HJERTEKNUSER: En fire år gammel hjerteknuser. Som alltid vil leve videre i mammas hjerte. Hanne (40) mistet sønnen sin Jakob (10) i kreft rett før han skulle fylt 11 år.  Foto: PRIVAT
HJERTEKNUSER: En fire år gammel hjerteknuser. Som alltid vil leve videre i mammas hjerte. Hanne (40) mistet sønnen sin Jakob (10) i kreft rett før han skulle fylt 11 år. Foto: PRIVAT
Mistet Et Barn

Hanne (40) mistet sønnen i kreft: - Han hadde så mye kjærlighet å gi

Da Jakob på ti år forstod at han kom til å dø, dro han til klassen sin for å gi alle en siste klem.

KK.NO: «Fortell om Jakob», bad vi Hanne, der hun satt foran oss ved det store spisestuebordet, med fjorden sommerblank bak seg.

I en liten evighet satt hun helt stille. Trakk pusten. Og så begynte hun å fortelle.

Om den svarte, smertefulle strekningen alle vi som har barn frykter å måtte gå. Om sin eldste sønn Jakob, som fikk kreft bare fire og et halvt år gammel. Om hvordan han gråt da han mistet håret.

Hanne (40) mistet sønnen i kreft: - Han hadde så mye kjærlighet å gi

Om hvordan han dro til klassen sin for å fortelle at han skulle dø, for å gi dem alle en siste klem. Om denne hjertevarme, rakryggede gutten som så gjerne ville leve, men som seks uker før han skulle ha fylt 11 år, fikk dø hjemme, i sengen hos mamma og pappa.

Men slik er også livet. For dette er også historien om et vennskap som skulle komme til å berøre mange, om en liten hånd som en gang hvilte i en stor. Det er en historie om midt i det mørkeste å finne en motor, finne en mening. Og om en hel bygd som ble både mye mindre og mye større enn hva den en gang var.

– Jakob var det mest omsorgsfulle mennesket jeg kjente. Full av livslyst og kjærlighet til alle rundt seg. Han var en liten gutt med en stor ryggrad. Det er så mange historier etter ham, forteller mamma Hanne, og i det sorgpregede ansiktet bryter et ømt smil fram.

– Han hadde så mye kjærlighet å gi, og han var aldri redd for å vise det. Han våget å være nær, og flyktet aldri når ting ble vanskelig. Når livet ikke er et glansbilde. For det er det ikke.

LES OGSÅ: Bjørkelangen-ulykken: - Jeg trodde sorgen skulle ta livet av meg

Levde sterkt sammen

Første gang han ble alvorlig syk, gikk Jakob ennå i barnehagen. Det var en hjernesvulst som hadde fått vokse lenge i et hulrom.

Bare en uke etter at den ble operert bort, fant legene en ny. Den ble også fjernet – og i to år var Hanne og Alexsanders lille gutt symptomfri.

Men da Jakob var seks år, kom kreften tilbake. Den kom tilbake da han var åtte år. Og i fjor sommer, da han var ti.

– Vi levde veldig sterkt sammen, forteller Hanne om den krevende tiden med kreft. Her med ektemann og pappa Alexander og barna Jørgen, Jakob og Elise. Foto: Øyvind Andersen
– Vi levde veldig sterkt sammen, forteller Hanne om den krevende tiden med kreft. Her med ektemann og pappa Alexander og barna Jørgen, Jakob og Elise. Foto: Øyvind Andersen Vis mer

Hvordan lever man hverdagslivet i en slik unntakstilstand?

– Vi levde veldig her og nå. Vi levde veldig sterkt sammen. En sjømannsprest vi møtte da Jakob var til behandling i USA, sa at vi ikke måtte la frykten for å miste overskygge gleden over det vi hadde. Vi lot aldri frykten overstyre. Vi dro på ferier, vi gjorde alt vi kunne … Vi brukte all tid vi hadde til å skape minner sammen. Vi sluttet aldri å håpe. Vi sluttet aldri å leve.

