Skribent Katarina Danielsson med sin mor Kristin. Like som bare det når det kommer til interesser og livsstil – og mer og mer like i speilbildet også. FOTO: Privat
Skribent Katarina Danielsson med sin mor Kristin. Like som bare det når det kommer til interesser og livsstil – og mer og mer like i speilbildet også. FOTO: Privat Vis mer

Familie:

Hjelp, jeg blir som mamma!

Som yngre gjør vi alt for ikke å bli som foreldrene våre. Men så smyger likhetene seg på: i speilet, i stil og smak, hvordan vi snakker og tenker. Er det bra eller dårlig?

Publisert

Ja, mamma är lik sin mamma, sang Siw Malmkvist i 60-tallsslageren, og mente med det at kvinners liv for det meste besto i å vaske og rydde. Nå for tiden gjør vi hundre ulike ting hver dag i tillegg til å vaske og rydde, men likheten med mødrene våre innhenter oss likevel.

Og det er jo ikke så rart. Samfunnsutviklingen har jo ikke visket ut det faktum at vi utgår fra samme genpool, eller at våre livstråder er spunnet av en felles slektshistorie.

Ifølge en britisk studie begynner fenomenet å vise seg rett etter fylte 30 år, altså i den tiden mange kvinner får sitt første barn. Foreldrerollen gjør at vi automatisk begynner å speile atferdsmønsteret fra vår egen oppvekst, detaljer i stort og smått rundt oppdragelse og omsorg som vår egen mor sto for. Og dette til tross for at vi som ungdommer kanskje har gjort alt vi kunne for aldri å bli som henne.

– Tenåringer vil ikke være underordnet eller kjenne på at de blir oppdratt. De vil prøve sine egne vinger og bli møtt med respekt. Samtidig skjer det så utrolig mye i livet deres, både fysisk og mentalt, og det kan føre til stor motstand mot foreldrene, noe som egentlig ikke stemmer med de følelsene de har, sier sosionomen og foreldrerådsgiveren Ingegerd Gavelin.

Det store ungdomsopprøret på 1960- og 1970-tallet

I over 40 år har hun møtt foreldre som har forsøkt å samarbeide og skape ro og orden i familiekjernen, hørt mammaer og pappaer sterkt preget av sine egne foreldre gjøre akkurat det samme eller det stikk motsatte av det de selv opplevde som barn og unge.

Og hun har møtt utallige ungdommer som ikke har vært så villige til å lytte, som annonserer at alt er mammas og pappas feil, og at de på ingen måte har tenkt å følge i deres spor, de skal bli mye smartere, kulere og morsommere.

– Når tenåringer trenger å utvide sitt livsrom, er foreldrene i veien, og da langer de ut mot de bånd som finnes mellom dem selv og foreldrene. Det er altså ikke egentlig i første rekke forelderen de vil fjerne, og det kan være en trøst å tenke på, sier hun.

Ingegerd vokste opp under det store ungdomsopprøret på 1960- og 1970-tallet, og engasjerte seg blant annet i Vietnam-bevegelsen i sin studietid. Bak seg hadde hun en barndom preget av 50-tallets idealer om at barn skulle være stille og veloppdragne, og dessuten led moren hennes av depresjoner som la en demper på all glede i hjemmet.

Hvis man som jeg ikke hadde en fin nærhet til sin mor, kan det kjennes smertefullt når man innser at man ligner på henne, til tross for alle forsøk på å gjøre seg fri. Påminnelsen kan rive opp virkelige sår. Og det absolutt tydeligste tegnet er jo speilbildet – jeg blir mer lik mamma jo eldre jeg blir, det blir bare verre og verre. Men dette er jo livets gang for oss alle. Jeg ser det samme fenomenet hos venninnene mine, de ser plutselig ut som jeg husker at deres mødre gjorde da vi var yngre.

