Helene og Malou, far og datter. Det har tatt dem lang tid å nå fram til en felles forståelse etter at Helene gikk fra å være Michael og gift med Malous mor, til å skille seg, bli Helene og samboer med en mann. FOTO: Marie Hald
Helene og Malou, far og datter. Det har tatt dem lang tid å nå fram til en felles forståelse etter at Helene gikk fra å være Michael og gift med Malous mor, til å skille seg, bli Helene og samboer med en mann. FOTO: Marie Hald Vis mer

Malou Reymann:

- Helene er min far

Da Malou Reymann var 11, raste hennes verden sammen. Foreldrene ble skilt fordi pappa følte seg mest som kvinne.

Publisert

Malou (31) og Helene Reymann (65)

Malou er filmskaper, er gift og har en datter.
Helene er pensjonist. Har jobbet i motebransjen og i Unicef. Bor i Frankrike med sin kjæreste gjennom 20 år.
Aktuell: Malou har laget filmen «En helt almindelig familie». Thomas er gift og far til to. Etter års selvundertrykkelse velger han skilsmisse og kjønnsskifte. Filmen ses gjennom den 11 år gamle datterens øyne.

Vi møter to blad Reymann. Helene er pent kledd. Perlebesatt kardigan. Jeans. Nøytrale farger. Lett makeup, pasjefrisyre og elegante briller. Malou Reymann er avslappet kledd i svart og med hestehale.

Helene er Malous far.

«Det er noe vi må snakke om.» Den illevarslende setningen faller i et hus i Hellerup i Danmark i 1999. Malou er 11 år da verden som hun kjenner den, bryter sammen. Familien – far, mor, Malou og storesøsteren hennes – sitter rundt spisebordet. Pappa Michael klarer ikke å si det som skal sies. Det blir jentenes mamma som forteller det: Faren deres vil leve som kvinne.

Foreldrene blir skilt. Michael blir til Helene. Og Malou har store problemer med å takle alt sammen.

– Jeg var 11 år, jeg ante ikke at man kunne skifte kjønn. Jeg ble veldig fort voksen, sier Malou Reymann. FOTO: Marie Hald
– Jeg var 11 år, jeg ante ikke at man kunne skifte kjønn. Jeg ble veldig fort voksen, sier Malou Reymann. FOTO: Marie Hald Vis mer

- Vi har selvfølgelig et temmelig uvanlig far-datter-forhold

Malou Reymann er manusforfatter og filminstruktør. «En helt almindelig familie» er hennes første spillefilm. Den er sterkt inspirert av hennes egen historie, og er hele veien sett gjennom barnets øyne.

Malou: – Veldig mange ting er hentet fra noe jeg har opplevd. Det er mye som Helene og folk som kjenner oss, drar kjensel på, men det er på ingen måte noen dokumentar. Researchen er fra mitt eget indre, men derfra har det vært den samme prosessen som om det hadde vært et helt annet materiale. Dette er et barns historie. Et barn som opplever sin pappas kjønnsskifte. Den barnevinkelen var viktig for meg, for emnet er jo fortsatt tabubelagt.

Tilbake i 1999 arbeidet Helene Reymann som agent i motebransjen. Da hennes hovedleverandør gikk konkurs og hun samtidig gjennomgikk kjønnsskifte dette året, valgte hun å flytte til utlandet. Mest fordi det var økonomisk nødvendig, men det ville også være godt for den private situasjonen å komme seg litt bort.

Hun fikk jobb i UNICEF i Genève. De neste 20 årene hun arbeidet i den humanitære bransjen, var det som kvinne. I dag er hun pensjonist og bor i Frankrike. Til tross for avstanden har Malou og Helene utviklet et tett forhold etter en rekke utfordrende år.

Malou: – Vi ses ikke så ofte ansikt til ansikt siden vi bor i forskjellige land, men vi snakker mye på telefon. Gjerne et par ganger i uka, om ikke oftere. Men vi har selvfølgelig også et temmelig uvanlig far-datter-forhold.

– Er Helene faren din?

Malou: – Ja. Det er hun. Uten tvil.

Helene: – Det har jeg også hele tiden sagt. Også i selve situasjonen, hvor det var utrolig vanskelig noen ganger: «Dere skal bare huske at jeg alltid vil være faren deres. Samme hva som skjer og hva folk sier, så er jeg faren deres.»

– Men er det ikke en paradoksal følelse å være både far og kvinne?

Helene: – Nei, det synes jeg ikke. Jeg kan rett og slett ikke tenke meg noe annet. De er mine barn. For meg har det vært helt naturlig.

Malou: – Det er ingen tvil om at Helene er faren min. Det er mange som uten videre setter likhetstegn mellom det å være kvinne og å være mor. Men selv om Helene ble kvinne, ble hun ikke moren min. Heller ikke min andre eller min nye mor. Men det har vært veldig mye forvirring hos meg rundt dette. Det er det ikke nå. Du sier at du hele tiden har sagt at du fortsatt er faren vår, men vi VAR jo forvirret omkring dette selv. Altså … vi visste ikke hvordan det ville være at du skulle være kvinne og samtidig faren vår. Vi gikk til familierådgivning. Psykologene rådet deg på et tidspunkt til at du skulle være tanten vår i stedet. Jeg tror vi prøvde å finne en form for logikk i det, men det ble aldri riktig for oss. Det ville være underlig om du plutselig hadde sluttet å være faren vår fordi du var kvinne.

Helene: – «Du er faren min! Kan du ikke bare si til dem at du ikke er moren min?» sa Malou. Det har vært ekstremt viktig for henne. For meg har det også vært litt tøft. Jeg tenkte at når vi var ute blant folk som vi ikke kjente godt, så var det kanskje bedre ikke å komme inn på dette. Problemet var at jeg alltid hadde sagt til barna mine at de skulle gjøre det de selv følte var riktig for dem. Og når jeg nå sa til dem at det var situasjoner der det kanskje var lettest ikke å reagere på en omtale av meg som «moren din» fordi det ville kreve en forklaring vi kanskje ikke hadde lyst til å gi, så følte Malou at jeg oppfordret henne til å lyve – og det innebar et nytt svik fra min side.

- Fra jeg var sju-åtte pr skjønte jeg at jeg var annerledes

– Hva slags far var du da barna var små?

Helene: – Jeg føler selv at jeg var tilstedeværende. Selv om min ekskone nok vil si at jeg ikke var det, fordi jeg hadde en karriere og reiste mye. Jeg var ikke hjemme klokka 16.

Malou: – Jeg hadde en klar oppfatning av at når du var der, var du veldig til stede. Men fra mitt perspektiv tror jeg egentlig også at det ikke bare dreide seg om mye jobb, men at det rett og slett ikke var lett for deg å være helt og fullt til stede fordi det hele tiden også var «det andre».

Helene: – Ikke til å begynne med. Det kom først senere. Faktisk var det veldig viktig for meg å få barn. I den delen av livet mitt skulle jeg hele tiden bevise for meg selv at jeg IKKE var kvinne. Jeg var MANN. Så jeg drev med bodybuilding og dyrket en tradisjonell mannlig karriere.

Helene bodde i Hamburg med moren sin de første fire årene av livet. Så flyttet de til Frankrike. Siviløkonomutdannelsen tok hun i København. Faren hennes har aldri vært inne i bildet.

Helene: – Jeg skjønte tidlig at jeg var annerledes. Fra jeg var sju–åtte år. Det var et eller annet galt med meg. Den gang, i slutten av 1950-årene, visste man jo ikke så mye om dette. Til jeg var 16 år, visste jeg ikke engang at det var noe som het transseksualitet. Det var faktisk ingen jeg kunne snakke med om det. Heller ikke moren min. Hun oppdaget noe da jeg var 11–12 år. Hun var ute og spiste med en venn, og imens hadde jeg sminket meg med hennes saker. Det var helt fantastisk å gjøre det. Hun ble rasende da hun kom hjem. Hun ropte og skrek og ville ikke snakke om det. Og jeg følte på en stor skam. Jeg fikk aldri snakket med henne om det – vi har hatt et problematisk forhold.

– Der det er kjærlighet, er det en vei. Den veien kan være veldig krokete og vanskelig, men … den er verd å gå, er far og datter enige om. FOTO: Marie Hald
– Der det er kjærlighet, er det en vei. Den veien kan være veldig krokete og vanskelig, men … den er verd å gå, er far og datter enige om. FOTO: Marie Hald Vis mer

Men ennå het Helene Michael en lang stund.

Helene: – Jeg hadde en evne til å gjemme det bort langt inni meg. En evne til fortrengning som samtidig betydde at det blusset opp innimellom. Første gang det skjedde, var da jeg studerte i Danmark og bodde på campus. En kveld fikk jeg en utrolig trang til å gå rundt i gatene kledd som kvinne. Det gjorde jeg da også. Det føltes så skamfullt da jeg kom hjem. Og siden jeg ikke ville bli ansett som transvestitt, skyndte jeg meg å melde meg inn i en bodybuilding-klubb. Jeg gjemte det vekk igjen. Så ble jeg gift, fikk det første barnet og en karriere. Jeg var helt klar på at vi skulle ha et helt normalt familieliv med barn. Jeg trodde det ville forsvinne helt. Men med Malous fødsel blusset det opp igjen. Det var skikkelig ille. Og da oppdaget min ekskone det.

– Malou, når oppfattet du en forandring hjemme?

– Nå vet jeg jo at det kom i forbindelse med fødselen min, så det har vært der mellom foreldrene mine fra jeg var helt liten. Og jeg hadde faktisk hele tiden en følelse av noe som jeg ikke kunne sette ord på. Som bare var en følelse. Men da jeg fikk vite at faren min følte seg som kvinne, kom det fullstendig overraskende på meg. Jeg var 11 år, jeg ante ikke at man kunne skifte kjønn. Jeg ante ikke at man kunne føle seg i feil kropp. Jeg ante ikke hva transkjønnet var. Dere hadde egentlig avtalt at du skulle si dette selv den dagen, men du begynte å gråte, eller i hvert fall klarte du ikke å si det. Så det var mor som fortalte det. Det verste var følelsen av å miste faren min. Jeg gjorde jo heldigvis ikke det, fant jeg senere ut. Men der og da visste jeg ikke om det var akkurat det som ville skje. Jeg tenkte: Hvis man skifter kjønn, blir man da et annet menneske? Jeg tror angsten for hva dette ville komme til å bety, var større enn noe annet.

Helene: – Jeg var selv redd for å miste barna mine.

Malou: Det er også dette filmen min kretser om. Man går gjennom en krise som selvfølgelig startet med din krise Helene, men som så blir en familiekrise. Man mister alt det man kjenner og aner ikke hva som er på den andre siden. Det handler om å tørre å være i det å ha mistet forbindelsen, men så går man likevel gjennom det og finner hverandre igjen på den andre siden.

– 1999. Vi var da så tolerante, var vi ikke? Eller …

Helene: Sånn på overflaten føltes det helt ok. Vi dansker har evnen til å være så tolerante vi kan overfor alle. Men det føltes likevel som det for de fleste bare var på overflaten. Innerst inne var det mer sånn: «Hva i all verden er dette?» Vi hadde jo et VELDIG alminnelig familieliv, eller i hvert fall forsøkte vi å ha et alminnelig familieliv og så på oss selv som en helt vanlig familie. Sånn ble vi også sett av omgivelsene. Folk hadde ikke regnet med dette. Måten vår omgangskrets reagerte på, gjorde det klart at de ikke hadde regnet med dette i det hele tatt. De var helt målløse. Man er jo ofte redd for noe man ikke kjenner. Jeg hadde det vanskelig når det gjelder vennekretsen min. Vanskelig for å komme i dybden med samtaler. Jeg har faktisk mange av dem som venner fortsatt, men jeg flyttet jo til utlandet og det er faktisk her, først 15–20 år senere, at vi har begynt å finne ordentlig sammen igjen. Vi kan minnes vår tid sammen den gang, og det betyr ikke så mye lenger om jeg heter Michael eller Helene, fordi det handler mer om felles opplevelser vi har hatt. Så det har tatt omtrent 20 år å nå til et sted der alle kan si: Ok, nå forstår vi det.

– Hva betydde Helenes kjønnsskifte da du ble tenåring, Malou?

– At jeg ikke følte meg så veldig mye som en tenåring. Det var som jeg ble veldig fort voksen. Det handlet ikke bare om at faren min ble kvinne, men også om at foreldrene min ble skilt, og vi flyttet. Veldig raskt forsto jeg verden på en annen måte, så jeg brukte ikke egentlig de årene på å være tenåring. Og jeg tror det ga meg en grunnleggende forvirring omkring det å kjenne seg annerledes. Nettopp fordi jeg ennå ikke var blitt tenåring da faren min skiftet kjønn, definerte jeg fortsatt meg selv ut fra foreldrene mine, og … det forvirret meg. At siden DU var annerledes, Helene, så var jeg annerledes. Og da dreide det meste seg om å skjule den annerledesheten. Jeg ble flink til å gjemme meg selv vekk, og til gjengjeld ble jeg veldig god til å speile alle de situasjonene jeg var i.

– Skammet du deg?

– Ja! Og jeg skammet meg over deg, Helene. Det er noe vi har snakket om. Jeg var redd for å møte noen vi kjente. Men jeg skammet meg også over meg selv fordi jeg ikke kunne se meg selv atskilt fra deg. Det var en helt grunnleggende følelse av å være annerledes og ikke moden nok til å insistere på at det er ok å være meg selv, uansett.

Helene var Michael i 45 år

En gang Malou var i tenårene, drakk hun seg sørpe full, og Helene kom for å hente henne. Og da veltet det ut alt det som hun ikke sa da hun var edru.

Malou: – Nettopp fordi jeg ikke hadde et språk for det, kom det ut på den måten. Jeg drakk meg full, og du kom og hentet meg, og jeg ropte til deg – jeg husker ingenting av det.

Helene var Michael i 45 år. Så spørsmålet er om hun vurderte å fortsette selvundertrykkelsen og forbli Michael for barnas skyld.

Helene: – Det gjorde jeg i 10 år. I 10 år! Fra Malou ble født, til jeg i 1998 gikk inn i en depresjon jeg ikke klarte å komme ut av.

Så hun søkte rådgivning. Og hjelp. Det vil si:

Helene: – Jeg følte det ikke som en hjelp. De gjorde alt for ikke å støtte min beslutning på Rigshospitalet. Den gangen var det nok ganske få tilfeller av kjønnsskifte i Danmark. Så de hadde ingen kunnskap om det. De gjorde alle scenarioene klare for meg. Fortalte hvor umulig det ville være og hvor ille det ville bli for barna mine. Det er sikkert bra at man skal være helt klar over hva noe sånt innebærer. Men jeg følte jo at det var helt klart for meg. Det var ikke tale om et valg når selvmord var den eneste andre utveien. Jeg hadde kjempet i 45 år, og uansett hva jeg hadde gjort for å bekrefte min mandighet, hadde det ikke hjulpet. Tvert imot sto det klart for meg at jeg levde på en løgn og i en feil kropp. Da er det tøft å møte psykologer som forsøker å fortelle deg at du er helt på ville veier. Det var virkelig en tøff periode. Men det kom jo til et punkt da de fant ut at den veien de anbefalte, kanskje ikke var en vei jeg ville akseptere.

Malou: – De har heldigvis endret praksis siden!

