Den 24. juli 2022 tok Hege Jonsebråtens liv en dramatisk vending. Kjæresten og samboeren, Joefrey Ragasa Sacyaton (34), satte i gang eventet «Sunday Movement» under koronapandemien. Arrangementet ble populært, og Joefrey fortsatte å samle treningsglade folk i Tufteparken ved Filipstadkaia i Oslo, det gjør han fremdeles. Det blir ikke benyttet noen form for utstyr, kun egen kroppsvekt.
– Denne søndagen skulle jeg være med som instruktør, slik jeg hadde vært flere ganger tidligere. Vi var litt tidlig ute til timen vi skulle holde klokka 12, derfor slengte vi oss med en gruppe som trente acroyoga. Jeg hadde aldri prøvd det før, men var ikke redd for nye utfordringer. Acroyoga var kjempegøy, og vi gjorde samme øvelse uten problemer fire ganger før det smalt, forteller Hege på telefon.
Cecilie var bare to år da den brutale ulykken rammet familien
Fall på 40 cm
– Jeg sto på føttene, gikk ned i bro over Joefrey, som med sine føtter ga meg en liten dytt i rumpa, slik at jeg skulle komme meg opp igjen. Denne gangen mestret jeg ikke øvelsen, jeg fikk ikke tatt meg for og landet på nakken.
Hege forteller at hun ikke falt mer enn cirka 40 centimeter, men at hun ble liggende helt stille på bakken, med høyre arm under ryggen. Hun hadde ingen smerter, men ble skremt over at det var så tungt å puste.
Noen hjalp henne å få høyre armen fri, selv klarte hun ikke å røre seg. Joefrey skjønte alvoret og ringte 113, der de fikk videokonsultasjon med legen. Ambulansen var raskt på plass. Det ble ingen «Sunday Movement» på paret denne søndagen, det ble Akutten på Ullevål sykehus.
Janet skulle bare gjøre en enkel operasjon og komme hjem dagen etter
Flest gledestårer
Hege er opprinnelig fra Hadeland. I mars 2022, flyttet hun til Oslo sammen med datteren Maiken (11). Hege er i dag glad for at datteren hadde kommet i gang på ny skole og fått etablert ny vennegjeng før sommerferien. Hun var bortreist da ulykken skjedde.
Hege jobbet i en kommunal bolig, hovedsakelig med brukere som slet med rus eller psykiatri. I tillegg trente hun aktivt spesielt med dans og styrke, lidenskapen for dans har Hege hatt bestandig. Hun har en bachelor i fysisk aktivitet, og er bevisst viktigheten av en sunn livsstil.
– Det var bra for meg også at jeg hadde etablert meg i kollektivet på Grønland før ulykken. Det er lettere å være sosial her enn på landet, sier Hege og ler.
Hun har nettopp kommet hjem fra et seks ukers rehabiliteringsopphold på Cato-senteret i Son.
Før dette bodde hun seks måneder på Sunnaas sykehus på Nesodden. Hege har blitt mer og mer motivert til å trene, hvert lite fremskritt har gitt jublende mestringsfølelse. Nå er hun opptatt av å gjenoppta sitt sosiale liv, spesielt i dansemiljøene, der hun har et stort nettverk.
– Jeg føler meg enormt heldig som har hatt så fine folk rundt meg hele tiden. Det er klart humøret har vært litt opp og ned, men de aller fleste tårene har vært gledestårer. Jeg har opplevd at alle som jobbet med meg har vært opptatt av å gi det lille ekstra, slik at jeg skulle strekke meg etter det som i utgangspunktet virket umulig. Det har gitt resultater, sier Hege.
Valgte å sette søkelys på mulighetene
Da Hege ankom akuttmottaket på Ullevål, ble det tatt MR og CT med en gang. Hege fikk beskjed om at hun måtte hasteopereres. Nærmeste familie ble informert. Selv tenkte Hege at en operasjon sikkert førte til reparasjon.
– Jeg regnet med at dette gikk bra, og godtok selvfølgelig alt de sa på sykehuset, sier Hege.
– Jeg ble derfor ganske skuffa da jeg våknet etter operasjonen, og fortsatt ikke kunne røre verken armer eller bein.
Hege forteller at hun først ble operert i nakken søndag ettermiddag, men måtte opereres igjen dagen etter. Hun ble informert om at det var ryggvirvel C5 som var brukket, men at det ikke var en komplett skade.
Legene forklarte at alt kunne skje; hun kunne forbli lam, eller hun kunne få førligheten delvis eller helt tilbake. Lammelsen kom av at ryggmargen var skadet ved bruddstedet. Hun fikk satt inn 12 skruer og to plater for å støtte ryggsøylen. Skaden sitter så høyt oppe, at litt av bakhodet til Hege måtte barberes før operasjonen.
Legene mente at Hege hadde et godt utgangspunkt, fordi hun var så sterk og veltrent. Men ingen kunne gi verken løfter, tidsaspekt eller en sikker prognose.
– Jeg valgte å legge vekt på at alt kunne skje, og hvert lite fremskritt har motivert meg til å stå på videre, sier Hege.
– Jeg visste at Maiken ble tatt godt hånd om av sin pappa, familien, venner og venners foreldre, så jeg slapp å bekymre meg for datteren min. Hun hadde fri overnatting hos en av venninnene, og alle rundt oss har stilt opp på en beundringsverdig måte.
Maiken har også besøkt Hege på sykehuset i helgene, de har pratet alvorlig, tøyset og tullet. Hege har også hatt en del helgepermisjoner, som hun har tilbrakt hjemme. I begynnelsen trengte hun hjelp til nesten alt, men hun har blitt mer og mer selvhjulpen ettersom ukene har gått.
– Maiken er også kjempeflink til å hjelpe meg, jeg ser hun vokser på oppgaven, sier Hege med stolthet i stemmen.
Jeanett (32) våknet med hoven leppe. Neste dag trodde hun ansiktet skulle eksplodere
Målrettet trening
Hege er uendelig takknemlig for de tålmodige fagpersonene, blant annet leger, sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og logoped, som hele tiden lå et hestehode foran Hege og vennlig pushet henne videre i riktig retning.
Hege har fremdeles litt dårlig lungefunksjon, og det er slitsomt å snakke mye og høyt. Ved første måling hadde hun bare 32 prosent lungekapasitet, nå har hun 85 prosent, så det går absolutt rette veien.
Hun kan nå gå 200 meter i en gangbane, men ikke ett eneste skritt uten å støtte seg til noe.
– Jeg har begynt å gå ut og danse igjen, det gir meg mye. Bare jeg har noe å holde meg i, kan jeg stå ganske lenge, og danse på min måte, sier Hege.
– Jeg har både manuell og elektrisk rullestol, og det er ingenting som hindrer meg i å være med på det jeg vil. Selv om noen gamle venner har trukket seg unna, sikkert fordi de synes situasjonen er komplisert og ikke vet hva de skal si, har jeg mange fine folk rundt meg. Her en dag ble jeg båret opp i femte etasje i en blokk uten heis, så jeg fikk være med på vorspiel. En helg var jeg med på hyttetur på Geilo.
Hege var opprinnelig høyrehendt, nå fungerer venstresiden best, så hun skriver med venstre hånd. Hun er glad arm- og håndfunksjonen nå er så bra at hun både kan pusse tenner, dusje og kateterisere seg selv. Hege tømmer urinblæra regelmessig ved hjelp av kateter, vanligvis cirka fem ganger om dagen.
– På Sunnaas ble jeg spesielt motivert av en ung kvinnelig erfaringskonsulent, som hadde skadet seg i slalåmbakken og nå suste rundt i korridorene på sparkesykkel, sier Hege.
– Det å være på Catosenteret, vil jeg beskrive som å være på treningsleir. Her var det alle typer pasienter, og de to oppholdene var svært viktige for meg på hver sin måte. Jeg skal tilbake på en oppfølgingsuke på Sunnaas i august.
Er kjærester mer enn noe annet
Hege forteller at kjæresten har støttet henne på en enestående måte hele veien. Han besøkte henne ofte på sykehuset, og han hjalp henne med alt når hun var hjemme på perm.
– En periode fungerte vi mest som pleier og pasient, det var blant annet Joefrey som kateteriserte meg. Det er en stor lettelse for meg at jeg nå kan foreta alt intimstell selv, sier
Hege, som heller ikke har full kontroll over avføring. Hun har etablert gode dorutiner, men av og til kan det gå galt likevel.
– Tidligere tenkte jeg at det var det verste som kunne skje. Nå tar jeg det ikke så tungt lenger, og heldigvis skjer det svært sjelden. Er uhellet ute, får jeg bare dra hjem, sier Hege nøkternt.
– Jeg har nettopp ansatt tre brukerstyrte personlige assistenter (BPA), og har lagt opp vaktene slik at en av dem er med meg når jeg skal ut. Det er da jeg trenger mest hjelp.
Hege fortsetter med trening, tre dager i uka følges hun opp av en idrettspedagog på Studio 99, som er tilpasset rullestolbrukere. To dager i uka er hun hos fysioterapeut. På søndager er hun med Joefrey på «Sunday Movement».
– I begynnelsen plagde Joefrey seg selv med skyldfølelse, og det var vondt. Det at vi har vært så flinke til å kommunisere på alle områder, har gjort at vi nå har funnet tilbake til det gode kjæresteforholdet. Vi tok også imot tilbudet om å snakke med psykolog et par ganger på Sunnaas.
– Livet har tatt en uventet sving for oss begge, men vi er mer sammensveiset enn noen gang. Og med fremgangen jeg har hatt i overkroppen disse åtte månedene, tror jeg det er håp for beina også. Men det vil nok ta lang tid. Imens har jeg kjøpt festivalbilletter til i sommer, det er viktig å ha noe å glede seg til. Og rullestolen skal i hvert fall ikke få hindre meg i å ha et aktivt liv.
