Jeg var så heldig å se Tilly and the Wall live for noen uker siden. Det var en mandag, og mandagen var som mandager flest - litt for mandagsaktig. I en mørk kjeller i Oslo kom en ultrasjarmerende gjeng på scenen og gjorde mandagen til en herlig blanding av lørdag, nyttår og lønningsdag. Neely, Kianna, Nick, Derek og Jamie serverer perfekt sekstitallspop i nåtidsdrakt, de synger samstemt om brustne hjerter, eviglange kvelder, de første, klomsete kyssene, den deilige kjedsomheten i tenåra, alt plassert i det samme skinnende lyset mange filmer lagt til femtitallet har.
Både live og på plate byr Tilly and the Wall på en fullendt blanding av glede og tristesse. Når det virker som det sukkersøte tar overhånd, kliner de til med tekstlinjer som svir, som «I recall your face, but forget the feeling», og «Our eyes are light screaming and since there is no end and no begning you'll run, you'll run, you'll run».
Bandet er signet på plateselskapet Team Love (stiftet av Conor Oberst, sjef for verdens beste indieband, Bright Eyes) og sjelden har vel et plateselskaps navn passet et band bedre: Tilly and the Wall er kjærlighet, de synger om det, utstråler det og dyrker det.
Tilly-gjengen er store fans av perfekte harmonier, og sender tankene til 60- og 70-tallets boy/girl-band, late somre og overflateharmoni. Aller viktigst er det faktum at dette bandet gjør deg glad. Vi snakker om en musikalsk vitamininnsprøyting som kan gjøre hver dag til en fest. Slikt trenger vi alle.