- Man får gjøre det kan man for å motvirke det, hvis man har behov for det. For min egen del har jeg en helt annen frisyre enn mamma hadde, og jeg bruker makeup, noe hun aldri gjorde.

- Jo eldre man blir, desto mer livserfaring får man og kan tenke klokere om sin forelder

I tillegg til den visuelle likheten når man blir eldre, kan det også dreie seg om vår tilknytningsform til livet og andre mennesker. Tv-serier som din mamma elsket, musikksmak og litteratur. Plutselig er det du som sitter og nyter lignende titler og rytmer. Kanskje til og med fnyser av det trendy og «ungdommelige», mens du får puls av sånt som du hånte som ung? Og du skvetter over foto der du har et bestemt uttrykk eller når du hører en spesiell betoning i en setning du nettopp har sagt, ting som gjør at du tenker på moren din så krystallklart at det nesten gjør litt vondt innvendig. Av savn, om hun ikke lenger er der. Eller kanskje av takknemlighet og kjærlighet.

– Hvis ens mor er et forbilde, er det naturligvis en stor glede å finne henne i seg selv. Jo eldre man blir, desto mer livserfaring får man og kan tenke klokere om sin forelder. Man kan se hvorfor ens mor har gjort som hun gjorde i visse situasjoner, og ha forståelse for det på en ny måte.

Som 25-åring tenkte du sikkert ikke over hva slags oppvekst din mor hadde, hva hun fikk med seg i bagasjen fra sine foreldre eller hvordan samfunnsnormen var, alt det som preget henne i hennes morsrolle i forhold til deg.

Men som middelaldrende har du din egen ryggsekk full av livsopplevelser – nederlag, seire, ros, kritikk, sorg, lykke – og kan lettere leve deg inn i den situasjonen som var hennes.

Vil man ikke bli som sin mor (eller far, for den saks skyld), kan man aktivt prøve å endre de mønstrene som ligner foreldrenes. Mye ligger automatisk i oss, vi sier og tenker ting som vi ganske enkelt pleier å si og tenke. Men det betyr ikke at det er de tingene som er de sanne eller de beste for oss. Det går an å lære noe nytt, være bevisst og forandre. Det hjelper ofte om du kan sette ord på hvorfor du sier eller mener som du gjør, og ikke å dømme deg selv for strengt.

Gjennom sin blogg møter Ingegerd Gavelin mange tanker om foreldreskap. Det er vanlig at mødre bekymrer seg for at deres barn faktisk blir som dem selv når de blir store – og gjøre de samme feilene som de selv har gjort, være like redde eller sinte eller hva det nå dreier seg om. Mye av bekymringen tilskriver Ingegerd det nye meningsklimaet. Det finnes en så hatsk tone i hele samfunnet i dag, og akkurat foreldreskap, der vi kanskje er mest sårbare, blir diskutert på en skikkelig vemmelig måte. Der trigges skammen, skylden og følelsene av å mislykkes. Og redselen for å gjøre noe galt mot barnet sitt. Her trengs ekstra mye medfølelse med deg selv, skriver hun.

Uansett når, hvor eller hvordan du blir forelder – eller om du i det hele tatt blir det – så er det bare du som kan vite hvor mye din egen mors oppdragelse preger deg som person i dag. Dine minner og refleksjoner er dine, ingen annens. Men kanskje, kanskje finnes det en del oppdateringer du kan gjøre nå i ettertid?

Gratulerer, om du og moren din har stått hverandre nær, om forholdet deres vokste i takt med dere selv, ut fra begges vilkår og erfaringer. Om samtalen dere imellom bygges på respekt, omsorg og nysgjerrighet. Da kan hun jo gjerne smile mot deg i baderomsspeilet om kvelden og komme til syne i dine karakteristiske gester. Men vil du helst ikke bli minnet om henne, får du gjøre som Ingegerd Gavelin og gre luggen den andre veien, akseptere at du er et produkt av den omsorgen din mor var i stand til å gi – og fortsette å gå din egen vei.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer