– Torsdag 21. januar i år skulle jeg hente noe i bilen. Jeg skulle til å åpne døra til bagasjerommet, da beina plutselig skled under meg fordi jeg tråkket på en issvull. Jeg smalt i bakken, det var forbanna vondt i ryggen og hodet, forteller Eva Rønningen.

Hun bor på Notodden. Hun har to barn, to barnebarn, samboer og to bonusbarnebarn. Eva og samboeren driver Matkroken Peer Gynt på Notodden. Men i vinter falt hun på isen og ble satt ut av spill.

- To jenter kom løpende til og hjalp meg opp, og jeg klarte å karre meg inn i butikken. Der ble jeg sittende en halvtime bare for å summe meg. Jeg var irritert på meg selv og redd for at jeg hadde bristet eller brukket et ribbein, forteller Eva, som etter hendelsen selv kjørte hjem.

– Jeg har vært overbevist om at noe er galt med Leona

Prøvde å overse smertene

Eva er vant til å ha smerter. Også før fallet. Hun har operert skuldrene og skal snart skifte begge knærne. Egentlig hadde hun hangla siden før jul, men mente selv at det ikke var noe å bry seg om. Hun hadde riktignok flere betennelsestilstander i 2020, men Eva er ikke den som legger seg ned så lett.

– Jeg liker å være i aktivitet og er stadig i bevegelse, både på fritiden og på jobb. Håndball er min idrett og det er også mange tunge løft og fysisk sjauing i butikken, sier hun.

– Etter fallet tenkte jeg at ribbeinet sikkert trengte et par uker på å gro, og at det ikke var noe å gjøre med det. Jeg jobbet litt innimellom, hadde ikke ro i rumpa til bare å sitte hjemme.

Tirsdag 2. februar var Eva på jobb hele dagen. En venninne som kom innom ved 18.30-tiden ba Eva gå hjem. Hun så ikke bra ut, var blek og gusten. Venninnen tilbød seg å stå i butikken, men Eva dro ikke hjem. De neste tre timene husker hun lite fra.

– Jeg kom hjem rundt halv ti på kvelden og en time senere var det som om noe eksploderte i hele kroppen. Jeg fikk sterke smerter og følte jeg ikke fikk puste, det var skikkelig skremmende.

Paracet hjalp ikke og jeg ringte legevakta, sa jeg måtte ha hjelp. Der fikk jeg beskjed om å ta mer smertestillende og kontakte fastlegen dagen etter. Både legen og jeg relaterte tilstanden til fallet på isen elleve dager tidligere.

- Jeg sa ja til alle og kalte det positivt stress

Hentet av ambulanse

Eva har hatt samme fastlege i 30 år, så han kjenner henne godt. Hun var trygg på at fastlegen visste hva som måtte gjøres. Men det var ikke dit hun kom. Eva sov toppen én time natt til onsdag 3. februar. Samboeren var på jobb, Eva skjønte at hun ikke kunne kjøre selv og hun ringte venninnen ved nitiden. De avtalte at venninnen skulle komme og kjøre Eva til fastlegen.

– Heldigvis skjønte venninnen min at noe var veldig galt. At hun hev seg i bilen med en gang og var hos meg i løpet av fem minutter, reddet trolig livet mitt, sier Eva nøkternt.

– Jeg drev snart inn og ut av bevissthet, og venninnen min turte ikke å ta meg med i sin bil. Hun ringte etter ambulanse, og jeg husker at jeg så tre fremmede personer i stua.

Ambulansepersonellet mistenkte Covid-19 da de fikk oppringningen, men så på Evas ansiktsfarge at her dreide det seg om noe annet. De begynte å jobbe med henne i ambulansen, og på sykehuset på Notodden testet Eva negativt på korona. Videre undersøkelser viste at Eva hadde en meget kraftig lungebetennelse og blodforgiftning i hele kroppen.

– Selv husker jeg ikke mer, men jeg har blitt fortalt at jeg ble lagt i kunstig koma og kjørt med ambulanse til sykehuset i Skien. Det siste stykket med blålys og ulende sirener. Samboeren og barna mine hadde da fått beskjed om at det sto om livet. De var også på vei til Skien.

Ønsket døden velkommen

Eva ble liggende i kunstig koma i seks døgn og i respirator i ti døgn. Samboeren og Evas datter våket over henne, legene kunne ikke love noe. Datteren jobber selv på sykehuset, og syntes det var tøft å sitte ved sin egen mors seng. Kanskje var dette mammas dødsleie?

Både barna til Eva og samboeren var livredde. Samboeren måtte stå i butikken, og pendlet frem og tilbake Notodden-Skien. Det ingen av dem visste, var at Eva ikke sov rolig i koma. Hun opplevde tvert imot de mest grusomme scener, men klarte ikke å gi beskjed til dem rundt henne.

– Når man sover en vanlig søvn, er man fullstendig klar over at mareritt er en drøm, og man klarer å skille drømmer fra virkeligheten. I hvert fall er det slik for meg. I koma var alt virkelighet, og marerittene jeg hadde er det verste jeg har opplevd, sier Eva.

– Jeg så svarte edderkopper, slanger og bødler som skulle drepe meg. Jeg så at Notodden ble okkupert og at både barn og barnebarn ble drept. Og jeg klarte ikke å komme meg ut av disse marerittene før jeg fikk en sprøyte med motgift for delir etter seks dager.

Selv om Eva ble holdt i koma, var hun så utslitt og tom for krefter, at hun ved to anledninger ville gi opp og tenkte at døden måtte være en befrielse. Da dukket barnebarna Jessica (7) og Bryan (3) opp på netthinnen hennes.

–Nonno er syk, sa de.

Selv om barnebarna kun var tilstede i Evas hode, var det nok til å snu tankegangen hennes. På grunn av koronarestriksjoner var det bare Evas mor, samboer og barn som fikk besøke henne.

– Barnebarna er det kjæreste jeg har i livet, og da jeg så dem for meg, forsvant alle tanker om å dø. Klart jeg måtte leve, jeg ville jo se barnebarna vokse opp, forteller Eva.

Kom fort på beina igjen

– Sykepleierne og resten av personalet, både på Notodden og i Skien, var fantastiske og gjorde alt for å få meg til å føle meg bedre. De vasket til og med håret mitt og gredde ut alle floker, sier Eva takknemlig.

Etter fire uker ble hun utskrevet, og legene sa de aldri hadde sett noen komme seg så fort etter alvorlig sykdom og ti dager i respirator. Selv tror Eva at hennes gode fysiske form og sterke vilje hjalp henne på beina.

– Jo eldre man blir, desto viktigere er det å holde seg i form, sier Eva.

– Jeg er nå nesten tilbake, men må passe på ikke å overdrive. Jeg kjenner fremdeles at kroppen har fått juling.

Gard hadde null tillit til voksne. Så møtte han læreren Hilde

Ville stoppe ryktene

Folk som driver butikk på mindre steder, er ofte kjente fjes i lokalmiljøet. Slik er det også med Eva. Dessverre opplevde hun at ryktene begynte å svirre da hun ble innlagt på sykehus. Hun valgte derfor å fortelle åpent om sykdommen, for å ha kontroll over sin egen sykehistorie.

– Det gikk rykter om at jeg var alvorlig syk av Covid-19, og derfor lå i respirator. Jeg visste det selvfølgelig ikke da, men fikk snart greie på det, sier Eva med et snev av irritasjon i stemmen.

– Noen som «visste», tipset en avis. Det var spesielt kjedelig fordi vi driver Matkroken Peer Gynt. Hadde jeg hatt korona, hadde selvfølgelig butikken blitt stengt og alle ansatte testet og satt i karantene.

Det som gleder Eva er at mange har ringt familien og vært innom butikken for å høre hvordan det har gått med henne. Hun føler seg heldig som har så mange gode personer rundt seg, som viser at de bryr seg og ønsker henne fortsatt god bedring. Eva gleder seg over livet igjen, og har en innstendig bønn til andre om ikke å overse kroppens signaler om at noe er galt.

– Jeg har erfart at det kan være bare timer fra man er frisk og rask til hele kroppen kollapser, sier Eva.

– Det kan skje med oss alle, Jeg håper min historie kan bidra til at andre blir flinkere til å lytte til kroppen enn det jeg var.