–Ha det, sa broren min til meg, én uke før julaften i 2013, da min mor og jeg slapp han av hjemme hos min far.
Jeg skulle kjøres videre på trening den dagen. Alt virket som en helt normal hverdag. Vi lo sammen i bilen, og sang til Miley Cyrus’ «Wrecking Ball», som toppet hitlistene på den tiden.
Mamma ba ham gå forsiktig, så han ikke skulle falle og slå seg på den glatte isen som var frosset over gårdsplassen.
– Ha det! Vi sees lille julaften, sa jeg tilbake, før vi kjørte videre til treningssenteret den mørke og kalde desemberkvelden.
Lite visste jeg, at det var de siste ordene vi noen gang skulle utveksle med hverandre. Dagen etter tok min 15 år gamle lillebror sitt eget liv.
Det var «ha det» for alltid.
Min snille, smarte, kreative og talentfulle lillebror. Med hele livet foran seg. Alltid nysgjerrig på livet. Men dessverre også for nysgjerrig på det hinsidige da de tunge ungdomsårene ble for vanskelige.
Likevel var det ingen som så det komme.
I år er det ti år siden. Og ti år etter, sitter jeg fortsatt, hver eneste dag, og lurer på hvilke tanker som gikk gjennom hodet hans da han valgte å avslutte livet. Hvorfor kunne vi ikke se det på ham? Hvorfor sa han ingen ting? Hvilke følelser kjente han på, som til slutt ble så vonde at han ikke ville leve lenger?
Min bror var én av 555 registrerte selvmord i Norge det året. I 2021 ble det registrert 658 selvmord i Norge. Helene Jenny Furø (26) var nesten nummer 659.
Nina mistet yngstesønnen i selvmord. Bare 14 år gammel
Om dødsfallet: - Jeg havnet i fullstendig sjokktilstand
Helenes historie ble først omtalt av Vestlandsnytt.
«She loves you»
Helene er en 26 år gammel jente fra Fosnavåg. Med et elegant, krøllet hår, i en fresh blondtone, en nydelig skjønnssminke, et varmt, fint smil og med et rolig og samlet vesen er det heller ikke lett å se at hun har slitt, og fortsatt sliter, med mørke tanker. Helene sa heller ingen ting, ikke til noen. Og hvilke følelser hun har kjent på, skal jeg nå få svaret på, når vi ringes over Zoom – snart to år etter at hun prøvde å ta sitt eget liv.
Vi klundrer litt med forbindelsen, slik mange sikkert gjorde da Zoom, hjemmekontor og ensomhet var normalen for nettopp to år siden.
Kalenderen viser februar 2021. Det er full nedstengning i landet, og det er ikke lov å møte andre. Helene har mørke tanker, hun har tung bagasje og det er mye som foregår i livet hennes.
Begeret renner over. Helene klarer ikke mer. Hun spiser sitt siste måltid. Hun planlegger begravelsen sin. I en vanndam av tårer gjør Helene seg klar for å dø.
Rett før det er for sent, tikker det en varsling inn på mobilen hennes. Hun klarer så vidt å løfte armen mot telefonen.
Det er en melding fra en hundeoppdretter, som Helene kontaktet noen uker tidligere. Hun hadde forberedt seg på avslag.
«She loves you» til Helene Furø, står det i meldingen, under et bilde av en nydelig, sort valp. Selma.
«Hvem skal ta vare på denne hunden hvis jeg er død?», rekker Helene å tenke. Hun angrer, ringer 113 og får akutt hjelp.
Flukten fra det vonde
Men det var ikke første gang Helene tenkte på å avslutte livet sitt. Hun har hatt selvmordstanker siden hun var syv år gammel.
Helenes historie er lang, omfattende og kompleks.
Gjennom en traumatisk barndom og ungdomstid, prøvde hun til enhver tid å skjule det som foregikk på innsiden.
Som barn og ungdom opplevde Helene seksuelle overgrep fra tre ulike personer. I den ene saken ble gjerningsmannen dømt. Angsten for å bli avslørt og fordømt var lenge for stor til at hun turte å snakke om det som skjedde og hadde skjedd. Så i lang tid fortalte Helene det ikke til noen.
Hun var flau, hun skammet seg og var redd. Hun følte seg håpløs og alene.
Jeg var den éne prosenten som ble trodd
Først kom sjalusien. Så tok kjæresten til Karoline fullstendig kontroll
– Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å holde masken, jeg tror det bare har vært et overlevelsesinstinkt, forteller hun, som om masken fortsatt er på.