Da Helene i 1998 søkte hjelp hos det danske helsevesenet for kjønnsskifte, ble hun motarbeidet av leger og psykologer. – Det var tøft. For meg var det kjønnsskifte eller selvmord. FOTO: Marie Hald
Da Helene i 1998 søkte hjelp hos det danske helsevesenet for kjønnsskifte, ble hun motarbeidet av leger og psykologer. – Det var tøft. For meg var det kjønnsskifte eller selvmord. FOTO: Marie Hald Vis mer

– Det var ekstremt vanskelig. Helene er min far

I 2000 reiste Helene til Thailand og tok kjønnsskifteoperasjon for også fysisk å bli kvinne.

Helene: – Da jeg våknet etter operasjonen i Thailand, var det ikke et veldig følelsesmessig øyeblikk for meg. Det høres kanskje merkelig ut, men det var bare: Nå er jeg det jeg alltid har vært.

På det tidspunkt hadde Malou bare hatt sporadisk kontakt med faren sin i nesten et halvt år. Hun ville ikke.

Malou: – Helt til jeg en dag ble veldig uvenner med moren min. Midt i krangelen ropte jeg: «Jeg vil ALDRI snakke med deg mer, jeg vil BARE snakke med far!» Da skyndte hun seg å ringe til deg, for hun hadde vært veldig lei seg for at jeg ikke ville ha kontakt med deg. Hun så at nå var det en mulighet, og du kom på 10 minutter. Men i løpet av de 10 minuttene rakk jeg å tenke nei, nei og angre.

For å gjemme seg viklet hun et skjerf rundt hodet, dekket øynene og laget en slags struts av seg selv.

Malou: – Så satt jeg der og kunne høre at du kom inn i leiligheten og inn i rommet der jeg satt, og så merket jeg at du satte deg på sengen ved siden av meg. Gjennom en bitte liten sprekk i skjerfet så jeg noen rosa slangeskinnsbukser og tenkte bare «Å gud!» Men så tok jeg av skjerfet, vi så hverandre inn i øynene, og jeg kunne jo se at det var faren min som var der.

Helene: – Ja, fortsatt meg!

Malou: – Det var helt klart et vendepunkt. Det var bare et par dager før du dro til Thailand. Vi rakk å se hverandre før det.

Helene lever i dag «et helt alminnelig liv i Frankrike» sammen med ham hun har levd sammen med siden 2002.

Helene: – Vi møttes i Genève. Da jeg flyttet dit, hadde jeg kommet så langt at jeg ikke fortalte noen om det. Folk ante ikke at jeg var transkjønnet. Jeg levde bare mitt liv som kvinne. Så det oppsto selvfølgelig et problem da jeg møtte kjæresten min. Jeg fortalte ham at dersom vi gikk inn i et forhold, så var det ting han måtte vite. Men han syntes det var helt greit. Det var imponerende. Hans reaksjon var en stor lettelse for meg. Men det var nok på grunn av ham at jeg ikke alltid fortalte det til omgivelsene på den tiden. Og det var noen ganger litt vanskelig, særlig for Malou.

Malou: – Det var ekstremt vanskelig. Helene er min far. Jeg tror det er noe i alt dette som handler om at det bryter språket. Altså, jeg sitter og sier at min far er HUN, og folk tror jeg snakker feil. Folk snakket om Helene som min mor, men mitt problem var at jeg hadde en mor. Det oppsto noen situasjoner der jeg måtte finne ut hvordan jeg skulle komme meg ut av det uten å lyve.

– Hva har livet lært dere om kjærlighet mellom foreldre og barn?

Malou: – At det er viktig at alle får mulighet til å være den de er, uansett hvordan det ser ut utenfra. Da kan man være sammen, og kjærligheten får plass. Hvis man prøver å være noe som ikke er sant, har ikke kjærligheten plass nok. Så det har lært meg at hvis man tør å gå gjennom krisen, hvis man virkelig tør å gå helt dit hvor man kanskje mister hverandre, og man setter hverandre fri, så kan man finne tilbake til hverandre på en helt annen måte.

Helene: – Jeg vil si noe av det samme: Der det er kjærlighet, er det en vei. Den veien kan være veldig krokete og vanskelig, men … den er verd å gå.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer