For å ha sagt det: Jeg elsker at The Omen har premiere 06.06.06! Det er herlig skummelt og teit på en gang, og jeg er veldig glad for at de har grepet muligheten til å lansere den nygamle grøsseren på selveste Dyrets dag. Det er jo tross alt 1000 år til neste gang. Dog, hvis du leser dette har verden høyst sannsynlig ikke gått under, og spådommene feilet. Hurra!

The Omen er en nyinnspilling av grøsseren med samme navn, opprinnelig sluppet i 1976. Med Gregory Peck i hovedrollen som amerikansk ambassadør og Harvey Stephens som djevelungen Damien skremte den vannet av oss og regnes i dag som en klassiker i grøssersjangeren. 2006-versjonen er på langt nær like skummel, men er fortsatt en for det meste severdig affære.

Liev Schreiber spiller den amerikanske ambassadøren som begår en fatal feilvurdering. Idet hans kone (Julia Stiles) føder et dødfødt barn, bestemmer han seg for å ta til seg et barn hvis mor døde under fødselen, og overbeviser kona om at joda, denne søte lille gutten er deres sønn. Problemet er bare at gutten er alt annet enn søt: i virkeligheten er han selveste Satans sønn, etter at Gamle Erik har pleiet omgang med en sjakal (hver sin smak, med andre ord).

Med djevelungen i hus begynner skumle ting å skje. En barnepike henger seg, ingen barn vil leke med Damien, han friker ut dyrene i zoologisk hage, og går bananas når han blir forsøkt slept inn på en gudstjeneste. Mor begynner å ane ugler i mosen, men far våger ikke røpe sannheten om det mildt sagt vanskelige barnet.

Er dette skremmende nok? Jeg er fryktelig, fryktelig lettskremt og blir som regel kjemperedd bare av å se traileren til grøssere. Nå satt jeg helt rolig i kinosetet (med ett hoppende unntak) og var veldig sjelden grøssende redd. Alle neglene var intakt da jeg ruslet ut av kinosalen. Så nei, The Omen, er ikke spesielt skummel. Noen grøsser er det ikke. Men det er spennende, selv om Damien er mer irriterende mutt og innadvendt enn skummel og djevelsk. Regissør John Moore kunne godt dratt på med mer grøsserier, for The Omen får oss ikke til å ha hjertet i halsen.

Som spenningsfilm fungerer den bedre, tross at premissene man tar utgangspunkt i er - vel, for å si det mildt - forholdsvis urealistiske. Filmingen er flott, og flere klassiske grøsserelementer er til stede, selv om de ikke skremmer oss så veldig. Like fullt er det en spennende historie, som holder grepet hele veien. Velspilt er det også. Mia Farrow i rollen som gjennom-ond barnepike er finfin - bare synet av hennes skjelmske blikk og skjeve smil får oss til å fryde oss. Valget av Julia Stiles som ambassadefrue er vi mer i stuss over. Stiles er en god skuespiller, men med sine knappe 25 år virker hun litt for ung i rollen.

Damien er fortsatt et av verdens ekleste barn. Lille Seamus Davey-Fitzpatrick, som spiller guttungen som femåring, er et vakkert barn, men man får like fullt lyst til å denge ham. Et par timer med denne drittungen er absolutt ikke å forakte, selv om han var bedre i 1976-originalen.

---

LES MER HER: ALT OM FILM

---