Ingen visste eller så hvordan Helene egentlig slet. I starten forsto heller ikke Helene selv, hva som var galt. Hun våknet en dag og ønsket ikke lenger å leve.

- I dag forstår jeg at depresjonen sakte men sikkert hadde sneket seg på, og brått ble det mørkt, sier hun.

Det første Helen gjorde var å fortelle foreldrene hvordan hun hadde det, noe som senere skulle vise seg å være et klokt valg. De fikk henne til å søke hjelp og inntil hjelpen kom lovet hun dem å ikke skade seg selv. Samtidig som hun ble boende under deres tak.

LES OGSÅ: - Den tunge klumpen i magen forsvant da jeg kom meg ut i naturen.

Søkte hjelp

Helene søkte også hjelp hos legen sin. Fastlegen til Helene kontaktet raskt DPS akuttavdeling, som samme dag ga henne en kartleggingstime. Det var først da hun fikk hjelp, mer kunnskap og forståelse for at hun var psykisk syk, at hun forsto at fortiden måtte bearbeides. Det var starten på en lang vei, med mye hardt arbeid.

- Legen min støttet meg og ga meg klemmer, som man trenger i en slik vanskelig situasjon. Rådene han ga gjorde at jeg kom i møte med nødvendige og kunnskapsrike mennesker. I en ideell verden bør vi stå opp og smile til den nye dagen som ligger foran oss, men den verden vi lever i er dessverre ikke alltid like enkel å våkne til, forteller Helene.