Kathrine Sørland husker øye­blikket da livet raste sammen. Egentlig hadde det løsnet småstein lenge. Grus og jord og røde flagg, som Kathrine hadde ­skrittet glatt over. Mange av varselflaggene hadde hun i grunnen stått for selv. ­Grusen også. Men nå kom hele fjellsiden mot henne, og i samme øyeblikk ­visste Kathrine at hun måtte gå fra ­mannen sin.

Mye hadde skurret. Måten de listet seg rundt hverandre på, kranglingen, fraværet av intimitet. Men nå sto hun med brevet fra banken i hånden. En vinduskonvolutt i en separat ­familieøkonomi, som ikke var ment for hennes øyne. Men Kathrine åpnet. Kikket inn et vindu hun ikke burde, og nå gikk det opp for henne. Andreas hadde gjeld hun ikke visste om. Han leverte ikke som han skulle på jobben. Og aller verst, han hadde svart at det ikke var noe når hun spurte hva som var galt.

- Jeg har aldri vært mer opptatt av trusene mine enn da vi begynte å date igjen

– Jeg hadde vært fortvilet i lang tid over at han ikke slapp meg inn, sånn at jeg kunne hjelpe ham, forteller Kathrine Sørland (43).

– Da jeg skjønte at han ikke hadde kontroll, var det som om han falt i mine øyne. Han var ikke mann nok lenger. Ikke den som tok vare på oss. Der og da visste jeg at jeg måtte gå.

Når Ida er ute på byen, får hun ofte et spørsmål som provoserer henne

Tre år senere har paret funnet tilbake til hverandre. I Podkasten «Ekteskapet 2.0» forteller Kathrine og ektemannen Andreas Holck om veien tilbake og alle kamelene de har måttet svelge på hver sin kant. For det er langt fra bare Kathrines versjon som er den sanne. Vi skal komme tilbake til det.

Kranglet mye

Men først, la oss dvele litt ved Kathrine. Modellen fra Stavanger ble oppdaget da hun var 15, og endte senere på 4. plass i «Miss World» og 11. plass i «Miss ­Universe». Siden har hun vært å se som programleder og realitydeltaker. I 2006 giftet hun seg med eiendomsmegler Andreas Holck i Stavanger domkirke, og alt kunne vært fryd og gammen.

Hadde det ikke vært for foreldrenes skilsmisse da hun var ni, som har spilt i henne som en mollstemt streng. Og én ting var sikkert, aldri om hun selv skulle ende opp sånn. Men det gjorde hun. I 2018, da sønnen Leon var ni år, tok forholdet slutt.

– Andreas og jeg hadde kranglet mye i fem år, sier Kathrine.

– Jeg gikk i overlevelsesmodus og ble tre ganger så virksom. Halte inn den ene kontrakten etter den andre og gned det inn rundt middagsbordet. Jeg ble mer og mer «power» og må ha virket ganske skummel utenfra. Men pengene kom inn på konto.

Hun nikker.

– Samtidig var det vondt, siden Andreas hadde det så dritt. Jeg syntes synd på ham, og det var det verste. Å synes synd på en som ikke ville la deg hjelpe. Og så kom denne dritten med banken. Jeg trodde at jeg ikke hadde noe annet valg enn å redde meg selv, så da gikk jeg.

Sist undertegnede journalist intervjuet Kathrine, i 2020, var hun i et forhold med en ny mann. Den gang fortalte hun om en trang til å ta ansvar i ethvert selskap og sørge for at alle var underholdt. Og om hvor viktig det var å «være strålende for Leon», i betydningen glad og sprudlende. Hva la hun egentlig i det? Er det naturlig for en mor alltid å være på høyden? Ja, er det engang nødvendig?

Slik avslører du manipulerende menn: - Si dette og vent på reaksjonen

– Da jeg gikk fra Andreas, hadde jeg en sterk skyldfølelse for å ha påført ungen min dette traumet. Det jeg hadde gjort mot ham. Jeg visste at det var min skyld at Leon hadde det vondt, forklarer Kathrine.

– Og jeg visste at dersom jeg spurte Leon om hvordan han hadde det, og han begynte å gråte, da ville jeg også begynne å gråte, og da ville han se hvor svak jeg egentlig var. Jeg var jo selv skilsmissebarn og husker hvor vondt det var å se mamma svak.

Kjente energien hans hele tiden

Et brudd er bare toppen av isberget. 20 prosent er ­synlig, mens 80 prosent ligger under vann, klar til å senke «Titanic». Etter bruddet flyttet Andreas til en leilighet i gåavstand fra Kathrines. Snart var begge i et nytt forhold. Andreas med en kvinne yngre enn ham:

– Jeg syntes det var flaut, og så litt ned på at han var sammen med en som var så ung at han omtrent kunne vært faren hennes, sier Kathrine og himler med øynene.

Like mye over seg selv.

– Jeg tenkte at andre så på ham som en vandrende klisjé. Og da vi ble sammen igjen, hva sa det om meg, at jeg tok tilbake en som hadde vært sammen med en så ung? Samtidig kjente jeg energien hans hele tiden i de to og et halvt årene vi var fra hverandre. Og jeg kjente mine egne følelser for ham. Men vi var begge i en unntakstilstand og trengte å puste ut etter fem år med krangling og vond energi.

Kathrine snakker med entusiasme. Ingenting er tabu, for i podkasten har hun og Andreas allerede snakket om det meste. Hun har møtt en time før intervjuet og ­sittet og jobbet. Hun takker ja til lunsj og hilser på restaurantsjefen, som kjenner henne igjen. Nye vipper er på plass til fotograferingen i morgen, og selv om hun ikke lenger liker å kalle seg «modell», ­gleder hun seg. Det der med å bli eldre er forresten «noe skikkelig dritt».

– Jeg kan jo se at rynkene kommer. Noen dager sagger rumpa ekstra mye, og om jeg står på en spesiell måte, kan jeg henge en blyant under puppene. Andre dager ser jeg det ikke i det hele tatt.

Ny mann og pillemisbruk

Hun forteller om tiden etter bruddet og den nye mannen som først ga henne gode følelser. Ett år senere hadde hun begynt å misbruke piller.

– Forholdet ble ikke slik jeg hadde trodd, men jeg var avhengig av å kjenne på den forelskede følelsen, jeg trengte det så sykt i livet mitt. Så jeg begynte å framprovosere det med piller.

Slik ser det ut når Christine får anfall av «selvmordshodepinen»

Hun utdyper:

– Jeg følte meg skyldig for å ha sprunget i armene på en annen for å få trøst. De ekte følelsene for Andreas lå gjemt i hjertet mitt, begravd under all dritten han gikk gjennom. Med pillene kunne jeg sitte i det nye forholdet og kjenne den gode følelsen.

Pillene hadde trekantmerke, et opiatpreparat fra da hun gikk med tannverk. Nå tok hun dem for å komme bort. Sønnen bodde hos henne halvparten av tiden. Kathrine forsikrer at hun aldri tok tabletter når hun hadde Leon.

– Pillene gjorde meg gladere, jeg var jo deprimert allerede da. Men jeg visste innerst inne at det du gjør nå, ­Katrine, det gjør alt bare verre.

Hun forteller om overdosen, den dagen hun trodde hun skulle dø. Der hun vanligvis tok én pille, hadde hun i kveld langet innpå med tre.

– Jeg lå i sengen med en fremmed følelse. Jeg ville ikke sove, men jeg klarte ikke å våkne heller. Hjertet begynte å hamre vilt i brystet, men jeg ble ikke redd. Jeg husker bare at jeg kjente at … det var deilig. Jeg har aldri vært suicidal og er så glad i livet, men nummenheten var god.

Hun rister på hodet:

– Men så ble jeg redd det skulle skje noe med meg, for om jeg kom på sykehuset, måtte jeg kanskje forklare hva jeg hadde gjort. Da ville jeg blir avslørt.

Et år etter bruddet med Andreas gikk Kathrines gardin ned for alvor. I fire måneder lå hun under dyna. Det kunne gå dager uten at hun dusjet eller skiftet undertøy. Kun når Leon var hos henne, tok hun seg sammen – og var … strålende! Burger King? Check. ­Burger King i morgen igjen? Check.

– Jeg trodde jo at han hadde det fælt hos faren sin, og alt var min skyld. Da skulle han i hvert fall ha det dobbelt så fint hos meg. Men barn gjennomskuer jo sånt, det har jeg skjønt etterpå. De kjøper ikke det.

Så fort Leon var dratt, krøp hun under dyna. Levde på knekkebrød og sov på smulene, mens hun så en serie om «en sykepleier, eller noe sånt». I sju sesonger.

– Når jeg ble alene, kunne jeg endelig være den ekle personen jeg følte meg som. Jeg har aldri følt meg så alene. Selv dagslys begynte å gi meg angst. Jeg skjønte det etter hvert, at nå var jeg på vei utfor et stup.

«Nå er du blitt syk»

Kathrine forteller om bunnpunktet, en nydelig soldag hun halte seg ut på terrassen. Den samme terrassen hun hadde hatt så mange hyggelige ­kvelder med Andreas og Leon, eller med venninnene i nabo­laget.

– Plutselig var det den skumleste plass jeg kunne sittet. Jeg fikk sånn panikk, altså. Jeg hyperventilerte og hadde skuldrene oppunder ørene, og jeg tenkte: «Nei, nå er du blitt syk, Kathrine.»

«Psykolog Oslo» googlet hun. De fem første var på ferie. Så fikk hun napp hos «Jennifer på Frogner». Kathrine lyser opp over kvinnen som skulle si de forløsende ordene: «Du har depresjon og angst. Det kan vi gjøre noe med.»

– Jeg begynte på antidepressiver, og det hjalp, og jeg fikk streng formaning om å begynne å gjøre gode ting for meg selv.

Lag for lag. Slik skrelles en løk. Eller man kan kutte den i to for å se om det er noe i midten. Kathrine hadde trodd hun skulle få hjelp med å velge: mannen som ­behandlet hennes som en prinsesse, men som hun likevel ikke følte seg glad sammen med, eller Andreas, som hun fortsatt elsket, langt der inne? Ja, for det var jo kjærlig­heten som var problemet!

- Jeg er blitt meg selv igjen

Istedenfor begynte psykologen å nøste. Bakenfor alt det strålende. Og nå trengte et bilde seg fram. Av Kathrine, ni år gammel, som alltid satt ytterst på stolsetet, klar til å sprette opp:

– Mamma har fortalt at jeg alltid satt sånn, på spranget. Det begynte etter at foreldrene mine skilte seg og det hadde vært dårlig stemning. Fikk jeg kjeft, stakk jeg av. Hele livet har jeg sittet ytterst på stolkanten, klar til å stikke. Og i forholdene mine har jeg alltid holdt døren på gløtt og tenkt at jeg alltids kan rømme. Det skjedde med Andreas også. Hos psykologen skjønte jeg at jeg har flyktet hele livet. Det har vært mønsteret mitt.

Heidi og Dennis var bare 15 år da de møttes på klassetur

Hadde fortsatt følt en dragning

«Kathrine Sørland står frem med pillemisbruk», sto det på forsidene da hun kom med boken i 2020. Først ­senere, hos psykologen, forsto Kathrine hvor pillemisbruket kom fra. At hun kun tok pillene med den nye mannen. Kathrine beskriver abstinensene. En hangover, også følelsesmessig. I dag er hun sjeleglad for at hun til slutt ikke hadde flere piller igjen:

– Om jeg hadde hatt dem liggende, ville jeg fortsatt følt en dragning. Opiater er fæle greier. Men jeg var tom. Skulle jeg hatt flere, måtte jeg gått på the black market.

– Vurderte du det?

– Ja. Haha. Men jeg var jo livredd for å google, og trodde at FBI eller CIA ville komme etter meg. Jeg var jo mor og kunne ikke komme i fengsel for å ha kjøpt piller illegalt. Utrolig nok klarte jeg å slutte.

– Skammer du deg over disse tingene i dag?

– Å ja. Jeg skammer meg for at jeg var så uvitende. Og for å ha flyktet inn i et nytt forhold så fort.

– At både du og Andreas hadde en ny, gjorde det ting lettere?

– Ja, det er jeg veldig glad for. Det hjalp å vite at han gjorde det samme som meg. Da følte jeg at vi var like skyldige.

«Jeg har vurdert å gå til psykolog. Jeg har så lyst til å få noen redskaper for å få en boost i livet», sa Kathrine sist vi møttes. Nå, som hun satt foran psykologen, var det alt annet enn for «en boost». Nå gikk det opp for henne at hun i ekteskapet var blitt mer og mer redd for dette fremmede paret, som hun før hadde tenkt på som trygt.

– Økonomiske problemer fører til andre problemer. Jeg hadde mine greier, og Andreas sine. Og så er man utro, og så er det det som blir problemet. Og så er man sint, og så er det det som blir problemet. Til slutt vet man ikke lenger hva utgangspunktet var.

Kjærligheten døde aldri

Etter hvert begynte en ny følelse å våkne: kjærlig­heten til Andreas. Han som var kommet bort til ­henne for nesten 20 år siden, og som var det «vakreste og ­kjekkeste» hun noen gang hadde sett. Nå tindret han som kråkesølv midt inni jordraset.

– Den dype kjærligheten til Andreas døde aldri. Den lå alltid der. En dag sa jeg til psykologen at jeg vurderte å gå på date med ham. «Ja, gjør det», sa hun.

Kathrine forteller hvor spent hun var da hun gikk til eksens leilighet, noen kvartaler lenger bort. Mellom nabo­hus der folk hadde sett dem gå fra hverandre og ­sikkert gjort seg sine tanker om det kjente paret. Men ­akkurat nå betød det lite. Akkurat nå boblet forelskelsen i henne, uten en eneste pille.

– Herreguuud, sier Kathrine og ler.

– Jeg hadde med meg nattkjole i veska, i tilfelle, og hadde shavet herfra til månen. Vanligvis går jeg jo i utvaskede truser, sånne tre for to, men nå hadde jeg på meg rødt undertøy.

Det var så fint, å glede seg til en date med eksen. Og så ble det så trygt og fint!

De begynte å treffes. Ofte med sønnen. En dag tok Kathrine mot til seg og spurte Andreas om han muligens kunne tenke seg å bli … sammen igjen? Jo, sa Andreas. Han kunne tenke seg det. Veldig gjerne. Kathrine forteller om dagen de satt rundt middagsbordet, hun, Andreas og Leon. Som den lille familien de hadde vært, og som de kanskje kunne bli igjen?

– Andreas og jeg så på Leon og spurte om hva han ville synes om at mamma og pappa ble sammen igjen på ordentlig?

Kathrine blir blank i øynene.

– Jeg glemmer aldri uttrykket i øynene hans. Det er det lykkeligste og mest rørende øyeblikket i livet mitt. Men han var 12 år og litt pre-teen, og svarte litt sånn: «Kult. Stilig.» Så gikk han på rommet og satte seg og gamet.

Terapiens magi

Et premiss for å bli sammen var å gå i parterapi. Alt Kathrine og Andreas snakker om i podkasten, er allerede ­behørig ­debattert med terapeuten. Men hvordan fikk de egentlig ideen om å lage podkast?

– Jeg var så glad over at livet var blitt så bra, men det ville jo ikke blitt bra om vi ikke hadde jobbet så hardt. Det hadde jeg lyst til å gi andre. Jeg ble litt sånn: «Herregud, er det bare sånn? Er det så enkelt?»

Jeg er åpenbart ikke ment til å være mor, tenkte Cathrine

– Hva var trikset?

– Det viktigste jeg lærte, var å slutte å si «Du». På grunn av deg har jeg det dritt. På grunn av deg må jeg gå fra deg.

Hun ramser opp:

– På grunn av deg, på grunn av ham, på grunn av ­henne, på grunn av været, på grunn av alle andre enn meg selv! Det er en innebygd forsvarsmekanisme når man ikke har det bra. Man projiserer sine egne problemer, og det var det jeg gjorde. Det var Andreas sin feil at jeg måtte gå fra ham.

I dag vet hun at feilen ikke bare lå hos Andreas. Langt ifra.

– Jeg vet at jeg kunne gjort mer. Jeg hadde et ansvar for å gjøre alt i min makt for at forholdet skulle være bra, inkludert å gå i meg selv. Jeg opplevde at Andreas ikke tok vare på oss, men i hans øyne tok han jo nettopp vare på oss, gjennom ikke å belemre meg. Nå ser jeg at han stengte meg ute for å beskytte meg. Jeg får så vondt av ham når jeg tenker på det. Alt det stygge man gjør mot hverandre, er jo bare et symptom på at noe er galt. Da vi ble sammen igjen, bestemte jeg meg for at jeg skulle ta ansvar og slippe ham inn.

Hun understreker at det ikke er alle som skal bli sammen igjen.

– Men jeg skyldte meg selv å ta tak i problemene mine og forsøke igjen. Min dype kjærlighet til Andreas gjorde at vi kunne bli sammen igjen. Den og samvittigheten som sa: «Kathrine, nå må du inn og gjøre det du egentlig skal: Få ham trygg, så får han deg trygg.» Og ikke minst skyldte vi Leon å ta tak i oss selv. Jeg følte så sterkt at vi ikke hadde jobbet nok for vårt lille trekløver.

Lagde podkast sammen

Hvordan selger man inn ideen til kjæresten om å lage en podkast om bruddet, forholdet og å bli sammen igjen? Svaret er: Man gjør det ikke! Da Kathrine fikk ideen, gikk hun til produksjonsselskapet før hun snakket med Andreas. Hun ler:

– Men da jeg snakket med Andreas, sa han: «Ok, kult.» Og han har gått «all in» hele veien. Kanskje han trengte å være litt til hjelp for andre der ute.

Hva slags tanker har de gjort seg om at tenårings­sønnen får servert mamma og ­pappas innerste følelser?

– Vi ville aldri gjort dette om Leon hadde den minste lille tvil. Foran hver episode forbereder vi ham og sier: I dag skal mamma og pappa snakke om da vi var sammen for lenge siden, da vi ikke var snille mot hverandre. Sånn at det ikke kommer noen overraskelser.

– Du er ikke redd for at han vil komme om ti år og konfrontere dere?

– Nei, det er jeg veldig lite redd for. Han er en laid back og oppegående fyr. «Det er livet, mamma», sier han. Han er jo vokst litt opp med eksponering, og denne ­gangen føler jeg at det er riktig eksponering. Vi ville ­aldri gjort dette hvis han hadde sagt nei.

Kathrine setter gaffelen i sandwichen med sennepsdressing. Hun forteller at hun kun har fått gode tilbakemeldinger på åpenheten, både om podkasten og om ­pillemisbruket. Ja, om spiseforstyrrelsene også, som hun har slitt med siden ungdommen. Hvordan har hun det i dag?

– Jeg vil nok aldri være helt over det. Jeg tror ­ingen som har hatt spiseforstyrrelser i lang tid, ­kommer helt over det. Jeg bruker det ikke lenger for å kontrollere følelser, men jeg spiser meg aldri stappmett. Litt sånn som Julia ­Roberts i «Notting Hill», da hun sier at hun har vært sulten i ti år. Sånn var det for meg også. Nå spiser jeg til jeg er mett, men aldri mer.

Hun utdyper:

– Når man har det bra, bryr man seg ikke like mye om de tingene, men i versjon 1.0 av forholdet vårt kunne jeg trigges veldig. Da kunne jeg kjenne at så dritt som jeg har det nå, så skal jeg være sulten. Man blir så stygg mot seg selv når man ikke har det bra.

En mann med stor M

For noen uker siden ble Leon konfirmert. 30 gjester var samlet på Nesøya. Snart sto Andreas med havet til ­livet og sanket østers, som han sprettet med en skarp kniv og serverte gjestene på stranden. Kathrine kan ikke få fullrost forholdet. En ting er at hun har forandret seg. En annen ting er at hun ser på Andreas med nytt blikk:

– Den mannen jeg har i dag, er ti ganger bedre enn den i versjon 1.0. Den mannen jeg har i dag, er forståelsesfull, han lytter til hvordan jeg har det og kommer med konstruktive råd. Han slipper meg inn og respekterer mitt liv – og jeg hans. Det er en mann med stor M jeg har i livet mitt nå.

Selv har Kathrine sluttet å skylde på alt mulig annet, og sitter ikke lenger ytterst på stolsetet. Og hun vil gjerne dele et tips:

– Det er litt egoistisk og ikke veldig nestekjærlig. Men jeg tenker som så at hvis jeg er grei mot mannen min, hvis jeg sier: «Så fin du var i dag.» Hvis jeg gir ham en rose, eller lager middag, gir ham en ekstra suss, gir ham litt ekstra av alt, du vet, så får man så mye igjen. Hehe. Så jenter og gutter, gir man litt, så får man tilbake.

Apropos det. Hvordan er det egentlig å finne til­bake til hverandre når man har hatt andre imellom? Kathrine innrømmer at hun var nervøs da hun sto foran speilet og tok på seg det røde undertøyet:

– Jeg tenkte mye på om Andreas kom til å være annerledes enn jeg husket. Men det var han på ingen måte. Det var akkurat som om vi var programmert for hverandre og husket hverandre igjen. Alt var veldig naturlig. Jeg kjente ikke behov for å holde inn magen eller ta på ekstra sminke for å dekke over den rynken, siden hun forrige hadde vært mye yngre enn meg. Jeg hadde grudd meg til den biten. Men det ble ikke sånn.

Hun smiler.

– Før var sex noe jeg følte ble forventet, og da ble det anstrengt. På slutten kunne det gå flere måneder imellom. Andreas følte ikke at jeg så ham, mens jeg følte at han bare ville ha sex og ikke snakke. Men nå som vi tør å snakke om alt, er sex en naturlig del. Nå har jeg lyst på en helt annen måte. Jeg tror at der hvor man føler seg tryggest, der har man best sex i lengden.

– Og du går fortsatt med det røde undertøyet?

– Hehe. Nei! Det gikk ganske fort tilbake til tre for to!

- Må ikke lenger gjøre en jobb

I sommer innvier de den nye hytta i Tvedestrand, av alle steder i Sørlandsleia, noe Kathrine tok til inntekt for at hytta var ment for dem. Her skal hun og Andreas bli gamle, forteller hun:

– Eller ikke bli gamle, da. Men litt eldre! Haha.

Hun forteller at de i dag deler alle regninger og har innsyn i hverandres økonomi. Til høsten kommer nye episoder av podkasten. Denne gang om hverdags­utfordringer.

– Nå skal vi mer inn i terapibiten. Hehe. Så, buckle up. You’re in for a ride. Vi er på ingen måte ferdige med å bli et ordentlig par. Vi er bra nok, men vi vil bli bedre! Noe av det viktigste vi har lært oss, er å krangle bedre.

– Dere krangler fortsatt?

– Ja. Og da blir jeg redd for at Leon skal bli redd igjen. Det er jo skummelt å ha dratt ungen din igjennom en så fæl greie, for så å bli sammen igjen. Men vi har vært veldig åpne og sagt at: «Ja, nå krangler mamma og pappa, men vi skal aldri gå fra hverandre igjen.»

Før gruet Kathrine seg til stemningen når hun kom hjem. I dag gleder hun seg til å åpne døren. Men hvordan er det med «Kathrine den strålende», må hun fortsatt være den som underholder og får alle til å føle seg bra?

- Mange får sperrer når de blir eldre, men jeg gir bare mer f!

– Jeg kjenner ikke lenger at jeg må gjøre en jobb. Nå kommer det naturlig. Jeg stresser ikke med det.

Hun smiler.

– Nå kjenner jeg at jeg er ordentlig lykkelig. At jeg lever. Først nå føler jeg at jeg kan være strålende, på ordentlig.

Kathrines mann, Andreas Holck, har lest intervjuet og er blitt gitt mulighet til å komme med innspill.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no