutt. Jeg manet ham frem og fikk sagt det: Du kan være akkurat som du vil, jeg elsker deg uansett. 

– Det var det som kom, sier Kristine.

Gradvis ble det lettere. Hun fikk hjelp til å se alle de positive egenskapene han selvfølgelig også hadde, og ikke fokusere på å endre ham.

– Det er jo sånn med skammen, at der inne i mørket vokser den og trives, men så fort man stikker hull på den, blir det lettere å leve med det, sier Kristine.

Hun rettet mer fokus mot sønnen og hvordan hun snakket til ham enn hvordan hun snakket til seg selv om ham. Når han fortalte henne at han var den svakeste i barnehagen, trosset hun ønsket om å avfeie ham og løfte ham opp. Hun lyttet til ham og fortalte ham at hvis det var sånn, så var det helt greit.

– Jeg har lært mye om hvor viktig det er for barna at man bare er der og støtter og elsker dem. Verken mer eller mindre, sier Kristine.

Til slutt skrev hun om det mørke rommet hun aldri hadde åpnet for bloggleserne sine før. Uten navn og bilde på sønnen, og selvfølgelig med samtykke fra mannen. Hun har også snakket med sønnen om det, selv om han bare er ni og hun må ta det fulle ansvaret for at hun velger å fortelle hans historie. Blogginnlegget er blitt trykket både i =Oslo, Aftenposten og Bergens Tidende. 

– Responsen har vært overveldende. Jeg synes det er veldig viktig at vi begynner å snakke om det vi ikke tør å snakke om. Og hvordan er det for folk som skammer seg over langt mer alvorlige ting? Vi er nødt til å begynne å snakke om skammen vår, sier Kristine.

Tekst: Margrethe Zacho Haarde, redaksjonen@kk.no. Denne reportasjen står også på trykk i KK nr 4/2016.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: