Selv om våren burde ha kommet for lengst, har snøen nettopp lagt seg nok en gang. Den evigvarende vinteren fortsetter å gi – til frustrasjon hos mange av oss.

- Jeg er klar for vår nå, ja, sier Nora idet vi møtes like ved utestedet Blå, i Oslo, og setter oss ned på en kafé.

Nora har nettopp fylt 24 år. Det var i går, faktisk. Dagen ble tilbragt på Latter, og på restaurant med en kompis, kan hun fortelle.

Det er to måneder siden undertegnede journalist var på Latter, et show i regi av Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne. Der var Nora en av standup-komikerne.

«Hei, jeg heter Nora, og jeg er handikappet. Jeg har en arm som ser ut til å være konstant klar for å runke noen» innleder hun gjerne med. Og i løpet av minuttene hun sto på scenen, lo jeg så mye at jeg gråt.

Det er ikke vanskelig å gjette seg frem til at Nora var klassens klovn, og at humor var en stor del av hverdagen hjemme hos familien hennes. Hun har en eldre søster som jobber som sykepleier. Morsom, kan hun bekrefte, men ingen komiker.

- Pappa skulle nok innerst inne ønske at han var komiker, og han er veldig morsom. Mamma er mer ufrivillig morsom. Hun bare er en karakter, sier Nora.

13 menn forteller: Derfor slutter vi å svare

Standup-kurs

Det er ikke lenge siden Nora var totalt ukjent, men på få år har det skjedd mye.

- Hvordan startet det hele?

- Jeg var ferdig med videregående, ville egentlig bli veterinær, men så googlet jeg jobber med humor. Jeg kom over et standup-kurs i regi av RDK (Reis deg komikerklubb). Jeg meldte meg på kurset, og det ga kjempemersmak.

Nå har det som startet som en hobby, blitt til noe hun kan leve av.

Første gang Nora sto på scenen som standup-komiker, var i oktober 2019.

- Det var grusomt. Men heldigvis var vi syv personer som gjorde det for første gang, og alle hadde det like fælt. Jeg tror at det er noe av det skumleste du kan gjøre – uavhengig av hva du er redd for. Det er ingenting som er mer sårbart enn å prøve å være morsom, alene på en scene, uten noen form for hjelpemidler. Du skal kun prate og være morsom. Det er jo ekstremsport.

Til tross for mye nerver, gikk det kjempebra. Folk lo. Andre gang, derimot, gikk det skikkelig dårlig. Den største frykten ble en realitet: Ingen lo.

- Jeg fikk totalt hjerneteppe. Vanligvis rekker du å komme på neste vits fordi folk ler, og det blir en naturlig pause, men når ingen ler, blir man litt satt ut.

De syv minuttene Nora skulle stå på scenen, ble til tre.

- Det var blytungt. Heldigvis satt pappa i salen, og han hadde øvd masse med meg, så han måtte hjelpe meg med å fullføre vitsene mine, sier hun, og tilføyer at ingen av de andre komikerne fikk noen til å le den kvelden, så det var en mager trøst.

Denne episoden er den verste opplevelsen Nora har hatt. Hun sørget for å komme seg på en scene igjen raskt, for å ikke få helt skrekken. Og etter det, har det gått bra.

– Sorg tar lang tid

Må ha selvtillit

Selv om Nora har blitt veldig rutinert, kan hun fortsatt kjenne på nerver. Men hun blir mest stressa om hun ikke er nervøs før et show.

- Du må bare stole på deg selv, og at du er morsom.

- Du må jo ha ganske bra selvtillit for å utsette deg for noe sånt?

- Ja, ja, det må du ha. Jeg har aldri vært redd for å ta plass, men jeg har aldri vært en sånn «se på meg»-type person. Mer sånn: «Hør på meg, nå skal jeg si noe gøy».

Mannsdominert yrke

24-åringen jobber i et ganske mannsdominert yrke, men det plager henne ikke. Hun har alltid vært en del av gutta, og er vant til forskjellsbehandlingen som følger med. Hun føler likevel at hun nå opplever å bli godt tatt imot – stort sett.

- Det er lett å tenke at man bare er plassert der fordi man er dame. Kvotert inn, liksom.

Dette tenkte Nora da hun, som en nykommer, fikk være en del av Julelatter – som er blant de største showene på Latter. Hun delte scenen med tre menn.

