LØP ALENE GJENNOM IRAN: 34 av de 58 nettene hun tilbrakte i Iran, ble Kristina invitert inn i iranske hjem. Foto: Privat
LØP ALENE GJENNOM IRAN: 34 av de 58 nettene hun tilbrakte i Iran, ble Kristina invitert inn i iranske hjem. Foto: Privat
Løping

Her løper Kristina (44) alene gjennom Iran med en barnevogn

Grunnen til at hun gjorde det er helt fantastisk, det er også det hun oppdaget!

Da den narkomane mannen nektet å slippe armen hennes, ble Kristina redd. Hun hadde løpt gjennom magiske landskap, gjennom kulde og hete, langs trafikkerte veier og smale stier, og gjennom damp og forurensing. Men da mørket kom denne dagen, og Kristina fremdeles hadde noen mil igjen å løpe, dukket den dopede mannen opp. Kristinas hjerte banket hardt.

– Til slutt slo jeg til ham over armen med all min kraft. Da løsnet grepet hans endelig og jeg løp videre, med et fast tak rundt barnevognen, som inneholdt all min oppakning, forteller hun.

LES OGSÅ: Anne Cecile var hjelpeløs tilskuer til at søstern ruset seg

Et godt eventyr

Kristina Paltén (44) har nylig kommet hjem fra sitt livs eventyr. Helt alene har hun løpt tvers gjennom Iran. Den lange turen på nærmere 200 mil, har framfor alt vært en reise i medmenneskelighet og varme. De skremmende hendelsene hører til unntakene.

Kulturen i Iran var veldig annerledes, men menneskene likevel så like henne selv at gamle fordommer ble gjort til skamme.

– Godheten mennesker imellom er et av de inntrykkene som sitter igjen. Jeg har lært at vi mennesker er veldig like og at de aller fleste vil hverandre vel. Det var akkurat det jeg håpet å kunne formidle med denne turen.

Kristina bor i Stockholm, men har mellomlandet i Piteå hos mamma Inger (77) og pappa Fritiof (79), som spent fulgte datterens eventyr via reisebloggen hun hadde på nettet.

– Vi ble veldig urolige da hun fortalte hva hun planla å gjøre, men et par uker før hun dro slapp bekymringene taket. Kristina hadde vært i kontakt med den iranske ambassaden i Sverige og den svenske ambassaden i Iran og fortalt om sitt gjennomtenkte opplegg. Da følte vi oss trygge, sier pappa Fritiof.

Mamma Inger forteller at de bare mailet noen ganger med datteren i løpet av det 58 dager lange eventyret. Først og fremst holdt de seg oppdatert via bloggen.

– Noen ganger ble jeg virkelig redd. Det var når jeg leste kommentarfeltet, hvor det var noen som var riktig ubehagelige og ondsinnede. Det var skremmende, sier hun.

UROLIGE FORELDRE: Mamma Inger og pappa Fritiof hadde sine bekymringer i forkant av turen, men ble etterhvert beroliget av at Kristina planla turen så nøye. Foto: Tomas Bergman/Allers Sverige
UROLIGE FORELDRE: Mamma Inger og pappa Fritiof hadde sine bekymringer i forkant av turen, men ble etterhvert beroliget av at Kristina planla turen så nøye. Foto: Tomas Bergman/Allers Sverige Vis mer

LES OGSÅ: Stadig flere mammabloggere hetses på nett

Verdensrekord i tredemølleløping

Kristina begynte først å løpe etter at hun var passert 30, men det ga mersmak og hun ville bare løpe lenger og lenger. Hun har verdensrekord i tredemølleløping etter å ha tilbakelagt 322,9 kilometer på 48 timer. Løpereventyret i Iran er heller ikke hennes første løpereise. For noen år siden sprang hun fra Tyrkia til Finland sammen med en venninne.

I Iran ville Kristina løpe alene. Hun ville utfordre fordommene sine om muslimske land der kvinner ikke har den samme friheten som vestlige kvinner. Budskapet ville bli sterkere om hun som kvinne klarte å løpe alene gjennom landet. Da hun fikk sjansen til å ta sluttpakke hos Ericsson, der hun jobbet som ingeniør, fikk hun fart på sakene.

– Samboeren min støttet meg 100 prosent, men to av venninnene mine ble forskrekket. En av dem truet med å «gjøre det slutt» med meg om jeg utsatte henne for slik bekymring, og den andre ristet på hodet og sa jeg kom til å bli sendt hjem i en likpose.

Det var tøft å utsette slekt og venner for denne redselen, men samtidig fantes det en følelse som var enda sterkere.

– Jeg kjente at jeg virkelig ville gjøre dette. Jeg kan ikke bare sitte og se på når fremmedfiendtligheten sprer seg verden over. Jeg vil bekrefte følelsen av tillit og respekt, forklarer Kristina – samtidig som hun erkjenner uten omsvøp at hun også var redd.

– Ja, jeg var «skitredd»! Listen min over potensielle farer var kjempelang, og øverst sto redselen for å bli mishandlet og voldtatt mens jeg lå og sov i teltet mitt langs veien. Jeg var også redd for å bli fengslet eller påkjørt, eller for at mamma og pappa skulle bli syke mens jeg var borte.

Ved å liste opp og kartlegge redslene sine, fant hun en måte å håndtere dem på. Og i dagene før avreise, i september 2015, slapp all bekymring taket.

– Jeg orket ikke lenger være redd, jeg var lei av å uroe meg. Det var skjønt, for da kunne
jeg helt og fullt glede meg til eventyret.

LES OGSÅ: 10 av de mest uvanlige fobiene

En venn på plass

TØFF: - Jeg kan ikke bare sitte og se på hvordan fremmedfiendtligheten sprer seg verden over, sier Kristina om bakgrunnen for løpeeventyret. Foto: Tomas Bergman/Allers Sverige
TØFF: - Jeg kan ikke bare sitte og se på hvordan fremmedfiendtligheten sprer seg verden over, sier Kristina om bakgrunnen for løpeeventyret. Foto: Tomas Bergman/Allers Sverige Vis mer

Gjennom interessen for løping var Kristina blitt kjent med Amir, som opprinnelig kommer fra Iran. Han hjalp henne med planleggingen og kontakten med den iranske ambassaden. Amir koblet henne også sammen med en venn i Iran, som lovet å hjelpe Kristina med det praktiske underveis.

Turen startet i Bazargan, ved den tyrkiske grensen. Der vinket Amirs kompis Mehrdad og familien hans henne av gårde da hun tok sine første løpeskritt, med den fullpakkede barnevognen som eneste selskap. I vognen hadde hun klesskift, kamera, telt, nettbrett og de viktigste nødvendighetene.

– Den første tanken som fór gjennom hodet var «hvor dum går det an å bli?». Allerede etter en kilometer stoppet jeg på en restaurant og gråt.

Men Kristina er ikke den som gir opp, og snart sprang hun videre mot det ukjente.

– Engasjementet fra Amirs kompis var fantastisk. Mehrdad startet en Facebook-gruppe med hele sitt kontaktnett i Iran. Der holdt de seg oppdatert om ruten min, og langs hele veien ble jeg møtt av en enorm gjestfrihet blant alle Mehrdads venner, bekjente og bekjentes bekjente som bød meg på mat, festligheter til ære for meg og husrom for natten. 34 av de 58 nettene ble jeg invitert inn i iranske hjem. Når jeg kom løpende inn i en ny by, kunne det stå mennesker med plakater som ønsket meg velkommen!

LES OGSÅ: Jordans dronning får moteskryt

Mulla takket henne

Kristina forteller om mennesker som sørget for at hun alltid hadde vognen full av vindruer, epler og kaker, om så vel kvinner som menn som heiet på henne langs veien og om hvordan de gjorde seg forstått til tross for at veldig få kunne engelsk.

Og da en mulla med hånden på sitt eget hjerte takket henne for at hun foretok denne reisen, gjorde det sterkt inntrykk på henne. Han sa at den viste kjærlighetens styrke mellom mennesker, uansett religion.

Kristina forteller også om det intense møtet med avkledde kvinner:

– Jeg fikk bli med og bade i vulkanske kilder, og da kom jeg kvinnene nær, både fysisk og psykisk. Der var det fullt av nakne kvinner. De klemte og kjente på meg, beundret kroppen min og ville vite hvordan det kunne ha seg at mannen min lot meg få lov til å reise.

Som gjest ble hun behandlet som en prinsesse.

ET FESTMÅLTID: Langs hele veien møtte Kristina en utrolig gjestfrihet og ble invitert både på mat og husrom hos iranske familier. Foto: Privat
ET FESTMÅLTID: Langs hele veien møtte Kristina en utrolig gjestfrihet og ble invitert både på mat og husrom hos iranske familier. Foto: Privat Vis mer

– Jeg fikk alltid de største kjøttbitene, husets fineste glass og den beste plassen, uansett hvor lite familiene hadde å by på.

I de iranske hjemmene fikk hun et innblikk i hvordan familiene levde.

– I noen hjem gikk kvinnene uten slør innendørs, og da gjorde jeg det også. Andre kvinner tok ikke engang av seg hodeplagget når de sov. Selv bar jeg aldri slør, men en caps med tøy langs sidene slik at håret mitt ble skjult, og langbukser og løperjakke, sier Kristina.

En gang hadde hun en ubehagelig opplevelse da hun ble stoppet av en sint politimann fra etterretningstjenesten som ville ta henne med til politistasjonen ettersom hun ikke bar et heldekkende slør.

– Han kjeftet og var sint, men jeg ringte opp den familien hvor jeg hadde sovet den natten, og da de forklarte hva jeg holdt på med, lot han meg gå.

LES OGSÅ: Halvparten av verdens befolkning kysser aldri

Avslo skyss

Kristina løp mellom 20 og 86 kilometer hver dag, og selv om hun innimellom ble tilbudt skyss, avslo hun vennlig, men bestemt. Hun skulle jo løpe gjennom landet! Hun vekket oppmerksomhet hvor enn hun kom. Dels fordi hun var vestlig, dels for at hun var en løpende kvinne. Iranske kvinner løper ikke, i hvert fall ikke offentlig.

Noe mange ville prate med Kristina om, var deres sorg over at verden ser på alle muslimer som terrorister.

GODT BRUKTE LØPESKO: Kristina løp mellom 20 og 86 kilometer hver dag.
GODT BRUKTE LØPESKO: Kristina løp mellom 20 og 86 kilometer hver dag. Vis mer

– Det er det mange som er lei seg for, og dette var i ukene før angrepet i Paris, sier Kristina.

Hun konstaterer at det nå er viktigere enn noensinne å jobbe for å motvirke fremmedfiendtlighet.

– Jeg er overbevist om at de fleste mennesker i verden vil vel, uansett kultur eller religion. Det har det iranske folket vist meg med all tydelighet.

Da dagen var kommet for Kristina å løpe i mål i Bajgiran, ved grensen til Turkmenistan, sluttet både Amir, som var kommet fra Sverige, og kompisen Mehrdad seg til henne. Hånd i hånd løp de det siste stykket sammen.

– Den smilende grensevakten som så hvordan vi klemte hverandre, var tolerant, men til slutt ba han oss om å slutte. Offisielle følelsesuttrykk mellom menn og kvinner er ikke tillatt i Iran. I gledesrus klatret jeg opp på en port ved siden av. Der strakte jeg hendene mot himmelen og nøt. Jeg var i mål!

LES OGSÅ: Løp deg til mer energi

Denne reportasjen har også stått på trykk i Allers nr. 17.

Til forsiden