Vold på jobb

Heidi gikk seg ut av tungsinnet: - En dag gikk jeg 128 000 skritt

Heidi (42) ble angrepet av en beboer på institusjonen hvor hun jobbet. Hun fikk invalidiserende smerter.

Kunsten å gå ble veien ut av mørke tanker og smerter for Heidi Grimsrud. En dag gikk hun 100.000 skritt.
Kunsten å gå ble veien ut av mørke tanker og smerter for Heidi Grimsrud. En dag gikk hun 100.000 skritt. Vis mer
Publisert

Heidi Grimsrud vokser opp i Ås Kommune sammen med sine foreldre, storebror og tvillingbror. Som liten var hun ei glad og aktiv jente som tidlig visste at hun ønsket å jobbe i helsesektoren, nettopp fordi hun ønsket å hjelpe andre mennesker.

I 2012 blir hun utsatt for en voldshendelse på arbeidsplassen, hvor hun jobbet med psykisk utviklingshemmede beboere.

- Jeg ble slått i nakken, hodet, armen og ryggen samtidig som jeg ble strangulert med nøkkelbåndet jeg hadde rundt halsen. Der og da fryktet jeg at jeg skulle dø, i verste fall bli lam fra halsen og ned, forteller Heidi.

Søker hjelp

Hun rammes av umiddelbare smerter og reiser til legevakten samme dag. Som den pågangskvinnen hun er møter hun på jobben dagen etter, men det tar ikke mange timene før en ansatt sender henne hjem. Heidi forstår at hun må bestille time hos fastlegen.

- Jeg forsøkte å arbeide noen dager, men til slutt måtte jeg innse at jeg ikke fungerte og ble sykemeldt. Det var starten på mitt nye liv, sier Heidi.

Livet hennes videre fortoner seg av utallige besøk hos terapeuter og behandlere. Alt fra spesialister på det medisinske området til mer alternativ behandling, men ingen klarer å hjelpe. Heidi opplever at dagene blir tyngre og tyngre, og håpet om hjelp blir revet bort for hver spesialist hun går til.

- Hverdagen min besto av å ligge i mørket og skrike i smerter, forteller Heidi.

Heidi har invalidiserende smerter. Hun blir lys- og lydsensitiv. Kroppen orker ingenting og store deler av dagen ligger hun til sengs og gråter. Det går så langt at hun til slutt ikke orker å forholde seg til mann og barn. Hun føler hun har mistet livet sitt og at hun er en byrde og belastning for sin familie.

- For hver dag som gikk, ble det mørkere og mørkere. Jeg klarte ikke å delta på noe med barn mine, og jeg følte jeg sviktet mannen min, forteller Heidi.

- Hver dag kom mannen min hjem fra jobb og spurte hvordan dagen hadde vært. Han gjorde det av kjærlighet. Jævlig, svarte jeg og gråt, forteller Heidi.

Etterhvert forsøker hun å skåne familien for sine følelser ved å holde alt innestengt. Hun følte det var galt at mannen skulle jobbe hele dagen, og så komme hjem til henne som var et vrak. I flere år ble det mannen som fulgte opp barna og holdt orden på huset.

- Han hadde rett og slett aldri fri, og han mistet sin kone, sier Heidi.

- Det er umulig å ikke bli lysere til sinns når du kommer deg ut i naturen, sier Heidi. FOTO: Privat.
- Det er umulig å ikke bli lysere til sinns når du kommer deg ut i naturen, sier Heidi. FOTO: Privat. Vis mer

Advokatsak

I tillegg til all den fysiske og psykiske smerten Heidi må leve med, får hun motstand på arbeidsplassen. Hun opplever at hun ikke blir trodd, og at hun blir presset ut. Hun blir nødt til å skaffe seg advokat. Det ble en lang og hard kamp hvor motparten mente det ikke var årsakssammenheng, selv om hun ikke hadde noen andre inngangsskader før hendelsen skjedde.

- Min opplevelse var at det var vanskelig å jobbe i en sektor som for meg først og fremst handler om å gi omsorg og nestekjærlighet, hvor jeg igjen måtte oppleve å ikke bli trodd, forteller Heidi.

Hun blir tildelt en dato for rettssak, men er så langt nede og i frykt for å tape med en økonomisk risiko for å miste hus og hjem, velger hun å trekke saken. Hun klarer ikke å gjennomføre en rettssak hverken ovenfor seg selv, og heller ikke med tanken på hva det vil kunne kreve av dem som familie.

Diagnoser

Heidi har et ønske om å komme til Smerteklinikken som har et team med forskjellige fagpersoner og flere faggrupper som lege, nevropsykolog, fysioterapeut og psykolog under samme tak. Hun får raskt time og får diagnosene: Nevropatiske smerter, PTSD posttraumatisk stresslidelse, angst, depresjon, utmattelse og kognitivsvikt.

- Hodet mitt fungerte ikke, og jeg husket ikke lenger hva som ble fortalt meg. Det var vanskelig å føre en telefon samtale, og jeg måtte ha alt skriftlig slik at jeg kunne lese om og om igjen, forteller Heidi.

Raskt blir hun ufør, og siden jobben som hun elsket hadde vært en stor del av hennes liv, forsvinner også nettverket. Hun går fra å være et ja menneske til en som sa nei til alt og alle. Det var uaktuelt å invitere noen hjem, og hun blir aldri med på noe sosialt. I dag forstår hun hvorfor det ble naturlig at vennene også forsvant. De få gangen hun gikk ut tok hun på seg en maske.

- Jeg ønsket så inderlig å være normal, være den glade og morsomme Heidi, men slik var det ikke lenger, sier Heidi.

De gangene Heidi må ut er det veldig strevsomt, masken er på men hun vet at konsekvensene av aktivitetene vil melde seg når hun kommer hjem igjen. Alt hun gjør er å trigge smertene enda mer, og i verste fall kan hun besvime.

- Tanken på at jeg skulle få et panikkangstanfall offentlig var en medfølgende faktor for at det var best å holde seg hjemme, forteller Heidi.

HJEMME: Heidi har stor glede av familien sin og hundene sine. FOTO: Privat
HJEMME: Heidi har stor glede av familien sin og hundene sine. FOTO: Privat Vis mer

Livet hun kjente ble borte

Livet endrer seg dramatisk når diagnosene er på plass, og på grunn av at hun ikke blir trodd eller klarer å gå til rettssak. Det livet hun kjente var nå borte. Et liv med invalidiserende smerter krever alt og Heidi føler seg utmattet og har null energi.

Hun sliter med hukommelsessvikt og angst. Vekta øker drastisk fordi både kostholdet er elendig og hun må gå på livsvarige medisiner. I 2015 dør hennes storebroren brått og uventet. Også så mister datteren til Heidi sin nære venninne, bare 14 år gammel. Noen måneder senere dør faren til Heidi også.

Heidi går ikke ut av døren uten mannen sin. Hun føler seg som en enorm byrde for familien.

- Til slutte knakk jeg fullstendig sammen, sier Heidi.

Lyset i tunnelen

I 2018 gjør Heidi en helomvending og en livsstilsendring. Hun begynner å gå. Først noen korte turer, så noen lenger og til slutt går hun så langt at legen og mannen ber henne begrense seg.

En dag i 2018 gikk Heidi 100.000 skritt, som ble ca. 8.2 mil, og på det meste gikk hun 128.000 skritt på en dag i 2019. I lag med riktig sammensetning av faste medisiner, næringsrok mat, et rikelig tillegg av kosttilskudd, masse frisk luft og bevegelse, opplever Heidi terapi for kropp og sjel.

- Det er vanskelig å tenke mørkt og dystert når man er ute og beveger seg. Jeg pleide å si at jeg bare går og går, også får tankene gå ved siden av, sier hun.

Hun er ikke lenger passasjer i sitt eget liv, hun er føreren. Livsstilsendringen i lag med medisinene gjør at hun klarer å komme igjennom de verste toppene på smerteskalaen.

- Fysisk aktivitet har en positiv effekt på min mentale helse. Det viktigste er at man finner en form for aktivitet som du klarer å utføre og som du trives med. Da er sjansen større for at du gjør det igjen og igjen, sier Heidi.

SENGA: I lange perioder lå hun i senga i mørket og orket ingenting. FOTO: Privat
SENGA: I lange perioder lå hun i senga i mørket og orket ingenting. FOTO: Privat Vis mer

Takker ektemannen

- Heldigvis giftet jeg meg med rett mann, uten han så hadde jeg ikke klart meg. Jeg er avhengig av mannen min, og han er min trygghet. Det er et under at han ikke har forlatt meg, forteller Heidi.

I dag ser hun gleden og lyspunktene ved å være med sine nærmeste. I 20 år har hun vært sammen sin mann, og i 16 av dem har de vært gift. Hun er evig takknemlig for alt han har holdt ut med.

Ekteparet har to omsorgsfulle og forståelsesfulle tenåringer som hjelper til i hverdagen. Barna og mannen forstår hvorfor Heidi må legge seg tidlig for å hvile og få ro. I tillegg har Heidi funnet stor glede, omsorg og kjærlighet i sine små hunder. Nøkkelen har vært å finne nye måter å håndtere utfordringer på.

- Det var nødvendig å lære seg å leve her og nå. Ta en dag av gangen, også sier jeg til meg selv at jeg gjør så godt jeg kan, og det er bra nok. Jeg er bra nok, forteller Heidi.

Åpenhet og hjelp for pårørende

De siste to årene har familien vært åpne om utfordringene, og de har fått mange tilbakemeldinger fra kjente og ukjente som synes de er tøffe som tør å stå frem. Deres egen opplevelse er at man lett kan bli sett på som en svakhet i samfunnet, noe Heidi håper vil endre seg i fremtiden. Derfor har hun også valgt å stå frem med sin historie ved å holde foredrag, i håp om at hennes egen historie kan hjelpe andre som har det tungt.

- Vi hører ofte at det er viktig at de som sliter med mental helse må be om hjelp fordi det finnes hjelp å få. Det er ikke alltid like lett å se det selv når det er mørkt. Derfor er det vel så viktig at det finnes et støtteapparat for pårørende som er rundt oss, mener Heidi.

I dagens samfunn er det mange som opplever et stort press på flere områder. De fleste trenger en eller annen form for anerkjennelse for den man er og det man gjør. Heidi opplevde at hun mistet sin identitet.

- En gang gikk det en dame forbi meg som sa: God morgen, Heidi! Jeg løftet blikket da det var lenge siden jeg hadde hørt mitt navn i andres munn. Hun gjorde dagen min så mye bedre, bare ved å si hei, forteller hun.

Etter den opplevelsen har Heidi sagt hei til alle hun møter på sine turer, uansett om hun kjenner de eller ei, i håp om at hun kan gjøre en forskjell for andre. Livsgleden er tilbake i hennes liv. Det tok mange år før Heidi fikk rett hjelp, og selv om hun fortsatt har sterke smerter og jobber mye med seg selv mentalt, har hun fått tilbake et meningsfullt liv som hun ønsker å leve.

Hun vet nå at det finnes hjelp, og hun håper derfor flere ber om hjelp, og at det norske folk står sterkere sammen om å bekjempe tabuet om selvmordstanker og samtidig sette et større fokus på at livet er verdt å leve.

- Om flere strekker ut hånden, tar seg tid til å være ekstra vennlig, om det så er å si hei til de man møter på sin vei, så kan det være alt som skal til for å gi et medmenneske et lyspunkt, sier Heidi.

Glad for livet

Veien Heidi måtte gå var å lære seg å våge å åpne opp og lære seg nye måter å leve på. Hun måtte finne gleden i de små tingene, og være fornøyd med det hun evnet å mestre hver enkelt dag. Hun fant ut at hun var god nok som hun var. Når familien tenker tilbake på tiden etter overfallet på arbeidsplassen, er ikke Heidi til å kjenne igjen.

Det er ingen tvil om at Heidi sin ektemann og hennes barn har hatt det tungt med en kone og mamma som ikke har fungert, men sammen har de stått og tatt en dag av gangen. De har en sterk kjærlighet til hverandre, og i dag har familien fått tilbake en Heidi de kjenner igjen, og de kan alle glede seg over livet sammen.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer