- Jeg føler virkelig at jeg prøver, så hardt jeg kan, hver eneste dag. Likevel kommer jeg aldri i mål, og jeg blir ofte påminnet det av folk rundt meg, som blir oppgitt og sinte. Det er forferdelig vondt og slitsomt. For jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg kan gjøre ting bedre, sier Stine Lysne Hegranes (24).
Disse følelsene har Stine hatt så lenge hun kan huske. Hun har aldri forstått hvorfor hun ikke får til det tilsynelatende alle andre får til, frem til for ett år siden. Da ble hun diagnostisert med ADHD.
- Jeg har alltid trodd at jeg bare har vært dum, lat og treig. Å få diagnosen var en åpenbaring. Det var veldig godt, men samtidig trist. Godt fordi jeg fikk en forklaring på hvorfor jeg ikke fungerer like bra som alle andre, og en forklaring på hvorfor jeg ofte er voldsom og høylytt. Men samtidig gikk det opp for meg at jeg ikke blir frisk – det er noe jeg må leve med resten av livet.
Stine innså at hun måtte lære seg å se hverdagen på en helt ny måte, og kanskje endre rutiner.
- Jeg har vært nødt til å innse at det som fungerer for alle andre, kan føles tungt, vanskelig og overveldende for meg. Men nå vet jeg i alle fall hvorfor.
Cecilie ble lettet over diagnosen: - Jeg har følt meg gal og dum
Mistenkte ADHD selv
Stine mistenkte selv at hun hadde ADHD, da hun hadde lest mye om diagnosen. I mange år har hun gått i behandling ved DPS, for angst og depresjon. Hun utviklet også OCD (tvangstanker), og under behandling, ble det besluttet at hun skulle utredes for ADHD.
Å få en ADHD-utredning var en prosess i seg selv – i starten ble ikke Stine tatt på alvor.
- Jeg ser at det er mange som får en ADHD-diagnose i voksen alder – spesielt kvinner. Mange utvikler OCD eller spiseforstyrrelser. Det handler om et kontrollbehov – noen føler et behov for å ha kontroll over noe, når alt annet er kaos.
Vanskelig å være en god samboer
Noe av det vanskeligste med å ha ADHD i Stine sitt tilfelle, er at hun føler at hun ikke strekker til.
- Jeg vil så gjerne være en god samboer, være sosial med venner, i tillegg til å prestere på jobb. Men når jeg kommer hjem etter en lang arbeidsdag, kan jeg være så sliten, at jeg ikke rekker å få gjort alt jeg burde. Og da får jeg dårlig samvittighet. Jeg føler at jeg aldri får tilfredsstilt andres behov eller forventninger til meg, sier hun.
Å være en god samboer, er kanskje det vanskeligste, ifølge Stine. Hun forteller at samboer Eivind er utrolig snill og tålmodig, men at han neppe hadde sett for seg at samboerskapet skulle by på så mange opp- og nedturer i løpet av dagen.
- Nå vet jeg at dersom jeg har sovet dårlig, er jeg mye mer «lettantennelig» – det skal lite til før jeg blir sint og lei. Jeg kan eksplodere av helt irrasjonelle ting – for eksempel at jeg ikke finner lokket til termosen, eller om browniesen blir for bløt. Det kan være vanskelig for folk rundt å forstå, og det skjønner jeg veldig godt. Det er ikke nødvendig å bli så sint, men jeg klarer ikke å kontrollere det.
Det samme gjelder også i sosiale settinger. Om Stine har vært mye sosial, kan hun fort bli sliten. Medisinen mister noe effekt utover dagen, gjerne etter jobb, og da kan Stine oppleve store humørsvingninger.
- Ofte blir jeg lei meg og irritert, kun fordi jeg egentlig er veldig sliten, men jeg har så mye uro i kroppen at jeg ikke klarer å sette meg ned for å slappe av. Det blir en ond sirkel. Det beste jeg kan gjøre da, er å holde på med rolige aktiviteter, som å være i stallen, rydde huset, gå tur eller lage mat.
Disse to tingene skammer kvinner seg mest over
Mye dårlig samvittighet
Stine forteller at hun har hatt mye dårlig samvittighet overfor Eivind. Han prøver så godt han kan å forstå, men det er ikke alltid hun forstår seg selv, og da kan det være vanskelig å prøve å forklare.
- Når jeg kommer hjem fra jobb kan jeg være veldig glad og energisk, kanskje slitsomt glad, og utrolig pratsom. Plutselig kommer jeg med 1000 ideer om hva som skal skje for dagen, og slik holder det på helt til det er natt. Eivind synes egentlig det er ganske artig – han sier at det aldri er kjedelig å bo med meg, sier hun, og legger til:
- Og andre dager kan jeg komme hjem fra jobb og være ekstremt sliten, mutt og lite pratsom. Da kan fysisk kontakt, som stryk på ryggen, ikke bli satt pris på. Så det er litt enten eller, og jeg skjønner at det er slitsomt å forholde seg til. Men jeg håper både Eivind og jeg blir klokere på meg selv, slik at vi får et mer stabilt liv hjemme.
Fikk mye støtte
Tidvis kan Stine føle seg ganske alene om disse følelsene. Nylig skrev hun et innlegg i en Facebook-gruppe for kvinner med ADHD, hvor hun luftet frustrasjonen hun brant inne med.
- Det satt litt langt inne – jeg pleier ikke å dele personlige tanker i grupper eller på sosiale medier generelt, men akkurat denne kvelden trengte jeg å høre om andre som føler det samme. Jeg fikk overraskende mye respons – jeg ble helt rørt, sier hun.
Mange har kommentert under innlegget, og skrevet at de føler det på akkurat samme måte som Stine.
- Å føle at man ikke strekker til, er nok noe de fleste kjenner på til tider. Men jeg føler at vi som har ADHD blir møtt med litt lite forståelse til tider, og det er noe som påvirker hverdagen i stor grad.
- Alkohol var det eneste jeg tenkte på
Terapeutisk effekt
- Kan du gi et eksempel på hva som er vanskelig i hverdagen?
- Jeg eier ikke tidsperspektiv. Jeg har en hest, og bruker mye tid i stallen, men det jeg tror skal ta tre timer, kan fort ta seks timer. Og da rekker jeg ikke noe av det andre jeg hadde planer om å gjøre.
Stine har mange dyr, og å bruke tid med dem, har en god effekt på henne.
- Hesten min er terapi. I stallen kan jeg slappe av, kose meg, og fokusere på kun det. Jeg får ut mye energi, både fysisk og psykisk, samtidig som det er avslappende.
Overraskende effekt av medisinen
Da Stine fikk ADHD-diagnosen, fikk hun medisinen Ritalin. Hun hadde hørt mye positivt om effekten, og var positiv til å begynne på medisinen.
- Det var skikkelig tøft. Jeg trodde jeg skulle få medisin, og at livet ville bli lettere. Det viste seg å være helt feil. Jeg slet med hodepine, og ble ikke sulten, men det verste var at jeg ble veldig lei meg og deppa.
Stine sluttet med Ritalin, og fikk prøve Aduvanz istedenfor. Det ble en mye bedre opplevelse.
- Jeg har hatt veldig god effekt av aduvanz. Det er ikke en vidundermedisin selvsagt, men livet har blitt ganske mye lettere etter at jeg startet på medisinen, og fant riktig dose. Jeg har fått noen bivirkninger, men effekten er såpass stor at det overskygger bivirkningene.
- Hva er den største forskjellen?
- Det må være mer kontroll over følelser. Jeg kan fortsatt bli overrumplet av egne følelser, men det er mye mer stabilt gjennom hele dagen. Før har hver dag vært en berg-og-dalbane av følelser, som jeg ikke har klart å håndtere.
Konsentrasjonen har også blitt mye bedre.
- Det er mye lettere å starte på oppgaver – jeg har ikke lenger tusen tanker i hodet samtidig. Jeg er kanskje litt mindre urolig også. Men jeg har fortsatt ikke ro i kroppen til å slappe av – jeg må være i konstant aktivitet, sier hun med en latter.
Det positive med ADHD
Stine synes det er viktig å fokusere på de positive sidene ved ADHD, og hennes trang til å være i aktivitet, kan være veldig nyttig i enkelte situasjoner.
- Jeg har en enorm arbeidskapasitet, og en skikkelig «drive» så lenge jeg holder på med noe jeg synes er interessant. Da kan jeg fort jobbe i 12-14 timer. Sånn sett kan jeg være veldig utholdende, sier hun, før hun legger til:
- Men om det er noe som ikke interesserer meg, eller jeg synes er vanskelig, kan jeg gå helt i vranglås.
