Da Ari Behn ble begravet i Oslo domkirke 3. januar, etter å ha tatt sitt eget liv første juledag 2019, holdt Anja en tale. Hun var kledd i svart og sto rett bak kisten hans, som var dekket av blomster. Ytterst på kisten sto portrettet som Aris eldste datter, Maud Angelica, hadde tegnet til ham i julegave, en tegning som hun aldri rakk å gi ham.

«Ari, broren vår, broren min», begynte Anja med gråtkvalt stemme og fortalte om storebroren som alltid sto fjellstøtt bak henne, men også om hvordan hun allerede som barn forsto at han var sårbar og at hun måtte stå ved hans side resten av livet.

Landet er så smått i gang med å gjenåpnes etter koronanedstengingen da vi møter Anja en ettermiddag på Galleri F15 på Jeløya i Moss, der hun jobber i formidlingsavdelingen og sitter i programrådet.

Men egentlig er det billedkunstner hun er – det ble tydelig for henne da Ari så brått gikk bort og det kjentes som om alt i livet måtte revurderes.

Hun låser oss inn i et av verkstedene på galleriet, der store vinduer slipper den grønne parken utenfor inn, oppdager at det bare er én tepose igjen, og beklager at hun ikke har fått forberedt noe. Å starte opp igjen på jobb nå innebærer også en gjenåpning av livet etter Ari.