Selvmord:

Hildes sønn tok livet sitt: - Jeg har aldri følt skyld

- Jeg følte alltid at Victor var sårbar og trengte ekstra beskyttelse. Derfor var jeg alltid så tett på ham.

BOK OM SELVMORD: Tre år etter å ha mistet sin nest eldste sønn, kommer Hilde Kvalvaag med boka Djuphavsslettene. FOTO: Tove K. Breistein. Vigmostad Bjørke
BOK OM SELVMORD: Tre år etter å ha mistet sin nest eldste sønn, kommer Hilde Kvalvaag med boka Djuphavsslettene. FOTO: Tove K. Breistein. Vigmostad Bjørke Vis mer
Publisert

Det engelske namnet for djuphavsslettene er The Abyssal Plains. Avgrunnsslettene. Eg tenker at vi som er igjen etter deg, er senka ned i mørket. Overlatne til å utforske det djupaste og sjå kva vi kan finne i dette landet utan kart, medan vi ropar ut slik kval kallar i djuphavet: Kvar er du no, min son, kvar kan eg finne deg igjen? For du svømte nedover til djuphavssletta der vi ikkje kunne nå deg. Du var som seglfisken, den raskaste fisken i verda, plutseleg forsvann du i djupet. Du skulle ha venta, Victor. Du skulle ha venta på i morgon.

Et vanvittig krater

Det var en juni ettermiddag i 2018, etter å ha tatt to allergitabletter og forsikret sin mor om at alt gikk fint, at Victor tok sitt eget liv. Han ble bare nitten år.

Nå, tre år etter å ha mistet sin nest eldste sønn, kommer Hilde Kvalvaag med boka Djuphavsslettene. Siden hun debuterte som forfatter i 2003, har hun gitt ut en rekke bøker for både barn og voksne, flere av dem er prisbelønte. Denne gangen stod det om livet da hun skrev.

Boken, som hun kaller en selvbiografisk roman, ble skrevet i dypeste fortvilelse og for selv å kunne overleve. Og som et forsøk på å begripe det ubegripelige. Hvordan kunne Victor, hennes nest eldste sønn, som hadde så mye kjærlighet i livet sitt, ta et slikt fatalt valg? Hvor kom smerten hans fra?

- Det er ikke en roman om selvmord, men om kjærlighet. Om hvor ekstremt sterk kjærligheten til barnet er. Jeg håper at alle som har selvmordstanker, og som leser romanen, skal skjønne hvilket vanvittig krater som blir igjen når de gjør noe sånt.

- Mye av romanen handler om å overleve det som ikke er til å overleve. FOTO: Tove K. Breistein/forlaget
- Mye av romanen handler om å overleve det som ikke er til å overleve. FOTO: Tove K. Breistein/forlaget Vis mer

Et før og et etter

Vi møter henne på Zoom, fra sommerhuset sør for Bergen. Det er tepper på veggene, bøker i hyllene og rett utenfor ligger et stille, gråblankt vann. Her er hun så ofte hun kan med mannen og de to yngste barna, som nå er sju og nitten år. Det var også her Victor gikk ut i skogen - og aldri kom tilbake.

Det var politiet som ringte, og det var en hardhet i det, forteller Hilde, som umiddelbart forstod at livet slik hun kjente det ikke lenger fantes.

- Det er et før og et etter. Da jeg fikk telefonen, var det fortsatt et håp om at han levde. Vi kastet alt vi hadde i hendene.

Da de kom på sykehuset, fikk de raskt beskjed om at livet likevel ikke stod til å redde.

- Når du får den beskjeden, om at det ikke er håp, så kan du jo tenke at det ikke er til å overleve. Mye av romanen handler om å overleve det som ikke er til å overleve. Alt er bare en vanvittig smerte.

Hilde smiler, det går fint å snakke om det som skjedde, sier hun, men av og til skal hun stoppe litt opp, ordene strekker liksom ikke helt til.

Uroet seg lenge for sønnen

Helt siden han var liten, var Victor et barn Hilde uroet seg for, og var tett på. I romanen skildrer hun hvordan Victor og storebroren bruker timesvis på å bygge et stor, flott sandslott. I et anfall av raseri, river Victor det ned.

- Det kunne virke som om det noen ganger var noe destruktivt i han som jeg ikke forstod hvor kom fra. Jeg hadde en enorm ømhet for det destruktive, for jeg så hvor lei seg han ble etterpå.

- Jeg følte at han hadde en sårbarhet som gjorde at han trengte ekstra beskyttelse. Selv om han kunne synes det var irriterende at det var tett mellom oss, følte jeg at han trengte det.

