For et par år siden kom jeg tilfeldigvis over et unikt - og komposisjonsmessig helt fantastisk - bilde tatt under frigjøringsdagene i mai 1945, da jeg gjorde research til en sak om de såkalte «tyskertøsene».
Fotografiet viser ni barn, og det som kan se ut som en voksenperson, stående på rekke og rad på en brygge på Bygdøy i Oslo. I hendene holder de norske flagg, og flere av dem har på seg bunad. Det ligner ingen andre fotografier jeg tidligere har sett fra frigjøringen. Det er vakkert komponert, og viser et øyeblikk av vår historie som er vond og fin på én og samme tid.
Det var i det enorme fotoarkivet på Digitalarkivet at jeg fant bildet, og tekstbeskrivelsen til bildet vekket nysgjerrigheten i meg:
«En ung jentes opplevelse av freden 1945 fanget av kameraet. Det bildet fanger inn er en gruppe mennesker som hilser et av de aller første norske flyene som ankom Norge fra England i maidagene 1945. Det som gjør bildet ekstra spesielt er konteksten vi finner det i. Bildet ligger godt gjemt i en nokså uventet arkivsammenheng, nemlig i Det norske Totalavholdsselskaps arkiv. Bakgrunnen for at det har havnet akkurat der, er at avholdsselskapet i 1946 tok initiativ til en stilkonkurranse for skoleelever, hvor utfordringen var å beskrive opplevelsen av krigsårene og freden. Det kom inn bidrag fra hele landet og vi finner dem i dag godt bevart, arkivert etter topografi. En av stilene skiller seg ut ved å være illustrert med innlimte fotografier. Den unge forfatterinnen, en pike fra Bygdøy, har valgt temaet "Da freden kom"».
To dager før krigsutbruddet, mottok Gudrun en skjebnesvanger melding
Hvem var den unge piken fra Bygdøy og hva sto det i skolestilen? Jakten på jentas navn var i gang.
En kald novemberdag tikket svaret inn.
«Fotografiet du spør om, er limt inn i en skolestil som oppbevares i arkivet etter Det norske Totalavholdsselskap. Det er bevart én eske med innsendte skolestiler og disse er digitalisert og er tilgjengelig på Digitalarkivet.no. Den aktuelle stilen er skrevet av Grete-Marie Beckman som gikk i 7. klasse på Bygdøy skole», skriver arkivar Hege Brit Randsborg ved Riksarkivet i en epost til KK.
Randsborg lenker også til en side i Digitalarkivet hvor jeg kan lese stilen i sin helhet. Det er fascinerende å tenke på at ordene til den 12 år gamle skoleeleven Grete-Marie er skrevet for snart 80 år siden:
«Da freden kom var vi ikke helt sikre på at det var riktig, for vi var blitt narret så mange ganger. En dame som bor i annen etasje, kom plutselig løpende ned trappen, styrtet inn og skrek at nå var krigen slutt. Det hadde hun hørt av en mann som hadde ringt. Hun sa at vi fikk vente til klokken ble tre, for da skulle det ringe en til henne. Jeg brydde meg ikke om det, men løp det forteste jeg kunne bort til bestefar for å fortelle nyheten og finne fram noen små flagg. Så løp jeg hjem igjen, og da hadde jeg mest lyst til å stille fram klokken så vi kunne få vite det litt fortere. Da syntes jeg at tiden gikk altfor sakte. Endelig ringte han, og da fikk vi vite at det var riktig. Jeg skyndte meg ut på trappen og terrassen og satte opp flagg. Siden gikk jeg inn og tok på meg bunaden min mens hele vinduet sto fullt av unger.
Så tok alle sine sykler og syklet bortover Bygdøy med flagg i hånden og på sykkelen. På toppen av fergebakken møtte vi en masse barn som syklet. Da snudde vi og ble med de. Vi syklet rundt hele Bygdøy, og til slutt ned til en av naboene våre. På Ro var det en bakke med hird i, og dem ertet vi veldig. (Hirden var Nasjonal Samlings politiske tropper og betegnelse på bevegelsens harde ideologiske kjerne, skriver Store norske leksikon). Da vi kom dit ned kom onkelen min og tok bilde av oss. Jeg tror sikkert vi var bortimot 100 stykker, de fleste av alle barna på Bygdøy. Vi syklet omtrent til det ble mørkt. Da jeg kom hjem fikk vi vite at vi skulle til min tante og onkel, for de hadde fått låne en radio. Vi drog med oss blendingsgardinene til blendingsgardinfesten. Det skulle være et digert bål. Det var så digert at det lyste opp hele plassen. Vi kastet flere bilder av Quisling på bålet. Rundt omkring sto en masse mennesker blant annet en del russ som skrek og bar seg verre. Vi sang og hadde det veldig gøy.
En stund senere skulle jeg gå hjem, min bror hadde jeg ikke sett på en stund, så jeg blåste i ham. Folk strømmet til. De kom gående og bilende. De var helt gale. Så gikk jeg. Gatene var fulle av folk, og ut av alle vinduene lyste det. Det var deilig å kunne slippe blendingsgardinene. Lysene på gatene var jo også tent, så det var lys hvor jeg gikk. Da jeg kom til min tante og onkel, satt de og høre på radio og spiste. Klokken nærmet seg 12, og vi satt med stive ører. Så fikk vi høre at det hadde gått i orden med å skrive under, og ..... så var det fred. En stund etter gikk vi hjem.
Dagen etter var det veldig spennende. Det var hirden på Ro og tyskerne på Bygdøyhus som skulle legge ned våpnene. Først skulle hjemmefrontkarene gå på Bygdøyhus. Det var veldig spennende. Det var et virvar av en annen verden. Det gikk for seg slik at en hjemmefrontmann gikk inn og bad dem legge ned våpnene. Selv var han ubevæpnet, mens alle tyskerne sto med geværer, pistoler og håndgranater i lange baner. Så la en ned, og de andre fulgte etter. De skulle ha visst at han var ubevæpnet. Siden var de på Ro. Først fikk de dem til å legge ned våpnene. Siden kom svære busser med politi som skulle hente all hirden som var der. Dagen etter det igjen, kom det første norske flyet etter krigen.
Det var mange barn som kom ned på stranden med flagg for å se på. Vi fløy fra middagsbordet flere ganger, for år vi hørte et fly, fløy vi ned til stranden. Til slutt kom de da. Vi så fine prikker langt der ute, og det var det. Et av dem landet like utenfor hos oss. Da det var kommet ned på vannet, kom en mann opp på taket og heiste et norsk flagg og vinket til oss. Jeg syntes det var så rart, for det var liksom en hilsen fra kongen vår, så jeg fikk en klump i halsen, og guttene som hadde rodd ut til flyet fortalte at flygeren som hadde vært med på hele krigen gråt som et barn da han heiste flagget».
Et kjapt søk i telefonkatalogen setter meg i kontakt med Tom Beckman med adresse på Bygdøy. Han kan fortelle meg at Grete-Marie Beckman var hans tante, og tvillingsøsteren til hans avdøde far Jann Folke Beckman. Tom forklarer at tante Grete ble født 19. april 1933, at hun vokste opp på Bygdøy, men at hun senere flyttet til Asker. Hun lever dessverre ikke i dag.
- Tante Grete giftet seg med en svensk mann og sammen fikk de to barn. Det er min bestefar, altså min far og tante Gretes far, som har tatt bildet. Det er tatt på tomten til min oldefar, sier Tom Beckman til KK.
Slik gikk det med de beryktede nazi-kvinnene
Video- Far var veldig stolt av det bildet
Under okkupasjonen ble deler av Huk på Bygdøy gjerdet inn, og de som bodde i området møtte stadig på tyskere i gatene.
- De traff på tyskere hver dag. Tyskerne brukte etter hvert Bygdøy skole som kaserne, og dette førte til at min far og tante måtte ha hjemmeskole. Den ble holdt på rundgang hos forskjellige familier på Bygdøy. Min far var nok ikke så veldig preget av det, men de følte nok ekstra på det de gangene tyskerne gikk vakt rundt i området. De opplevde nok at det var spesielle tider, og både merket og hørte bombingene som skjedde i byen. Men far har aldri vært villig til å gå helt i dybden med tanke på det han opplevde, forklarer Tom.
I 2015, i forbindelse med 75-årsmarkeringen av krigsutbruddet i Norge, sendte NRK programmet Krig på 200 minutter med professor og statsviter Frank Aarebrot. I programmet dukker tilfeldigvis bildet fra Bygdøy, tatt av Grete-Marie og Jann Folkes far, opp på TV-skjermen.
- Far var veldig stolt av det bildet, men hadde glemt det før det dukket opp på TV. Da han så det gikk han inn på arbeidsværelset sitt og hentet frem albumet med bildet. «Det er jo mitt bilde de bruker», sa han. Far fant dessverre aldri ut hvordan det havnet i programmet. Men nå forstår vi jo at det er fordi at det ligger i Riksarkivet, sier Tom.
Tom Beckman antar at bildet er tatt 13. mai 1945, fordi han husker at hans far fortalte en historie i forbindelse med fotografiet.
- Etter at bildet ble tatt rodde far og en kamerat ut ved Nesoddtangen. Det møtte de det første engelske krigsskipet som kom til Norge, og de to guttene ble tatt om bord i skipet. Der fikk de utlevert en pakke sigaretter og sjokolade av noen av de britiske soldatene.
- Jeg tror skipet het «HMS Devonshire», og om bord var også kronprins Olav. De fikk sitte på til Dyna fyr, før de måtte gå av. Far var veldig opptatt av det med røykpakken, og beholdt den i alle år. På røykpakken har den 12 år gamle gutten stolt skrevet «kromprins» med «m» og ikke «n». Det er en søt historie, sier Tom med et smil. Og det er vi helt enige i!
Interessert i å lese flere saker som omhandler andre verdenskrig? Sjekk ut disse:
- Se de historiske bildene tatt i Norge rett etter den tyske invasjonen i april 1940
- Til sammen reddet ekteparet Gilbert og Eleanor flere tusen jødiske barn fra å ende sine liv i de tyske konsentrasjonsleirene
- Lili (19) fant unik album fra Auschwitz ved en tilfeldighet
- Slik gikk det med den ikoniske «Schindlers liste»-jenta i den røde kåpen
- Disse 7 andre verdenskrig-dokumentarene burde du notere deg
