–Ha det, sa broren min til meg, én uke før julaften i 2013, da min mor og jeg slapp han av hjemme hos min far.

Jeg skulle kjøres videre på trening den dagen. Alt virket som en helt normal hverdag. Vi lo sammen i bilen, og sang til Miley Cyrus’ «Wrecking Ball», som toppet hitlistene på den tiden.

Mamma ba ham gå forsiktig, så han ikke skulle falle og slå seg på den glatte isen som var frosset over gårdsplassen.

­– Ha det! Vi sees lille julaften, sa jeg tilbake, før vi kjørte videre til treningssenteret den mørke og kalde desemberkvelden.

Lite visste jeg, at det var de siste ordene vi noen gang skulle utveksle med hverandre. Dagen etter tok min 15 år gamle lillebror sitt eget liv.

Det var «ha det» for alltid.

Min snille, smarte, kreative og talentfulle lillebror. Med hele livet foran seg. Alltid nysgjerrig på livet. Men dessverre også for nysgjerrig på det hinsidige da de tunge ungdomsårene ble for vanskelige.

Likevel var det ingen som så det komme.

I år er det ti år siden. Og ti år etter, sitter jeg fortsatt, hver eneste dag, og lurer på hvilke tanker som gikk gjennom hodet hans da han valgte å avslutte livet. Hvorfor kunne vi ikke se det på ham? Hvorfor sa han ingen ting? Hvilke følelser kjente han på, som til slutt ble så vonde at han ikke ville leve lenger?