Hun fortsetter:
– Selvmordstankene er ofte bare flukttanker, der jeg vil bort fra det vonde. Men jeg vil egentlig ikke dø. Jeg vet at de rundt meg kommer til å bli helt knust om jeg velger å ta mitt eget liv, forklarer Helene, med lille Selma på fanget.
Valgte livet
Det er fortsatt vanskelig for Helene. Hun forteller om en evig frykt for å havne tilbake i kjelleren, når hun endelig har kommet seg på beina igjen. Det er Helenes konsekvens. Daglige flashbacks og et vanskelig forhold til kropp og seksualitet preger henne. Hun er snart ufør, fordi hun ikke klarer å være i fast jobb. Bare en regning, eller et støvkorn på benken kan være et nederlag i Helenes hverdag.
Men nå får hun hjelp. Det tok henne 20 år før hun turte å åpne seg opp til noen om hva som hadde skjedd.
Helene valgte livet.
– Jeg har trua, selv om jeg mister den innimellom. Men jeg jobber med det. Jeg hadde aldri fått den behandlingen jeg får nå, om jeg ikke ville selv hatt det bedre. Det er veldig viktig.
Og nå vil hun være åpen. For å hjelpe andre. Hun har funnet en viss trygghet i offentligheten. Sakte, men sikkert prøver hun å slippe taket, selv om veien fortsatt er lang.
– Jeg har laget en kriseplan med behandleren min, om hva jeg skal gjøre når selvmordstankene kommer tilbake. Det er ikke alltid like lett å være fornuftig når det skjer, men det hjelper å snakke om det med noen, for å få et annet perspektiv på det og finne løsninger, forteller hun.
– Man er normal
Psykologiprofilen bak TikTok-kanalen «Psykologix», Jonas Felde Sevaldrud, forteller at åpenhet om mental helse er viktig fordi vi mennesker har et sterkt behov for å passe inn i flokken og føle oss «normale».
– Hvis ingen snakker om psykiske problemer, kan det føles som man er helt alene med følelsene sine, og sånn er det jo ikke, sier han.
Ifølge Sevaldrud vil de fleste gå gjennom en eller annen form for psykiske vansker i løpet av livet, som vil si at det er helt normalt å slite psykisk – uansett hvor «store» eller «små» problemene er.
– Når vi er flinke til å snakke om psykisk helse, vil det være mye lettere å finne noen som har lignende problemer som seg selv. Man er ikke alene, man er normal, forklarer han og legger til:
– Det er fort gjort å ta for gitt, men det er ikke så lenge siden det var skikkelig stigma å snakke om psykiske problemer i Norge.
Åpenhet ga håp
Det var en sum av traumatiske hendelser over lengre tid som bygget seg opp for Helene, og som til slutt gikk over til et forsøk på å ta sitt eget liv.
– Åpenheten rundt dette er med på å endre samfunnet, og det gjør at flere åpner seg. Jeg så en jente som har en ganske lik historie som meg, og hun har blitt bedre etter behandling, forteller Helene håpefullt og fortsetter:
– Da jeg så at hun gjorde det, ga det meg håp.
- Jeg var livredd for å si fra
«Det går bra», sier du - men er det sant?
Nesten ett år etter Helenes selvmordsforsøk, valgte hun selv å være åpen om sin historie på sosiale medier. Hun får ofte meldinger fra andre, som takker henne for åpenheten, og at det har gjort at de selv skal søke hjelp.
– Det avler at flere snakker om det, og det er veldig viktig. Nå føler jeg meg ikke alene om dette.
Hun understreker at hun fortsatt har dager hvor hun føler seg ensom, men beskriver åpenheten på sosiale medier som en heiagjeng, hvor det er betryggende å vite at det finnes flere som har vært utsatt for det samme.
Du er ikke alene
Min bror og Helene har to helt forskjellige historier, men til felles hadde de begge et ønske om flukt.
Bak de 555 menneskene i Norge som tok sitt eget liv i 2013, finnes det 555 historier. Bak de 658 menneskene som tok sitt eget liv i 2021, finnes det enda 658 historier. Du er ikke alene.
Og selv om selvmordsstatistikken ikke har gått ned de siste ti årene, tror jeg åpenhet om temaet og sosiale medier er en viktig nøkkel for å få til en endring. I 2013 var det nemlig ikke like mye åpenhet om det som var vanskelig. Kunne det gitt min bror et håp, på samme måte som det har gitt håp til Helene?
Kilder: FHI, Dødsårsaksregisteret (Leve).