Men etter hvert som Jakob ble dårligere utover sensommeren, erfarte Hanne at sønnen falt ut av det sosiale fellesskapet. Og midt i sitt livs tøffeste motbakke, knuste det henne. På en løpetur med venninnen Sara forteller hun om bursdagene eldstesønnen ikke lenger blir bedt i.

Men Sara er også Jakobs gode venn. Og hun blir sterkt berørt. Som gammel svømmelærer har hun flere ganger tatt ham med seg i bassenget for privattimer, for noen friminutter der. Hun har hatt ham på overnatting. Hun har sittet i sofaen med hans hånd i sin.

Der og da er det noe som sprenger seg fram i det Sara omtaler som «en litt sliten trebarnsmor med dårlig selvtillit». Måneden i forveien har hun løpt KK-mila, latt seg inspirere av mangfoldet, av hvordan alle heiet på hverandre. Hun har startet Facebook-siden «KK-mila for damer med store hjerter», der hun inviterer til lavterskel løpeturer.

Og hun har tenkt at hun så gjerne også skulle ha gjort noe for å få fokus på barnekreft, som både Jakob og familien er svært opptatt av.

LES OGSÅ: Anne Lise og Anna Karin mistet hver sin sønn

Samlet hele bygda til dugnad

Hjemme igjen etter joggeturen går Sara helt spontant i gang.

– Jeg hadde så lyst til å motbevise at vi ikke bare har nok med oss selv. Det var et motsvar da det var veldig tøft her, forteller Sara, som også har kommet til rundt det store bordet hjemme hos Hanne.

TEAM JACOB: Det er i ferd med å ta av – på en veldig god måte. Team Jakob skal bli noe stort, dette vi gjør nå skal bety mye for mange lenge! Hanne synes jeg er gæren. «Du og den langpannekaka di ...» er noe jeg ofte får høre, smiler Sara Stavset. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
TEAM JACOB: Det er i ferd med å ta av – på en veldig god måte. Team Jakob skal bli noe stort, dette vi gjør nå skal bety mye for mange lenge! Hanne synes jeg er gæren. «Du og den langpannekaka di ...» er noe jeg ofte får høre, smiler Sara Stavset. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

Sammen med venninnene Merete og Luisa legger hun ut en invitasjon på Facebook til alle som ønsker en annerledes halloweenfeiring, til det hun kaller «Halloween med mening». Sammen går de fra dør til dør for å samle inn loddpremier og donasjoner.

Når mørket senker seg over Son på halloweenkvelden, to uker etter løpeturen med Hanne, har de samlet inn 210 000 kroner til forskning på barnekreft. Og tusen sambygdinger har feiret sammen med dem.

– «Halloween med mening» ble en fantastisk dugnad i Son der både innbyggere og næringsliv engasjerte seg. Jakob elsket hvert sekund, han var helt elektrisk. Det betydde utrolig mye for ham at det ble fokus på forskning på barnekreft.

LES OGSÅ: - Jeg hadde fortsatt barna å leve for

Ville ikke vite om han kom til å dø

Hvor mye kan et mammahjerte tåle?

Alt. Det kan tåle absolutt alt.

Allerede før Halloween, i september, ble prøver tatt for å se om det var kreften som var kommet tilbake. Den gangen var det en livsklok og sliten gutt som sa det slik til mamma og pappa: «Jeg vil ikke vite om jeg skal dø. Det er mye lettere å leve om jeg ikke vet». Og det var en livsklok og sliten mamma som svarte slik:

– Jeg svarte at det er greit, da skal ikke vi si noe om svaret på prøvene. Vi var veldig opptatt av at han skulle få styre det lille han kunne styre.

Svaret fra prøvene kom. Og så lenge Jakob ikke selv spurte, måtte Hanne holde det skjult for ham i hele tre måneder, at hennes elskede barn, etter seks år og fire runder med kreft, nå var ved veis ende.

– Det var et tilbakefall han ikke kunne opereres for. Vi ville ha ødelagt ham. Han ville ha blitt lam. Uten å gjøre ham frisk.

LEVDE I HÅPET: – Jeg klarte aldri å forsone meg med tanken på at han skulle dø, men holdt alltid fast i håpet om at noe skulle skje innen kreftforskningen, forteller Hanne Gulbrandsen. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
LEVDE I HÅPET: – Jeg klarte aldri å forsone meg med tanken på at han skulle dø, men holdt alltid fast i håpet om at noe skulle skje innen kreftforskningen, forteller Hanne Gulbrandsen. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

Først dagen etter 40-årsdagen hennes, 5. desember i fjor, spurte Jakob mamma og pappa om han kom til å dø.

– Det var en veldig lettelse å fortelle det. En fryktelig vond lettelse. Det hadde vært forferdelig å skjule dette for han, men vår plikt. Vår plikt overfor Jakob. «Er det ingen flere medisiner som kan hjelpe?» spurte han. «Nei, det er ingen flere medisiner som kan hjelpe», svarte jeg.

LES OGSÅ: - Jeg mistet det umistelige

Dro til klassen sin for å gi alle en siste klem

Gråt han? Ikke det Hanne kan huske. Men han begynte å rope på sin lillebror, Jørgen, den gangen nesten tre år gammel. «Jeg er så redd for at Jørgen skal glemme meg.»

– Jørgen sov, men vi bar ham ned i stua, la ham i fanget på Jakob. Så satt vi der i sofaen sammen. Vi sa til ham at vi kommer til å snakke om deg hver dag. Du kommer alltid til å leve i hjertene våre, forteller Hanne, før stemmen brister.

Dette var en fredag. Da mandagen kom, hadde Jakob et sterkt ønske om å si ha det til klassen sin. Så slik gikk det til at en fjerdeklasse i Son fikk besøk av kanskje verdens modigste gutt. Som stilte seg opp foran dem og fortalte dem at han skulle dø. Og ga alle en siste klem.

Hvor mye kan et mammahjerte tåle? Det kan tåle alt. Det kan tåle absolutt alt.

– Han møtte døden på en måte selv ikke voksne ville ha klart, forteller Hanne rolig.

18 dager før han døde, snakket Jakob selv med presten om hvilke sanger han ville ha i sin egen bisettelse. Han ville også ha lystenning for alle barna. Og Hanne og Alexander forberedte den talen de kunne gitt alt for å få holdt på hans konfirmasjonsdag, men som de nå måtte holde ved hans båre. 

– Det var så viktig for oss å gi ham disse ordene, denne talen så alle kunne høre det vi hver dag har sagt til ham. Hvor uendelig stolte vi er av ham. Hvor høyt vi elsker ham og hvor evig takknemlige vi er for at han er vår sønn og storebror. 

Sara oppsummerer begravelsen slik:

LEVDE STERKT SAMMEN: – Jakob elsket sjølivet, forteller Hanne. Her er de sammen med lillesøster Elise på en båttur i juli 2013. Foto: PRIVAT
LEVDE STERKT SAMMEN: – Jakob elsket sjølivet, forteller Hanne. Her er de sammen med lillesøster Elise på en båttur i juli 2013. Foto: PRIVAT Vis mer

- Det var hjerteskjærende vakkert.

LES OGSÅ: - Plutselig kan jeg kjenne på et enda råere aspekt av sorgen

Barnas kreft har druknet i de voksnes kreft

Men slik er også livet. Midt i det mørkeste, på det som skulle bli Jakobs siste julaften, ble en avtale inngått mellom ham, Hanne og Sara. Gjennom ekstremt krevende år er det én ting som har holdt familien oppe: Dette lille lysegrønne håpet om at et gjennombrudd skal skje innen forskningen på barnekreft. Sammen starter de Team Jakob. Hvis hovedmål er å samle inn penger til forskning på barnekreft. Gjennom aktiviteter der alle er inkludert. Der ingen skal falle utenfor.

I dag er Sara hovedmotoren i Team Jakob. Hanne bidrar når hun kan. Hun beskriver sorgarbeidet som veldig, veldig tungt. Når vi møtes, har hun likevel noen håndskrevne ark liggende foran seg. Noe hun så gjerne skulle ha sagt, på vegne av Team Jakob.

– Annenhver dag er det et barn i Norge som får diagnosen kreft. Det er den sykdommen som krever flest barneliv hvert år i Vesten. Det sies at det er en sjelden sykdom. 80 prosent overlever. Men jeg synes det er på tide å snakke om de 20 prosent som dør. Og hvilke senskader de som overlever må leve videre med, sier Hanne, og fortsetter:

- Barnas kreft har druknet i de voksnes kreft. Jeg håper vi kan få være en stemme for de barna som kommer etter. For barnekreft vil fortsette med å ta livet av barna våre, sier Hanne med et fast blikk.

LØPER SAMMEN FOR JAKOB: Damer som ikke går i bue utenom, men som går inntil. Når KK-mila dundrer i gang 5. september er det et 30-talls damer fra Son som løper sammen med Hanne og Sara – for Team Jakob. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
LØPER SAMMEN FOR JAKOB: Damer som ikke går i bue utenom, men som går inntil. Når KK-mila dundrer i gang 5. september er det et 30-talls damer fra Son som løper sammen med Hanne og Sara – for Team Jakob. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

For Sara er arbeidet med Team Jakob en balansegang. Hun er redd for at det også kan bli en belastning for Hanne og familien. Men selv sier Hanne dette om arbeidet Sara og Team Jakob gjør:

– Jeg setter veldig pris på det. Det er en sak vi brenner for, men som vi ikke har kapasitet til selv. Det er godt å se at så mange bryr seg. Går jeg på Kiwi, kan jeg se vilt fremmede mennesker gå med Team Jakob T-skjorte. Og når jeg henter i barnehagen.

LES OGSÅ: - Livet kan snus på hodet i løpet av sekunder

Vil holde sitt løfte til Jakob

KK32: Saken er også å lese i KK32, som kom i salg fredag 7. august.
KK32: Saken er også å lese i KK32, som kom i salg fredag 7. august. Vis mer

Slik lever minnet etter Jakob videre. Han lever videre i sine klassekamerater som aldri vil kunne glemme gutten som kom på skolen for å gi alle en siste klem før han skulle dø. Han lever videre i de 157 som la på svøm da Team Jakob arrangerte vårbad i mai. Han lever videre i alle de som fylte opp stranda i Son, da Team Jakob inviterte til Sankt Hans-feiring. Og i de 34 barna som dukket opp da de arrangerte sjakk-kveld.

I september løper Sara og Hanne og et tredvetalls andre støttespillere KK-mila med Team-Jakob T-skjortene på – i Jakobs yndlingsfarge mørkeblå. Snart tusen slike T-skjorter har de klart å selge. Til våren blir det fotballcup med plass til hele 40 lag. Går alt etter planen, blir det også «Halloween med mening»-­arrangementer over hele Norge.

Siden Sara dro i gang den spontane halloween­feiringen for snart et år siden, har Team Jakob samlet inn godt over 400 000 kroner. Sara sier det likevel slik:

– Men det viktigste er at Son er blitt et mindre sted og at mange nye vennskap er knyttet. Det er ikke tanken som teller, men handling – det var mitt løfte til Jakob.

Den aller siste gangen han satt i sofaen med Sara, i januar i år, tok han hånden hennes i sin. Og sa som sant var. «Du er en skikkelig god venn».

Og hver eneste dag holder mamma Hanne også sitt løfte. Og snakker om Jakob til lillebror Jørgen på tre og til Elise på ni. Om denne hjertevarme, rakryggede gutten som så gjerne ville leve, men som seks uker før han skulle ha fylt 11 år, fikk dø hjemme, i sengen hos mamma og pappa.

Ønsker du å bidra til forskning på kreft hos barn? Kontonummeret til Jakobs minnefond, er 8398 11 00916. Team-Jakob T-skjorte kan kjøpes etter henvendelse på facebooksiden «Team Jakob».

Denne saken er publisert i KK 32 - som er i salg nå. 

 

Til forsiden