- Der sto jeg plutselig med folk som hadde holdt på med standup like lenge som jeg har levd, omtrent. Da følte jeg virkelig at jeg måtte si til meg selv at jeg fortjente å være der – ikke bare fordi jeg er jente. Jeg tror mange kvinnelige komikere kjenner seg igjen i det. At man ofte får dårlig samvittighet fordi man tar plassen til menn som har holdt på lenger, sier hun, før hun smiler litt lurt og sier:

- Men jeg har jo konkurranseinstinkt, så det er alltid gøy de gangene jeg leverer bedre enn gutta.

Show som går veldig bra, gir et løft i selvtilliten.

- Nå er jeg der hvor jeg jakter nye topper hele tiden. Jeg er dårlig til å stoppe opp og nyte når jeg får skryt – jeg ser alltid fremover til neste show. Men det er alltid gøy når jeg står med store komikere, og klarer å ligge på samme nivå som dem. Da føler jeg at jeg har noe der å gjøre, og det gir meg mye fortsatt.

– Jeg sa «Ikke tenk på det», så snudde jeg meg og gråt

Stygge kommentarer

Nora har også fått kjenne på medaljens bakside. Mange har fått med seg hva som skjedde etter Martha Leivestads roast under Rikets Roast. Hun fikk så mange hatkommentarer at kommentarfelt måtte stenges ned.

- Vi jenter får mer dritt, og det går mye på utseende. Som i Marthas tilfelle: Folk angriper kroppen hennes, for det er ikke noe å utsette på humoren, for den er sykt bra. Så fort man utfordrer guttastemningen og er morsom jente, da må folk kommentere stygt på utseendet så man skal føle seg dårligere, sier Nora.

Nora forteller at hun har fått en del stygge kommentarer selv. Spesielt på TikTok. Og seksuelle kommentarer fra fulle menn mens hun står på scenen.

- Julelatter var en reise, for å si det sånn. Det var julebord hver dag.

- Tar du deg nær av disse kommentarene?

- I starten kjente jeg litt på det, men nå klarer jeg å riste det av meg. Det er jo litt trist at man ser på det som en del av jobben. Jeg vet jeg kommer til å få stygge kommentarer på utseendet mitt bare fordi jeg prøver å være morsom.

- At store jenter ikke har sex, er noe av det tristeste jeg vet

Fødselsskade

Samtalen går tilbake til handikapet: Armen. Nora fikk en nerveskade som påvirker nakke og skulder da hun ble født. Den er halvveis lam.

Når hun svarer på hvorfor skaden oppsto, gir alt mening: Hun veide mellom fem og seks kilo.

- Jeg var dritsvær. Stakkars mamma! Vi hadde trengt en veterinær, ikke jordmor, for det var jo en kalv som skulle ut. Og det var ikke snakk om keisersnitt – de skulle ha meg ut på den naturlige måten. Så da satt jeg fast, og de måtte dra hardt for å få meg ut. Den historien gjør jo ikke akkurat at man får lyst til å føde barn. Det blir et eksperiment i så fall.

- Kan du løfte armen?

Nora løfter armen opp til albuehøyde. Forteller at det er litt kleint på konsert når alle blir bedt om å ta begge hendene i været.

- Jeg er sterk i klypa, da. God til å bære poser, men det er det. Jeg sliter med alt annet.

Gullkort i standup

Det er ikke så lett å se at Nora har et handikap – den høyre armen er ikke så ulik den andre armen. Den er bare litt mindre, og mer bøyd.

- Har det vært kjipt?

- Ja, da jeg var ung – bare fordi jeg ikke klarte å ta innkast på fotballbanen. Og jeg syntes at armen så stygg ut fordi den var litt bøyd, selv om andre ikke så det. Men du ser jo alltid egne feil. Nå har jeg sluttet å irritere meg over det, sier hun.

Bortsett fra når hun virkelig skulle hatt to fungerende armen. Som når hun er ute og reiser.

- Å få bagasjen opp i bagasjehylla på fly, er et helvete.

Da står hun gjerne og knoter med å få bagasjen oppå hodet, for så å dytte den inn i hylla. Mens andre står der og ikke skjønner hvorfor hun ikke bare bruker begge armene.

- Jeg har blitt flinkere til å spørre om hjelp. Jeg har innsett at jeg er handikappet og ikke trenger å risikere å få strekk i fem dager bare fordi jeg skal klare alt selv.

Nå er handikapet med velkomment enn noen gang:

- Det er jo mitt gullkort i standup. Jeg er evig takknemlig for det handikapet nå, altså.

- Folk klarer ikke å dy seg, selv om de vet at det er feil. Jeg blir utrolig lei

Tuller mye med handikap

Å tulle med handikap er gjennomgående når Nora står på scenen. Man skulle kanskje tro at hun legger opp til krenkefest, men hittil har hun ikke fått en eneste klage på innholdet.

- Jeg gruer meg til Latter Live kommer på TV, for så fort showet kommer utenfor en scene kan folk lett krenkes. Jeg er redd for hva som kommer, for jeg tuller med alle mulige handikap. Men det jeg gjør, er bare å gjenfortelle ting som faktisk har skjedd. Og tilbakemeldingene jeg har fått fra andre med handikap, er at de synes det er kjempegøy.

Hun forteller at hun er bevisst på å gjøre det på en respektfull måte. Hun prøver ikke å fremstille seg selv som noe bedre enn andre.

- Målet mitt er ikke å henge ut noen, men å lage et trygt rom som skal inkludere alle handikap. Ingen er trygge. Men alle stiller likt.

- Søstrene mine sier at jeg får viljen min hver gang, men det er fordi jeg jobber for det

Ble verdensmester

Nora forteller at når hun finner noe hun synes er gøy, da går hun all in. Det samme gjaldt da hun prøvde crossfit for første gang for syv-åtte år siden – hun ble umiddelbart bitt av basillen, og trente som en toppidrettsutøver i ett-to år.

Nora trente seks timer hver dag, og reiste til USA og Canada for å konkurrere. Det er fra de konkurransene hun har mange av historiene fra, som hun vitser om på scenen. Blant annet den ene konkurransen, som var svømming, hvor alle med handikap skulle konkurrere mot hverandre. Dette inkluderer også folk uten armer og bein.

- Det er ikke alle som forstår at det jeg snakker om er ting som faktisk har skjedd. De konkurransene var jo livsfarlige! Det er helt sykt at man lever.

Og Nora gjorde det veldig bra. Hun ble verdensmester i adaptive crossft upper body extremity female i 2018. Altså klassen for kvinner som har et handikap i overkroppen.

- Alt ble veldig mørkt. Jeg hadde ikke lyst til å gjøre noe som helst

Kroppen streiket

Nora deltok i flere konkurranser, og i den siste konkurransen var alle kategorier slått sammen. Det var én gruppe for personer i rullestol, og én gruppe for alt annet. Inkludert folk med downs syndrom og vertigo, blant annet.

- Da konkurrerte jeg mot folk som ikke manglet kroppsdeler, og det var tøft. Det er vanskelig å løfte like mye vekt som en person med vertigo som blir litt svimmel under burpees. Da kjente jeg at jeg var forbanna, og lei av å trene seks timer for en sånn konkurranse. Men jeg vant jo, da. Det er sykt.

Nora ga seg etter den konkurransen. Hun hadde presset kroppen så hardt, at det sa stopp.

- Kroppen hang ikke sammen til slutt. Jeg fikk vondt i alle andre deler av kroppen – alt ble handikappa, ikke bare armen. Da skjønte jeg at det ikke var verdt det lenger.

Kommet for å bli

Etter at crossfit-kjøret hadde lagt seg, bestemte Nora seg for at hun skulle komme til paralympics.

- Jeg valgte langrenn, og begynte å satse etter å ha gått på ski tre ganger. Det gikk i en helsikes fart, og jeg trente hver dag. Men etter ett år fant jeg ut at det ikke var noe gøy – da takket jeg for meg i toppidrettsverdenen, og bestemte meg for å holde på med standup istedenfor.

- Du går virkelig «all in» i alt?

- Ja, det er jo noe ADHD inne i bildet her, sier hun med en liten latter.

- Folk rundt meg trodde at jeg skulle gi meg med standup etter at jeg sto på Latter – for det er noe av det gjeveste du kan oppnå i standup-verdenen. Men jeg vet at jeg har kommet for å bli, for humor er jo meg, og personligheten min. Jeg kommer aldri til å slutte å være morsom.