En soldat i mødrenes hær

De siste seks ukene han levde, visste hun at han slet med selvmordstanker, og gjorde alt som stod i sin makt for å hjelpe ham.

I romanen beskriver hun seg selv som en soldat i mødrenes hær, som marsjerte opp og ned trappa til Victors rom, fikk ham opp om morgenen og avgårde på skolen, lagde favorittmaten hans, skrev jobbsøknader sammen med ham, var alltid tilgjengelig om han trengte å prate.

Men Victor var også en som var tøff og full av pågangsmot. Han hadde så mye fint i livet sitt, så mye kjærlighet fra både familien, kjæresten og vennene.

- Følelsen er at det ikke trengte å skje. Dagen i morgen kunne ha blitt en fin dag.

- I begynnelsen var jeg i sjokk. Det var en følelse av uvirkelighet, av at dette kan ikke ha skjedd oss. Og hvorfor, hvorfor, hvorfor. Jeg begynte med en voldsom undersøkelse med en gang. Hvordan kunne det være mulig. Han var jo også så mye glad.

- Jeg var så veldig tett på Victor, og plutselig var det stopp. Det var som å få en kroppsdel revet av.

Akutt livsfølelse

Hvordan leve med det umulige? Fra første stund fikk hun og familien det hun beskriver som en enorm støtte fra venner og naboer. Hilde fikk også uvurderlig hjelp både av en krisepsykolog og av en psykolog som selv hadde mistet et barn. Men å ha et lite barn, var kanskje det som hjalp henne aller mest, mener hun. Midt i den svarteste sorgen, bar hun livet på skuldrene.

- Jeg tenkte at han skulle ikke vokse opp i mørket. At vi var nødt til å finne tilbake til livet på et eller annet vis.

Hun forteller om hvordan alt av følelser ble forsterket. Ved siden av den vanvittige sorgen, kjente hun også på en voldsom kjærlighet både til de tre andre barna, og til familie og venner.

-Tomas Transtrømer skriver i et dikt om den akutte livsfølelsen du får når du opplever noe sånt, og at den også har noe fint ved seg. Verden er blitt så veldig klar. Jeg var i akutt sorg, men har også vært ekstremt til stede for den lille sønnen min. Jeg har på verst tenkelig vis lært hvor glad jeg er i dem.

«Skriv vilt og hemningsløst!»

Det altoverskyggende spørsmålet om hvorfor, gjorde at Hilde ble besatt av å skrive en roman om det som hadde skjedd. Men mannen og barna hennes sa nei. Etter at de sa nei til skrivingen, ville hun bli sykepleier, var desperat etter å kunne hjelpe andre, etter å finne en mening med det som hadde skjedd. «Du kan ikke bli sykepleier», sa mannen hennes. «Det er en fryktelig dårlig idé så upraktisk som du er.»

Etter et års tid ombestemte de seg, og sa at hun kunne skrive den romanen hun ønsket. De bad henne om å skrive vilt og hemningsløst, hvis ikke var det ikke noe poeng.

Med skrivingen fant hun et rom der hun kunne være nær sønnen, og utforske hvem han hadde vært, hvor fortvilelsen hans kom fra og hvem de var nå som familie. Romanen er skrevet også for å vise Victors lillebror hvem storebroren var, og fortelle om kampen han kjempet.

Du kjenner ikkje den nest eldste bror din, så eg skal fortelje deg om han. Han vart lett irritabel, kunne blåse seg opp, det liksom fyrte av i hjernen. Bror din var ein håplaus type, det høyrest hardt ut når eg skriv det, men om du hadde sett ansiktet mitt, hadde du skjønt at eg skriv det med ein djup kjærleik. Hadde du vore her, hadde du sett at eg ristar svakt på hovudet, medan eg legg hovudet i hendene og smiler medan eg græt. For det håplause var at han ikkje var snill med seg sjølv. Han gjorde dumme val, det vart trøbbel, det vart tårer. Men det fantastiske og håplause skapte heile han. Han liknar ingen andre, han var eit veldig tydeleg menneske.

Storebror din er sydd inn i huda mi, sting for sting, alle dagane, alle månadane, åra med han. Eg elska han i all hans håpløyse, i hans skjønnheit, eg elska han morgon, middag, kveld. Når eg sov, elska eg han. Dette er ikkje noko eg seier for å frikjenne meg sjølv. Men sånn var det.

- Jeg tror den største helingen ikke skjer ved å sitte hos en psykolog, men ved å engasjere seg i et fellesskap. FOTO: Tove K. Breistein/forlaget
- Jeg tror den største helingen ikke skjer ved å sitte hos en psykolog, men ved å engasjere seg i et fellesskap. FOTO: Tove K. Breistein/forlaget Vis mer

Fant noe overraskende

Å få skrive, kjentes livreddende. Hun som så manisk tenkte hun måtte bli sykepleier, bestemte seg for å bli kunstterapeut istedenfor. Når skrivingen kunne hjelpe henne, må den kunne hjelpe andre også, tenkte hun. Nå er hun snart i mål med utdannelsen, og skal ut i praksis i psykiatrien.

- Skriving, kunst og musikk har vært helt livsnødvendig for å finne mening igjen etter å ha blitt rammet av en slik ufattelig sorg. Det er en måte å overleve på. En overbevisning om at jeg må bruke sorgen til noe, ellers går jeg selv til grunne. Jeg har også blitt miljøaktivist, jeg vil kjempe for at barna mine skal arve en levende planet.

Hun gikk til bunns, men gikk ikke til grunne. Å leve med en dyphavsslette innvendig, kjennes også fint, sier hun. Det finnes ikke likegyldighet i livet hennes. Alle relasjoner er av største verdi. Hun lever med stor sorg, men har også stor mening i livet sitt. Og nede på de endeløse slettene i dypet, fant hun også noe overraskende.

- Jeg har lært noe som var litt uventet. Jeg tror den største helingen ikke skjer ved å sitte hos en psykolog, men ved å engasjere seg i et fellesskap med andre. Jeg tror at kjærlighet til hverandre, er det eneste som kan redde oss.

Vil la det være åpent

Fellesskapet har hun funnet både sammen med familien, med venner og naboer. Hun har funnet det i kunstterapi-studiene og ikke minst i kunsten og litteraturen. Naja Marie Aidt og Linda Boström er forfattere som har betydd mye for henne.

- At de bøkene finnes, har vært enormt viktig for meg. Det har nesten vært livsnødvendig at noen har skrevet om den typen livserfaring - om store tap og stor sorg.

Hun som var så desperat etter å finne et svar på hvorfor, hvorfor, hvorfor, fant også der fram til noe helt annet enn hun trodde hun kom til å gjøre.

- Victor hadde et rom i seg som kanskje han heller ikke hadde tilgang til. Jeg vil ikke sette en diagnose på han. Jeg håper med romanen at det skal være litt åpent. At heller kanskje ikke han visste hva det var.

Han var altfor modig for sitt eige beste. Han skulle ha vore brannmann, ein som redda små barn ut frå brennande hus, ein som redda kattar, hundar og kanarifuglar, gamle menneske og fotoalbum. Men det brann for vilt i han sjølv, brannen var ute av kontroll. Eg håper at du blir ein god brannmann, at du kan sløkke brannane i deg sjølv og hjelpe andre med å sløkke deira. Det vil alltid brenne, sånn er det å vere menneske.

Kjenner ikke skyld

-Hva ville du ha sagt til Victor, om han var her nå?

- At du ikke er alene. Du er mye viktigere enn du selv kan overskue. Jeg prøver å lære den lille sønnen min å aldri gi opp.

- Er det noe du vil si til deg selv?

Hilde bryter ut i et smil, forteller at dette også er et spørsmål de lærer å stille på kunstterapistudiet.

- Jeg har ikke følt skyld. Det har vært viktig for meg å si høyt at jeg ikke føler noen skyld for det som skjedde. Jeg er veldig lei meg, men jeg føler ikke skyld.

- Alle de mødrene jeg har møtt, som også har mistet, har vært veldig tett på det barnet. Det blir veldig hardt om du blir pålagt å føle skyld av samfunnet. For sannheten er at du har stått på veldig, veldig mye for barnet ditt.

Det er sommar no. Vi går tusen meter rett opp eit bratt fjell i Sogn. Etter det blir eg rolegare. Sommaren blir betre, legg seg liksom til ro når det nærmar seg august. Sola kjem tilbake, og veslebror din lærer seg å svømme, han kan svømme først éin meter, så to, og deretter tre.

Eg svømmer mot land, ser veslebror din grave i sanden med bøtte og spade. Sola skin på hendene hans. Mamma, ropar han. Se på slottet mitt. For eit fint slott, seier eg. Kven er det som bur i det slottet? Det er jeg, mamma.

*Alle sitatene i kursiv er hentet fra Hilde Kvalvaags siste roman, Djuphavsslettene.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer