VAR RUSMISBRUKER: – Ved å fortelle min historie, vil jeg vise at det er mulig å få livet tilbake, selv om man er rusmisbruker og mor, sier Hege. Foto: Siv-Elin Nærø
VAR RUSMISBRUKER: – Ved å fortelle min historie, vil jeg vise at det er mulig å få livet tilbake, selv om man er rusmisbruker og mor, sier Hege. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

Narkoman

Hege (39) tok amfetamin flere ganger om dagen

Tobarnsmoren var så langt nede at hun tenkte barna ville ha det bedre om hun ikke levde.

Det er formiddag, og små­fuglene kvitrer i vinter­nakne epletrær. Snøen ligger i store fonner langs veier og små hager. Inne i rekkehusleiligheten er det lunt og varmt. Det lukter kaffe og nybakte boller. 

– Tirsdag er bakedag, sier Hege Brekke (39) og smiler forsiktig. 

VONDE MINNER: Hege ble misbrukt som barn, men klarte aldri å snakke om det som skjedde. Det skulle nesten ødelegge livet hennes. Foto: All Over Press Norway
VONDE MINNER: Hege ble misbrukt som barn, men klarte aldri å snakke om det som skjedde. Det skulle nesten ødelegge livet hennes. Foto: All Over Press Norway Vis mer

Mannen hennes er på jobb, den yngste sønnen er på skolen, og den lille datteren er i barnehagen. På veggen henger fotografier av Heges tre barn: En 18-åring som ikke lenger bor hjemme, en 11-åring og en treåring. Og så står det: «Life takes you to unexpected places. Love brings you home».

Hun forteller sin historie i stuen: 

13. desember 2010 bytter jeg bort en bag med klær mot to gram «medisin», som jeg så fint kaller det. Jeg er desperat, for neste dag skal minstesønnen min bli hentet. Jeg har ringt barnevernet som lenge har pustet meg kaldt i nakken. Vi er blitt enige om at han skal plukkes opp av faren sin.

Jeg husker at gutten min ser på meg og sier: «Ser deg snart, mamma.» Uvitende om at helgebesøket til pappa vil vare lenger enn helgen.

Det snør den dagen. Jeg blir stående i døren og se de vakre, små fotavtrykkene etter sønnen min. Jeg vet at de sporene ikke vil lede tilbake til meg igjen. Sporene dekkes med snø. 

Jeg setter meg på kne. Kjenner at jeg aldri vil reise meg igjen. Huset er iskaldt, og jeg forstår at det aldri vil bli varmt igjen – ikke uten barna mine. 

Vi hadde bakt julemenn dagen før, og lagt dem i en boks som han skulle ha med seg. Han glemte den, jeg glemte den! Huset er stille. Sengen er tom selv om det er langt over leggetid.

Jeg ligger i sengen hans og borer hodet ned i puten. Kjenner lukten hans.

Huset er mørkt. Bare julestjernene i vinduet glimter av lys. Nå vil det aldri lyse i mitt mørke igjen. Ingen smerte i verden kan måle seg med den jeg kjenner nå når jeg lar barna mine gå.

Jeg skjønner at den smerten er jeg nødt til å bære med meg resten av livet. Men hvordan bærer en mor en slik smerte?

Jeg hvisker navnet deres i det mørke, kalde huset. Mine elskede, flotte gutter svar meg da, gi et lite pip, så MAMMA KAN FINNE DERE!

Ingen barndom

Hege vokste opp et lite sted på Vestlandet. Under 100 fastboende pluss noen tilreisende holdt til der da hun var jentunge:

– Jeg fikk ikke den barndommen et barn skal ha, og det har ingenting med mamma og pappa eller familien min å gjøre. Det var en mann som misbrukte meg seksuelt. Et søskenbarn fikk mistanke om hva som skjedde, og fortalte det til mine foreldre. De ringte politiet. Da hadde misbruket pågått en stund. Husker ikke hvor lenge, sier Hege.

Han får fengsel en stund. Men mitt liv er nå et fengsel. Jeg blir ikke ferdig. Jeg er alltid på vakt. Jeg har skyldfølelse.

Føler meg annerledes. Isolerer meg. I ungdomstiden drikker jeg mye. Gjør mye dumt.

Føler at jeg må være sterk for familien min, skåne dem og derfor ikke snakke om det vonde. Men det vokser på innsiden. Vokser så stort at jeg får psykosomatiske plager: Er alltid sliten. Har vondt i kroppen. Vasker meg til blods. Sover ikke. Finner barnslige måter å trøste meg på – som å spise. Blir tykk.

FRA SMERTESTILLENDE TIL RUSMIDLER: Hege forsøkte å døyve uroen inni seg med smertestillende, men etter hvert funket ikke det lenger. Da var veien til tyngre rusmidler kort.  Foto: Siv-Elin Nærø
FRA SMERTESTILLENDE TIL RUSMIDLER: Hege forsøkte å døyve uroen inni seg med smertestillende, men etter hvert funket ikke det lenger. Da var veien til tyngre rusmidler kort. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

Er hos psykolog, men tror fortsatt at det å tie er det beste. De gir meg tabletter for å sove, for ikke å drømme. Tabletter mot angst og for lykke. Jeg er 13 år og har piller i alle farger. Men ingenting hjelper. Med tiden blir tomrommet så stort at jeg ikke klarer å leve med det lenger. Derfor prøver jeg å ta livet mitt med piller. Da er jeg 17. 

LES OGSÅ: Jeg velger livet framfor rusen

Fra piller til amfetamin

Det kom noen gode år. Hege fikk kjæreste, de flyttet sammen. Kjøpte hus. Hun jobbet i en frisørsalong og i en bar. Hun fikk sitt første barn da hun var 21. Men uroen kom tilbake. Den vonde klumpen i magen vokste. Hun prøvde å døyve smerten med smertestillende tabletter. Hun gikk fra samboeren.

– Jeg tok fra min eldste sønn muligheten til å vokse opp med en mor og en far som bodde sammen. Forholdet vårt var egentlig ikke problemet. Problemet var meg. Jeg skulle for lengst ha snakket med noen. I stedet ble det tabletter: «Lykkepillen». Jeg ble ikke lykkelig. 
Etter en tid blir hun gravid med en annen.

Barnevernet var på besøk. Men kunne ikke finne noe galt. 

– Alt var rent og pent. Ungene hadde det de trengte. Det gikk fint med dem på skolen. 

Merket ikke barna at du ruset deg?

– Den eldste gjorde nok det. Han har ikke snakket så mye om det siden. Sier han er ferdig med dette. At han vil se framover. Men han var sint. Når jeg var sammen med ham, var jeg det ikke likevel. Det var ikke plass til ham, det var bare plass til meg.

I 2007 var hun på en fest. Der var det amfetamin. Hun visste ikke så mye om stoffet, men tok det. 

– Det var helt fantastisk. Det vonde tomrommet ble fylt opp av glede. En lykkefølelse jeg ikke hadde kjent på mange år. Det beste var at jeg ble glad i meg selv. Det var greit å være Hege! Rusen varte i noen timer. Jeg følte ikke ubehag etterpå. Jeg kjøpte mer. 

Heretter droppet hun pillene. Tok amfetamin flere ganger daglig. Men fortsatte de nå påbegynte studiene for å bli sykepleier, og jobbet også i butikk. 

Foreldrene hadde lenge mistanke om at noe var galt, men hun nektet. Det begynte å gå rykter. Hege møtte ikke opp til avtaler. Hun  ble veldig tynn. 

– Til slutt sa mamma og pappa: «Ruser du deg?» Da jeg ikke svarte, skjønte de det jo. 
Ingen visste hvordan de skulle hjelpe henne. Hun visste det ikke selv en gang. Hun hadde forsøkt å slutte flere ganger. Hadde klart det i perioder, men begynt igjen. 

LES OGSÅ: Mormor reddet Hanne da mamma ruset seg

Smilet forsvant

Et fotografi av Hege på en hylle. Den yngste sønnen ville at hun skulle ta på seg de klærne hun har på det bildet. «Men hvorfor?», spurte hun. Til slutt svarte han: «Det er smilet, mamma. Sånn som du smilte da». Det smilet hadde vært borte en stund.

– Da tenkte jeg: Barna mine har det ikke bra. Jeg må ha hjelp. Da visste jeg at jeg ikke var noen god mor. At det ikke er nok å bare være der – flat - uten å være ordentlig til stede. Hvis jeg skulle klare å kjempe meg tilbake til livet uten å ødelegge barndommen deres, kunne jeg ikke ha ungene lenger. Jeg kontaktet barne­vernet. 

Jeg husker så inderlig godt den dagen i 2010. Det banker hardt på døren. Jeg har mistet alt: Barna mine.

Jeg har en sekk med klær. Er alene. Jeg, skammen, håpløsheten og den bunnløse sorgen. Jeg er en sprøytenarkoman. 

Gardiner er trukket for. Jeg ligger i fosterstilling på gulvet og blør fra armen etter en bom. Med de kreftene jeg har knuger jeg hardt om sprøyten. Sekundene til den forferdelige smerten skal forsvinne og rusen skal erstatte smertene med en annen smerte … Det banker fremdeles på døren. Kraftigere og kraftigere. Det er ikke min leilighet. Likevel vet jeg at det som banker på døren er min gjest. Uten å åpne vet jeg hva det er som står der og banker: DET ER BEGYNNELSEN PÅ SLUTTEN min SOM STÅR DER og BANKER HARDERE OG HARDERE.

Smerten over å miste barna ble for stor å bære.

En måned senere, i januar 2011, ble hun lagt inn ved Ålesund behandlingssenter. Da hun kom ut etter seks uker, gikk hun inn i den mest ekstreme rusperioden sin. Da hadde hun mistet håpet. Og tenkte: Ungene har det bedre om jeg ikke lever.

Heges foreldre ringte henne. For en gangs skyld tok hun telefonen: «Du må være sliten nå. Kan du være så snill å ta i mot hjelp?» 

«Nei, for det er ikke noe som er verre enn å være mamma og narkoman.» 

«Greit, du gir opp.» 

– Jeg tenkte at nå gir mamma og pappa meg tillatelse til å gi opp. Men de sa: «Vil du ikke at guttene dine skal vite at du i hvert fall prøvde å ikke gi opp?» Jeg tenkte at det fortjente de. 

SATTE ORD PÅ DET: – Vendepunktet kom da jeg satte meg ned for å skrive til barna mine, og ikke kunne ruse bort følelsene, forteller Hege. Foto: Siv-Elin Nærø
SATTE ORD PÅ DET: – Vendepunktet kom da jeg satte meg ned for å skrive til barna mine, og ikke kunne ruse bort følelsene, forteller Hege. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

Det som endret alt

Foreldrene til Hege hadde klart å skaffe henne en behandlingsplass, og hun ble innlagt for andre gang. Da skjedde det som endret alt:

– Behandleren spurte om jeg ikke kunne skrive et brev til ungene mine. Jeg satt der med penn og papir. Da kom alle følelsene. Jeg brøt sammen. Jeg kjente på smerten – uten å kunne ruse den vekk. Jeg tenkte at barna fortjener at jeg prøver. Jeg skrev til dem. Skrev hvor glad jeg er i dem og hvor lei meg jeg var for alt sammen. 

Dette har Hege lært: At ett ord eller en setning kan vekke håp hos de mest fortvilte. 

Etter ett år ble hun overflyttet til Veksthuset i Molde. Behandlingen ble avsluttet i september 2012. 

Våren 2013 fikk hun sitt tredje barn. 

I dag holder Hege foredrag for rusmisbrukere, pårørende og skoleelever. Hun har praksisplass i ressurstjenesten i Molde, i tillegg studerer hun for å bli vernepleier. 

– Ved å fortelle min historie til KK, vil jeg vise at det er mulig å få livet tilbake selv om man er rusmisbruker og mor. Jeg tror det er mange foreldre der ute som ikke tør be om hjelp. De er redde for å miste barna sine. Men hvis du har barn og ruser deg, må du be om hjelp. Barna mister du likevel senere. Gjør du noe nå, sikrer du at de får en god barndom. Det er det viktigste en mor kan gjøre.

Dette gir håp

– Det er bedre å være 100 prosent mamma 20 prosent av tiden, enn å være en svært redusert mamma på fulltid, sier pårørendekoordinator Karine Nossen Aarsund ved Klinikk for rus- og avhengighetsbehandling ved Ålesund behandlingssenter. 

Kvinnene som kommer hit, kan få hjelp. Og behandlerne tenker ikke bare på dem som «rusavhengige»:

– De har, som alle oss andre, mange roller: Mor, søster, kone. Noen bruker narkotika og lever på gaten, andre lever tilsynelatende normale liv, men ruser seg i det skjulte, sier Karine Nossen Aarsund.

Hun og kollegaene hennes jobber med nære familierelasjoner. Da ser de også den siden av pasienten som er genuint opptatt av sine barn. 

– Gjennom samtalene våre klarer pasientene å sette seg inn i sine barns historie også. De spør seg for eksempel: «Hvordan var det å være min datter da jeg var borte?» Mødrene opplever å bære på mye skyld og skam for det de har utsatt barna sine for. Når vi snakker sammen, ser vi ikke bare på det som har vært vanskelig – vi fokuserer også på det de har gjort som har vært bra. Det er viktig. Det gir håp og motivasjon.

Denne artikkelen er også publisert i KK nr. 10/11/2016.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: