- Det er en grunn til at folk ikke spiller powerpop lenger, sa en venn av meg da jeg argumenterte for Band of Horses' fortreffelighet nettopp ved å referere til dette ypperlige musikkbegrepet. Han tok selvfølgelig feil: for det første fins det en rekke gode powerpopband, og for det andre, skulle noen ha sluttet med det er grunnen i så fall at de er duster. Band of Horses slår med plata Everything all the Time ettertrykkelig fast at stor vokal, svevende fuzzgitarer, tunge trommer og særs emosjonelle tekster har sin plass i popverdenen.
På den annen side er det umulig å plassere Band of Horses i kun én bås: de spiller storslagen pop, slentrende americana, støyete spacerock og flytende popharmonier - et ekte musikalsk påskeegg altså. Tankene går til band som Flaming Lips, The Shins, Grant Lee Buffalo og My Morning Jacket, og mon tro om ikke gode gamle Neil Young tusler rundt i bakgrunnen og smiler vennlig, bidrar med en akkord her og der, som en referansenes syvende far i huset.
Ben Bridwells fantastiske vokal er uten tvil det som gjør denne platen - han synger med mye ekko på stemmen, en uovertruffen klang, kraftig desperasjon. Vokalen høres på et eller annet vis veldig åttitallsaktig ut, vel å merke som det beste fra åttitallet. Band of Horses er ikke redde for å kjøre på, med sentimentale tekster som treffer deg på en sånn måte at det føles som det sitter en liten fyr inni kroppen din, like ved hjertet, og pirker, pirker, pirker borti akkurat den nerven som kan sende deg over stupet og inn i en herlig katarsisfremkallende melankoli.
Dette bandet forgyller dagen din med potensielle gitarpopklassikere.
