BIPOLAR: Skammen var stor da Helene Dalland (36) fra Stjørdal fikk diagnosen bipolar 1, sytten år gammel. I dag blogger hun åpent om livet som bipolar mamma på forbipolene.blogg.no. Foto: Christina Johansen
BIPOLAR: Skammen var stor da Helene Dalland (36) fra Stjørdal fikk diagnosen bipolar 1, sytten år gammel. I dag blogger hun åpent om livet som bipolar mamma på forbipolene.blogg.no. Foto: Christina JohansenVis mer

Bipolar

Helene (36) var atten da hun rømte fra lukket avdeling til Stockholm, med en bipolar diagnose hun fornektet

Da alt var på sitt mørkeste dukket Anna Larsson opp...

Det er et åpent vindu på røykerommet som gir henne idéen om rømme fra lukket avdeling. I en uke har hun vært tvangsinnlagt. Første gang gang var hun 17 år, og ble innlagt etter en lengre periode med depresjon, oppstemthet og andre symptomer på bipolaritet - som vrangforestillinger om at du dør om du sovner. 

Men denne gangen, bare et år senere, 18 år gammel, er Helene her uten å forstå hvorfor, og medisineres med medisiner hun ikke vil ha. Hun har fått diagnosen bipolar 1, men er i dyp fornektelse. Så Helene går til vaktrommet, later som om hun tar medisinen hun ellers pleier å nekte å ta, og ber dem om ikke å vekke henne - hun trenger en god natts søvn.

Fra gummisålene under skoene fjerner hun småstein for ikke å lage lyd i korridoren. Når personalet har vaktskifte, hopper hun ut av det åpne vinduet.

Etter å ha gått et langt stykke i mørket, får hun haik til Trondheim der hun får være hos noen venninner. Hele natten blir hun sittende og tenke før hun tar morgentoget til Stockholm. 

Men etter fire døgn på rømmen, knekker hun sammen, blir sittende på en kafé på Mariatorget og bare gråte, aner ikke hvor hun skal ta veien. Vet bare at hun for alt i verden ikke vil tilbake til den psykiatriske avdelingen. 

«Sitter du här och gråter lilla flicka», sier en kvinne som kommer inn på kaféen - men Helene hører henne ringe politiet, løper ut i en sidegate, setter seg ned på en brosteinskant og gråter videre i regnet. Før hun tar t-banen til Gamla stan - den samme som Anna Larsson.

LES OGSÅ: Tonje Fjeldstad Smith i Bipolarforeningen forteller at «Skam» har løst bipolar lidelse på en veldig fin måte

Fikk diagnosen bipolar 1, 17 år gammel 

Atten år senere lyser Helene opp i et stort smil når hun sier akkurat det navnet. 

- Hvor kom Anna Larsson fra? Jeg latet som at jeg var gravid og trengte hjelp på t-banen. Hun så på meg og sa bare «Jeg hjelper sånne som deg». Jeg fikk bo hos henne i ti dager, hun lagde mat til meg og lånte meg nøklene sine. Jeg har drømt om henne så mange ganger. Det hadde vært så godt å møte henne. For å fortelle at det gikk bra med meg.

For alt raste da Helene fikk diagnosen bipolar 1, sytten år gammel.

- Jeg ville ikke akseptere det. Det var en stor skam for meg, det var verdens største nedtur. Jeg husker så godt at pappa kom hjem og sa til meg: «Nå har jeg vært på jobb og fortalt alle at jeg ikke har det bra - fordi du ikke har det bra og er syk. Helene… jeg vil råde deg sterkt til å være åpen!». 

Men så stor var skammen, at den kneblet henne. I over ti år fornektet hun for seg selv at hun var bipolar. Ti år med elektrosjokk, flere tvangsinnleggelser og tung medisinering.

-Du kan jo tenke deg atferden min - jeg var mer enn rar nok fra før… jeg ble kjent for å være rar, forteller Helene.

Hennes mange møter med psykiatrien kan også oppsummeres på denne måten: En nærmest uavbrutt kjede av krenkelser overfor et menneske på sitt aller mest sårbare.

LES OGSÅ: Tre psykiske lidelser vi bør snakke mer om

Gradvis rettet livet seg opp

Så er det disse tilsynelatende små tingene, som likevel kan forandre så mye. 24 år gammel, uføretrygdet og angstfull, fikk hun en bok av faren sin, «Tenk positivt» av Bjørn Ringom. Slik begynte Helene å trene med affirmasjoner, positive påstander som hun igjen og igjen fortalte seg selv, i møte med sitt eget speilbilde - som «Jeg elsker meg selv nå».

- Etter et år hadde jeg lest flere av Louise L Hay og Wayne Dyer sine fantastiske bøker. Jeg sluttet å tenke negativt, og begynte å tenke positivt, forklarer Helene enkelt. 

Hun begynte å trene og danse, og gradvis rettet livet seg opp. 28 år gammel møtte hun han som skulle bli far til hennes barn. Det var bare en liten hake ved det hele:

- Jeg hadde fortsatt ikke forstått at jeg hadde bipolar 1. Jeg hadde det så bra da jeg gikk gravid at jeg trodde jeg var var helt frisk igjen. Jeg visste så lite om sykdommen.

Ifølge Helene skal en lege ha bedt henne om å slutte med medisinene - noe hun gjorde. Men snart meldte de bipolare tendensene seg - der alt av følelser forsterket seg, i en coctail av hypersensitivitet og elendig selvtillit.

Hun som hadde skint av glede de første månedene av graviditeten, ble nå livredd for å bli mamma, kunne ikke tro hun var god nok. Det var i denne tilstanden Helene gjorde et par uvanlige valg. 

- Jeg koblet inn barnevernet tidlig i svangerskapet. Mot slutten la jeg meg inn på psykiatrisk avdeling. 

Gled inn i en bipolar psykose 

Valgene hun tok, skulle få store konsekvenser - på godt og på vondt. Flere svært opprivende hendelser på den skjermede avdelingen hun var på, skal ifølge Helene ha ført til at hun gled inn i det som trolig var en bipolar psykose.

- I en psykose er du helt hudløs. Det viskes ut noen linjer. Jeg var så sliten, men klarte ikke å sove. Og jeg var så redd og sint - fordi jeg trodde  medisinene de ga meg skadet babyen i magen min.

Fire timer etter at babyen ble tatt med keisersnitt, fikk Helene, barnefaren og familien vite at babyen kom til å bli tatt godt vare på av en snill dame fra barnevernet.

- Fra da av holdt jeg meg helt rolig. Jeg turde ikke en gang å lakke neglene i frykt for at de skulle tro jeg ville ruse meg. Jeg hadde ikke noe rusproblem, men tenkte panisk på alt av detaljer. 

For tross de forvridde tankene: Én ting var glassklart:

- Det eneste som stod i hodet på meg, var at jeg skulle få se ungen min. Jeg var så redd for å dø… jeg ville bare holde babyen min i armene mine. 

Igjen må Helene tørke vekk tårene med hendene - før hele ansiktet går opp i et stort, varmt smil.

-Og det fikk jeg. Jeg ble så forelska. Jeg hadde så store komplekser for hvordan jeg så ut - så da jeg så at ungen var så vakker og ikke lignet på meg, så gråt jeg av lykke.

I et døgn fikk hun se barnet sitt, innimellom også holde det lille kroppen
tett inntil seg - før babyen ble hentet - og Helene kjørt tilbake til psykiatrisk avdeling, til et sparsomt møblert rom, med en stålvask på veggen, der hun krumbøyd gråt sitt hjerte ut. 

I en måned etter fødselen befant Helene seg i det hun i ettertid har fått opplyst fra sykehuset at trolig var en bipolar psykose - men understreker at hun ikke var farlig - og fikk besøke babyen i beredskapshjemmet.

LES OGSÅ: Nina Emilie (25) har bipolar lidelse: - Jeg har stor tro på en framtid som frisk

Barnefaren fikk omsorgsretten 

Kort tid etter fødselen ble det slutt mellom Helene og kjæresten. Men etter en liten stund, klarte han å få tilbake omsorgsretten. Allerede før fødselen skrev Helene under på at han skulle få den daglige omsorgen, mens hun skulle ha samvær. 

-Jeg fikk se babyen min relativt mye gjennom barnefar, forteller Helene. 

Det første året som mamma var likevel temmelig tungt.

-Når jeg var alene, satt jeg bare og gråt, jeg var helt vrak. Jeg var skamfull og langt nede.

Så er det disse små tingene, som likevel kan forandre så mye. Et år etter å ha blitt mamma, bestemte Helene seg for å gå på et kurs om bipolaritet. Og møtte åtte andre «Helene-er».

- Da forstod jeg og aksepterte at jeg var bipolar. Jeg hadde vært så kunnskapsløs.

ÅPEN OM DIAGNOSEN: I dag ser Helene bipolariteten som en gave - medisinert med litium kan hun nyte noen av oppsidene ved diagnosen - som den superenergien hun blant annet har.  Foto: Christina Johansen
ÅPEN OM DIAGNOSEN: I dag ser Helene bipolariteten som en gave - medisinert med litium kan hun nyte noen av oppsidene ved diagnosen - som den superenergien hun blant annet har. Foto: Christina Johansen Vis mer

En av «Helenene» hun møtte var medisinert med litium og fungerte svært godt på dette.

-Jeg tenkte jeg kunne prøve. Det viste seg være akkurat det jeg trengte. Det er vanskelig å forklare, men det var som om hodet klarna, uke for uke. Det er som om du løftes opp, og ikke lenger blir så sårbar. Du blir tøffere psykisk og takler mer. Jeg pleide å gråte for absolutt alt - jeg kan fortsatt gråte, men nå er det for ting som er relevant, ler Helene, før hun legger til:

-Fra da av droppa jeg å skjemmes.

Tre år etter fødselen, fikk hun ha barnet sitt boende hos seg 46 prosent av tiden. Fire år etter prøvde hun og barnefaren på nytt å gå inn i et forhold. For to år siden ble Helene mamma for andre gang. 

-Da gjorde jeg alt annerledes, sier Helene og bryter igjen ut i dette store, glade smilet.

På eget initiativ satte hun sammen en liten ansvarsgruppe, et tverrfaglig samarbeid mellom barnevernet og en håndfull andre fagfolk. For å lage det sikkerhetsnettet for både seg selv og barnet, som hun ikke hadde rundt seg første gang hun fødte.

- Da jeg fikk babyen i armene, gråt jeg av glede. Jeg visste jeg skulle få se barnet mitt etterpå. Jeg var i himmelen, lyser Helene.

Selv om det ble slutt med barnefaren, samarbeider de i dag godt rundt de to barna. Helene har hovedomsorgen for den yngste, mens den eldste, som bor hos faren i nabokommunen og går på skole der, er hos henne annenhver helg og mye i feriene. 

Den aller beste tida er når hun har begge barna hjemme. 

HAR DIAGNOSEN BIPOLAR 1: - Jeg har så lyst til å påvirke systemet - holde foredrag og kanskje skrive en bok. Det er så viktig å få fortalt hvordan jeg ble behandlet av psykiatrien - og hvordan ting kan gjøre annerledes.  Foto: Christina Johansen
HAR DIAGNOSEN BIPOLAR 1: - Jeg har så lyst til å påvirke systemet - holde foredrag og kanskje skrive en bok. Det er så viktig å få fortalt hvordan jeg ble behandlet av psykiatrien - og hvordan ting kan gjøre annerledes. Foto: Christina Johansen Vis mer

- De elsker at jeg leker monstermamma mens de gjemmer seg under kjøkkenbordet. Det er mye fliring, det er veldig livat hjemme hos oss.  Jeg er avholds, så for meg er det dette som er party, ler Helene.

Har jevnlige samtaler med en psykiater 

For et år siden trakk barnevern og helsesøster seg ut av ansvarsgruppa  - de mente Helene ikke lenger trengte veiledning, kun bekreftelser på at det hun gjør er riktig. 

- Da fikk jeg ha med en dame fra familieteamet istedenfor. Jeg digger denne gruppa. Det er et knippe kloke damer, smiler Helene. 

Jevnlig har hun også samtaler med en psykiater - og en gang i året tar hun med seg den yngste til Familieambulatoriet, et tilbud til foreldre med psykiske utfordringer.  

- Det er som å gå inn i løvens hule - men jeg har bedt om det selv. Er det noe jeg gjør feil så vil jeg vite det. Jeg vil ikke risikere å gjøre feil. Jeg har tross alt vært veldig syk og er bipolar. Så jeg sier bare «følg med oss». Det er jeg som må sørge for foreldrevernet - det er det beste vernet for barna mine.

I ettertid er Helene først og fremst takknemlig for at barnevernet tok vare på hennes førstefødte den gangen - noe hun skrev åpent om på bloggen hun startet for to år siden, forbipolene.blogg.no

Måten innlegget starter på, sier noe om den styrken som finnes i selv det skjøreste sinn: «Vern barnet, ikke foreldrene. Det var umenneskelig tøft, grusomt og vondt å se dem ta barnet mitt fra meg. Men hovedpersonen var ikke meg», skrev Helene.

Da innlegget ble publisert som en kronikk i Bergens Tidende tidligere i vinter, ble den raskt lest av over 150 000 og førte til oppslag i flere av landets største medier. 

Helenes far, som en gang rådet henne så sterkt til å være åpen, fikk selv aldri oppleve datterens store åpenhet. 

- Han døde for fem år siden, den 14.april, på morgenen på bursdagen min, i 2011. Men han er alltid med meg, forteller Helene, og tørker vekk tårene som renner, før hun fortsetter:

- Nå eier jeg ikke skam lenger over å være bipolar. Det har nok også handlet litt om at jeg fikk ansvaret for den yngste - og fikk kjenne på all den kjærligheten jeg hadde å gi, og følelsen av at jeg greide å være mamma. Da forsvant skammen for diagnosen

Får støtte fra familien 

Familien har hele tiden stått ved hennes side.

- Både mamma, søsknene mine - ja hele slekta har alltid støttet meg. I ensomme perioder innbilte jeg meg nok at ingen brydde seg - men da hadde jeg også sosial angst og ønsket ingen kontakt. Men de har alltid vært der for meg, jeg har bare ikke sett det.

- Når du tenker tilbake på hvor langt nede du har vært, og den lange veien du har gått - hva tenker du da?

- Jeg er fantastisk takknemlig. Takknemlig for alle som har stilt opp og vært med oss og ungene. Jeg er spesielt takknemlig overfor pappan til ungene våre. Han stod og kjempa for babyen vår - uten ham kunne det ha sett veldig annerledes ut. Han er en god far for barna.

- Jeg vet jeg har gjort en stor jobb selv - men å kjenne så mye superfolk... de booster meg alle sammen. Når jeg tenker på hvor langt nede jeg har vært så tenker jeg først og fremst at jeg skal være her - at jeg ikke skal ned igjen. Og så tenker jeg på Anna Larsson - at jeg gjerne skulle ha møtt henne igjen - for å fortelle at det gikk bra med meg. 

KK.no presiserer: Barnas far har lest gjennom og godkjent artikkelen. Helenes eldste barn er kjent med Helenes diagnose, og at det i en liten stund ble tatt godt vare på av en snill dame fra barnevernet.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: