Livmorhalskreft:

- Håpet er at jeg kan bli den ene som kan vise en lang finger til kreften

«Mest sannsynlig har du svært kort tid igjen» sa legen til Eli Strand.

LIVMORHALSKREFT: I boken Eg er her enno, skriver Eli befriende ærlig om hvordan hun de første dagene nektet å ta cellegift, som et trassig lite barn. «Blir jeg frisk?» spurte hun legene. «Nei, men du kan kjøpe deg tid» svarte de. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
LIVMORHALSKREFT: I boken Eg er her enno, skriver Eli befriende ærlig om hvordan hun de første dagene nektet å ta cellegift, som et trassig lite barn. «Blir jeg frisk?» spurte hun legene. «Nei, men du kan kjøpe deg tid» svarte de. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
Publisert

Vi møtes i Fjordgløttveien på Hasle i Oslo, den lille hagebyen med røde murhus der alle kjenner alle. Ute på terrassen ved inngangspartiet står to gyngestoler side om side, med hvert sitt velbrukte saueskinn i, det ene lyst, det andre mørkt.

Under skråtaket oppe i andre etasjen er veggene dekket av hyller med bøker og ikke minst Elis vaser, som hun samler på. I vinduskarmen på kjøkkenet står tre knallgule store solide vaser i ulike fasonger.

Det var her hun hadde tenkt de skulle bli gamle sammen, hun og ektemannen, og se sønnen bli voksen.

- Det er sønnen min det er vondest å dø fra. Du er så vant med å tenke framover.

Et lite sårt smil.

- På å bli bestemor en dag. Kanskje få et barnebarn som heter Eli.

Ble gitt to år igjen å leve

Eg er her enno, heter boken Eli Strand nylig kom ut med på Samlaget. Om de tre årene fra 2019, da livmorhalskreften kom tilbake, og den berg og dalbanen hun har vært på siden, gjennom svarteste fortvilelse og lysegrønt håp.

Etter både cellegiftbehandling, stråling og immunterapi er hun nå inne i en god periode.

HÅP: Etter å ha blitt svært dårlig etter den første behandlingsrunden med cellegift, ble hun bedre. «Som en blomst i Tjsernobyl» skriver Eli Strand i boken. Bildet er fra tiden hun jobbet som journalist i TV2. Foto: Privat
HÅP: Etter å ha blitt svært dårlig etter den første behandlingsrunden med cellegift, ble hun bedre. «Som en blomst i Tjsernobyl» skriver Eli Strand i boken. Bildet er fra tiden hun jobbet som journalist i TV2. Foto: Privat Vis mer

Til tross for fatigue, en vanlig bivirkning av kreftbehandling, jobber hun nå tilnærmet som før med kommunikasjon, både ved Nynorsk pressekontor og som selvstendig næringsdrivende.

Å prestere på jobb sitter dypt i Eli Strand.

Men kreften er uhelbredelig. Den vil komme tilbake.

Kommer jeg til å leve i 10 år? spurte hun den ene legen som var villig til å svare henne på spørsmålet.

Nei, svarte han.

Fem år da?

Nei. Mest sannsynlig har du svært kort tid igjen. Ifølge statistikken cirka to år.

Det er tre år siden nå, og Eli Strand er her ennå.

- Så jeg ligger ikke midt i statistikken. Håpet er at jeg kan bli den ene som kan vise en lang finger til kreften.

Nektet å komme hjem på julaften

I ettertid har Eli tenkt at hun så gjerne skulle ha gjort alt annerledes de første dagene av desember 2019, da hun fikk den brutale beskjeden.

«Nå har kreften kommet tilbake» skulle hun ha sagt til sønnen på 14 med helt rolig stemme.

Men sannheten er at hun nesten ikke klarte å puste. Klarte ikke å tenke på noe annet enn den store svulsten som vokste i henne.

HÅRTAP: - Det er noe dritt å miste håret. Det er kjempetungt å stå der og kjenne at alt gir etter, forteller Eli om hårtapet som fulgte utpå nyåret i 2020, etter den første cellegiftbehandlingen. FOTO: Privat.
HÅRTAP: - Det er noe dritt å miste håret. Det er kjempetungt å stå der og kjenne at alt gir etter, forteller Eli om hårtapet som fulgte utpå nyåret i 2020, etter den første cellegiftbehandlingen. FOTO: Privat. Vis mer

Hvordan var det i det hele tatt mulig å få kreft i et organ som ikke lenger fantes?

Da hun fikk påvist livmorhalskreft to år tidligere, i 2017, hadde hun fjernet både livmoren og livmorhalsen i en tøff operasjon.

At det trolig hadde vært igjen en liten rest med kreft som nå hadde vokst til en 10 centimeter stor svulst der livmoren hadde vært, var verken til å fatte eller bære.

Nå lå hun i en seng på Radiumhospitalet, elendig av cellegift, full av angst, depresjon og sobril, og nektet å komme hjem på julaften.

Men idét hun skal til å løfte vannglasset for å svelge unna formiddagens dose med sobril, som i en plutselig frigjørende tanke, bestemmer hun seg for å la det stå.

«Du kan bare gråte, vi tåler det»

At hun dro hjem til jul likevel den gangen i 2019, til mannen, sønnen og stedøtrene, som alle hadde pyntet til jul og bare ventet på henne, beskriver hun i boken som et vendepunkt.

Eg er komen heim, og eg har noko å leve for. (...) No høyrer eg fnisinga på kjøkenet, eg ser lyset i augo til sonen min og det kjærlege blikket til mannen min. Den julaftan skjøna eg at eg måtte bruke alle kreftene mine på å leve. Det er dette livet eg har. Korta eg har på hand, er ikkje av dei beste – men ein må som kjent spele med dei korta ein har fått utdelt. Slik byrja eg på livet med kronisk kreft.

- Hva var det som skjedde?

- Jeg har fortsatt ikke helt forstått det, det var vanskelig å beskrive det i boken også.

Hun smiler og fortsetter.

- Det er som med en fest du egentlig ikke har lyst til å gå til - men kanskje det blir den beste festen i ditt liv. Det kunne skje noe fantastisk den julaftenen.

Til mannen sin hadde hun sagt at de ikke ville ha henne hjemme på julaften, hun kom bare til å ligge på sofaen og gråte.

«Du kan bare gråte, vi tåler det» hadde han svart.

Nå var alt bare noen tastetrykk unna.

«Eg kjem» skrev hun i meldingen.

- Og i løpet av en halvtime så var han her.

Ankeret i livet

Alle skulle hatt en kjæreste som ham, skriver hun i boken. I over 20 år har de vært et par, selv om det ikke var gitt i det hele tatt at det skulle bli henne og Trond Idås - begge var opptatt på hver sin kant da de møttes.

- Det var mye lidenskap og pang da vi møtte hverandre. Da vi var så forelsket, så vi ikke hvor forskjellige vi var. Jeg er et rotehode, han er struktur.

Hun ler.

- Om vi hadde satt oss ned i et jobbintervju sammen, er det ingen av oss som ville ha ansatt den andre. Han er den rolige, jeg er den løse kanonen.

GOD MATCH: Storeulv er kallenavnet Eli og sønnen har gitt ektemann og pappa Trond Idås. Det er han som passer på at de rer sengene sine og spiser faste måltider. Når han er borte, drikker de brus til frokost og spiser maten i sofaen foran tv-en. Foto: Espen Solli.
GOD MATCH: Storeulv er kallenavnet Eli og sønnen har gitt ektemann og pappa Trond Idås. Det er han som passer på at de rer sengene sine og spiser faste måltider. Når han er borte, drikker de brus til frokost og spiser maten i sofaen foran tv-en. Foto: Espen Solli. Vis mer

Det går ei kule varmt rett som det er, men de har humoren til felles, tullet og fjaset og latteren, som bærer dem gjennom.

- Det er en klisjé, men det er han som er ankeret i livet mitt. Når jeg har våknet på nettene med mareritt og skreket, er det bare han som kan lindre smerten.

«Nå puster vi, så blir det bedre i morgen» sier Trond.

- Og det blir det stort sett alltid, for det er lite som er verre enn de marerittnettene.

Det er bare én ting han ikke orker, og det er når hun skriker at hun vil dø. Da blir ektemannen sint.

Den største angsten

Er det noe Eli er stolt over, er det å ha skrevet åpent om depresjonene hun har hatt, og angsten som kom som en ny venninne hun på ingen måte ville ha.

Den lammende angsten for å dø.

Sorgen over å få et avkortet liv, og frykten for å ikke få se sønnen bli voksen, er det Eli Strand har grått aller mest over.

Men den største angsten, har vært angsten for å dø i en sykehusseng full av medisiner og cellegift. Som bare gjør henne elendig, og kun kan kjøpe henne litt mer tid.

Eg grin medan eg tenkjer på det. Grin medan eg tenkjer på korleis eg må stå åleine i dette. Det er ingen som vil prate med meg om dette. For alle rundt meg er eg berre den sterke og modige Eli som køyrer på. Ingen vil bli med meg inn i desse mørke krokane som heiter palliativ behandling og slutten på livet.

Det er disse avkrokene, ektemannen har nektet å bli med henne inn i.

Kan mye om traumer

Trond er rådgiver i Norsk Journalistlag, der han blant annet jobber med arbeidsmiljø og sikkerhet.

Han er i innspurten på en doktorgrad om journalistene som dekte 22. juli og andre store kriser, og kan derfor mye om traumer, og hvilke faktorer som er viktige for å bevare god helse.

Det er med dette som bakteppe, han har tatt avgjørelsen om å holde blikket fast på det som kan gi håp, forklarer han med fast og tydelig stemme når vi ringer.

- Vi har snakket om døden, men min rolle blir å skape håp, og for eksempel følge med på om det dukker opp en ny type behandling. Finne lyspunktene og å gjøre henne oppmerksom på det.

- Når du lever med så dårlige utsikter, så er det frykten som preger hvordan du opplever dette. Tydeligst så han dette i sommer, mener han.

- Eli fryktet at strålebehandlingen ikke hadde fungert, og var det han beskriver som veldig psykisk syk på grunn av det.

- Så fikk vi tilbakemelding på at strålebehandlingen hadde vært veldig vellykket. Da endret Elis helse seg på få dager. Fra å se syk og deprimert ut - til blid og glad. Om jeg hadde blitt med Eli ned i de mørke krokene før dette ... sier han, og lar setningen bli hengende i luften.

EN STERK INDRE KRITIKER: - Jeg skulle så gjerne ha vært en kulere og tøffere mamma, men jeg kan ikke gjøre det om. De dagene levde jeg på Radiumhospitalet i bunnløs krise. Det er ingen andre som klandrer meg for det, men jeg har nok en sterk indre kritiker. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
EN STERK INDRE KRITIKER: - Jeg skulle så gjerne ha vært en kulere og tøffere mamma, men jeg kan ikke gjøre det om. De dagene levde jeg på Radiumhospitalet i bunnløs krise. Det er ingen andre som klandrer meg for det, men jeg har nok en sterk indre kritiker. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

- Hvordan er det å være pårørende til en som er kronisk kreftsyk?

- Det er veldig krevende. Det er så store nedturer - så er det oppturer som gir håp - så går det ned igjen. Du lever i en konstant unntakstilstand. Noe som er spesielt belastende fordi det også er barn og familie rundt.

- Det jeg har vært opptatt av, er at jeg må representere håpet i det hele. Og prøve å se lyset og mulighetene. Ellers blir det beksvart, om jeg skal bli med ned i de svarteste krokene, som Eli kaller det selv.

- Hvem tar vare på deg?

- Jeg er veldig åpen om hvordan jeg har det. Jeg har tre brødre, en stor familie og gode venner som jeg snakker mye med. Også med mine to voksne døtre.

- Det er det rådet jeg gir til journalister i krise også. At det er viktig å prate om det.

Han ler litt.

- Da er det kanskje paradoksalt at jeg ikke vil snakke om døden - men for Elis helse er det bedre å snakke om det som kan gi håp.

Sykepleierne som har en hånd å holde i

I dag forstår hun godt ektemannens tankegang, er sjeleglad for at han bruker kreftene nettopp slik, for også å klare å holde hjulene i gang på hjemmebane.

Hun mener det til og med er bedre at hun snakker med en fagperson om de mørkeste tankene, enn å bruke familie og venner til dette.

SYK: Eli Strand må leve med kreftdiagnosen resten av livet. Nå ønsker hun å være åpen om sykdommen. Foto: Privat
SYK: Eli Strand må leve med kreftdiagnosen resten av livet. Nå ønsker hun å være åpen om sykdommen. Foto: Privat Vis mer

Etter å ha bedt sykehuset om å få samtaler med en psykiater - men møtt en som ikke ville svare på om hun trodde på Gud eller ikke, fant hun fram til Elisabeth, en psykiatrisk sykepleier.

«Er du redd for å dø?» spurte hun, og ga rom for å snakke om det Eli var aller reddest for.

Eli smiler når hun snakker om henne nå.

- Av og til så har jeg bare sittet og grått en halvtime, det er ikke alltid vi snakker så mye. Så har jeg gått hjem og lagd en middag og sprettet en flaske sjampanje.

- Jeg passer på å si til henne, at fy søren, du har betydd mye for meg. Jeg tror jeg har hatt langt over ti leger de siste årene, men det er alltid sykepleierne som har en hånd å holde i.

Har forsonet seg med døden

Det var ikke slik, at vi satt rett opp og ned rundt kjøkkenbordet hjemme hos Eli uten å felle en eneste tåre.

Vi hadde snakket om øredobbene, de to sommerfuglene i gull som hun hadde på seg da hun giftet seg i 2001, den lykkeligste dagen i hennes liv.

I fjor ga hun dem bort til forloveren, Ida. Det er slik hun vil gjøre det med tingene hun er glad i - gi dem videre til alle hun er glad i.

Vi hadde spurt henne om hvem som skulle arve alle vasene. Hun smilte og sa at det trolig måtte bli den ene bonussvigersønnen, mistenkte at sønnen hennes trolig ville ha solgt dem om han fikk dem.

Vi lo, og kanskje var det nettopp latteren som gjorde stillheten etterpå så tydelig og tung.

- Hva tenker du om døden nå?

- Jeg har klart å forsone meg med at den kommer til meg før andre. Det er ikke den jeg er mest redd for, men for den siste tiden. For hvor pleietrengende jeg blir.

- Døden blir ikke verst for meg, men for de som skal leve videre uten meg, sier Eli og tørker de våte kinnene.

Gleder seg til å feire sønnens 18-årsdag

Da hun fikk tilbakefall var det et halvt år til sønnen skulle konfirmeres. Hun hadde rukket å få en kort piggsveis da den store dagen kom. Hun fikk oppleve 16 og 17- årsdagen.

- Nå gleder jeg meg til å lage stor fest når han fyller 18. Da skal jeg invitere alle kompisene hans.

HÅPEFULL: Eg har fått god hjelp til å håpe på riktig måte. Både hjelpeapparatet og vener har hjelpt meg med å plassere håpet mitt i riktige mengder og på rett stad, skriver Eli i sin bok «Eg er her enno». Foto: Agnete Brun/ Samlaget
HÅPEFULL: Eg har fått god hjelp til å håpe på riktig måte. Både hjelpeapparatet og vener har hjelpt meg med å plassere håpet mitt i riktige mengder og på rett stad, skriver Eli i sin bok «Eg er her enno». Foto: Agnete Brun/ Samlaget Vis mer

Hun smiler når hun forteller om sønnen som aldri er alene, og stopper litt opp før hun fortsetter.

- Du må lage kortere intervaller. Det er en sorg over tapt liv, men samtidig et håp. Den siste behandlingen har vært bra. Kanskje jeg blir gammel.

- Det er noe med det håpet som er så viktig å bevare?

- Ja, det var det som var helt borte da jeg var på Radiumhospitalet julaften 2019. Mister du håpet, mister du alt.

- Hva håper du at du har gitt til sønnen din?

- Jeg håper jeg har klart å gjøre ham til et godt menneske med empati og omsorg for de rundt seg. Da er det meste i boks.

- Og at han ler av de riktige tingene. Jeg har selv sørget for å fore han opp med Monty Python og Team Antonsen.

Solen som alltid kommer tilbake

Da julaften kom i fjor, to år etter at hun lå på radiumhospitalet og nektet å komme hjem, var hun på et ganske annet sted.

Hun våknet opp, uthvilt og med ro i kroppen. Drakk kaffe med ektemannen i sengen mens praten gikk, slik den alltid har gått mellom de to.

I sommer ble det klart at strålingen i våres hadde hatt god effekt.

Hun er ikke kreftfri eller frisk, men sykdommen er ikke aktiv akkurat nå. Fra legene har hun fått signaler om at kreften trolig ikke vil vokse på noen år enda.

KAN KRISE: - Nå har jeg det ganske bra. Jeg har stått i krise i tre år og har lært forbasket mye om krisehåndtering. Om hvordan man kan stå i en krise, mener Eli - som også har hatt en svært god støttespiller i ektemannen Trond. Foto: Agnete Brun/ Samlaget
KAN KRISE: - Nå har jeg det ganske bra. Jeg har stått i krise i tre år og har lært forbasket mye om krisehåndtering. Om hvordan man kan stå i en krise, mener Eli - som også har hatt en svært god støttespiller i ektemannen Trond. Foto: Agnete Brun/ Samlaget Vis mer

Hver tredje måned resten av livet må hun inn til kontroll på sykehuset.

Hver gang det skjer, planlegger hun sin egen begravelse.

Ein ting skal vere sikkert. Det skal vere stinn brakke. Eg vil også at dei skal spele «Here comes the sun» i det dei ber kista ut frå kyrkja. For sola kjem alltid tilbake, uansett kor mørkt det er. Det er viktig å hugse på akkurat det.

Sola kom tilbake, også til Eli.

Sjampanje hjelper mer enn å tenke positivt

Hun tenker ikke så mye på kreften lenger nå. Har også tatt valget om å ikke bruke tid på å google alternative behandlinger, men heller bruke energien på å leve, og å jobbe.

- Du må velge å si ja til så mye som mulig i hverdagen. Du kan ikke endre noe ved å tenke positivt, det må skje positive ting. Sjampanje hjelper mer enn å tenke positivt. Det må jeg ha innimellom, for å feire små oppturer og for å døyve smerter.

Hun smiler igjen. Det er i hverdagen du finner gullet mener hun.

I den gode kaffekoppen, den gode venninnepraten, på en sopptur eller en filmkveld med gode venner.

- Jeg er glad jeg har lagt et grunnlag i livet mitt med familie og venner, og ikke primært jobb. Du høster som du sår. Nå ser jeg resultatet.

- Venner er ekstremt viktig i en sånn situasjon. Veldig mange opplever at venner forsvinner. Det er mange historier om dem som blir veldig alene.

Under lanseringsfesten av boken på litteraturhuset i Oslo var lokalet fullt av venner og familie. Stadig møter hun også nye potensielle venner - det er sånt som skjer når du takker ja til det meste som kommer din vei.

Som hjortejakten hun er invitert til neste år. Hun har allerede begynt å glede seg til å invitere venner på hjorteburgere, har googlet hvordan hun får dem saftige.

Eller til pølsemakingen en bekjent bad henne med på.

Det lyser fra ansiktet når hun forteller om det.

- Jeg må jo lære meg å lage pølser før jeg dør.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer