ADOPSJON: Kine (til høyre på bildet) fant lillesøsteren Line som ble adoptert vekk ved fødselen, via sosiale medier for nesten ti år siden. FOTO: Mona Moe Machava
ADOPSJON: Kine (til høyre på bildet) fant lillesøsteren Line som ble adoptert vekk ved fødselen, via sosiale medier for nesten ti år siden. FOTO: Mona Moe Machava Vis mer

Adopsjon:

«Hjelp meg å finne søsteren min. Vær så snill og del innlegget»

Kine klarte aldri å glemme lillesøsteren som ble adoptert vekk. Hun måtte finne henne.

Kine Therese Wenås (32) hadde tenkt tanken utallige ganger: Kunne hun ha møtt lillesøsteren, som ble adoptert vekk like etter fødselen, uten å vite det?

Tenk så mange mennesker man passerer i løpet av 17 år. På kjøpesenteret, i svømmehallen, på gata. Kunne lillesøsteren ha vært en av dem? Eller ville hun ha merket det, sånn fysisk? Søskenrelasjonen, båndet mellom dem?

– Jeg klarte ikke å slippe tanken på at hun var der ute et sted. Og jeg kjente på et behov for å finne henne, sier Kine til KK.

Senere skulle det komme fram at de to søstrene hadde vokst opp under en time unna hverandre med bil – noe som gjorde tankene om at de kanskje hadde vært på samme kjøpesenter eller lekeplass på et eller annet tidspunkt – til noe mer enn filosofisk tankespinn. Men dette visste verken Kine eller lillesøster Line, som hun ble hetende, noe om før de møttes for første gang for ti år siden.

Så hvordan startet det?

På et sykehus på Østlandet blir Line Grønneberg Moen (26) født en varm sommerdag i 1991. Hun blir adoptert vekk like etter fødselen, og vokser opp hos det som skal bli hennes familie: mamma May Lill, pappa Einar og en to år eldre bror, Martin, også adoptert. Navnet Line får hun av dem. Familien er åpen om adopsjonen fra Line er helt liten. Hun får den informasjonen hun kan få.

– Det å være adoptert var aldri noe jeg opplevde som annerledes eller problematisk. Det var liksom helt naturlig, forklarer Line.

Hun kan heller ikke huske at hun reflekterte over at det i familien hun aldri vokste opp i, befant seg søsken. Søsken som senere ble flyttet i fosterhjem, og der særlig storesøster Kine ikke klarte å slippe tanken om den lille jenta hun aldri rakk å bli kjent med. Den seks år yngre halvsøsteren måtte finnes der ute – et eller annet sted.

- Søskenforholdet er unikt på flere måter, sier barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen. Foto: Cappelen Damm
- Søskenforholdet er unikt på flere måter, sier barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen. Foto: Cappelen Damm Vis mer

– Søskenforholdet er unikt på mange måter, bekrefter barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen og legger til at familie er noe vi «får utlevert» på godt og vondt, mens venner er noe vi velger oss.

Ifølge psykologen vil søsken som vokser opp sammen, dele mange felles minner og referanser, i tillegg til kjærlighet og ansvar for felles foreldre.

– Dette skaper rom for å dele følelser og opplevelser man ikke nødvendigvis vil dele med noen andre, sier psykologen og fortsetter

– Vokser du opp uten søskenet sammen med deg, kan du drømme om det fellesskapet som skulle vært der, den støtten du tror du alltid ville fått, det ubrytelige vennskapet som du antar ville vært mellom dere, mener Gerhardsen.

Var det dette Kine drømte om?

– Jeg har nok kjent på en form for savn ja, sier Kine.

– Også var det jo å finne ut hvem hun var, liksom. Jeg var jo nysgjerrig. Om vi lignet på hverandre på noe vis.

LES OGSÅ: «Nina» bodde sammen med en psykopat i 20 år: - Han prøvde å drepe meg flere ganger

Færre adopsjoner

I 2016 ble det gjennomført 349 adopsjoner i Norge, der 126 av dem var utenlandsadopsjoner, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Resten er såkalt stebarnsadopsjon og «andre adopsjoner».

– Antall barn som adopteres bort i Norge etter samtykke fra sine biologiske foreldre, har de siste årene variert mellom 1 til 10 barn per år, sier Bente Hoseth fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Hun forteller at de mottar en god del henvendelser fra adopterte som ønsker innsyn i adopsjonssaken sin, men at det ikke føres noen statistikk over antallet.

– Adopterte som har fylt 18 år har krav på å få vite hvem de biologiske foreldrene er, ifølge adopsjonsloven, sier Hoseth.

Kort forklart må den adopterte være fylt atten år for å søke innsyn i saken. Dersom saken er fra før 1999, må henvendelsen rettes til fylkesmann. Er saken nyere eller dreier seg om utenlandsadopsjon, skal henvendelsen gå via Bufdir.

Men det er ikke lillesøster Line, den adopterte, som drives av nysgjerrighet kombinert med en følelse av savn. Det er Kine. Og hun har ingen krav på informasjon, og heller ingenting å gå etter – annet enn fødselsdato og sykehus.

LES OGSÅ: I flere år ble sønnen til Ann-Mary mobbet: - Han sa: «Mamma tør du sende meg på skolen? Det er ikke sikkert at jeg kommer levende hjem igjen»

Skrev brev til «Tore på sporet»

– Jeg husker jeg sendte brev til «Tore på sporet»-redaksjonen da jeg var ganske liten, og lurte på om de kunne hjelpe meg å lete. Da fikk jeg et hyggelig svar om at det kunne de ikke, ettersom det er strenge regler for beskyttelse av identiteten til adopterte, sier Kine.

Så hva gjør man når man verken kan få hjelp av «Tore på sporet» eller noen statlige instanser?

Ifølge Marilyn Førsund fra «Foreningen Adopterte», er det ikke uvanlig at søsken av adopterte leter på nettet og i sosiale medier etter informasjon om den som ble borte.

– Det kan for eksempel være at de har fått beskjed om at de har søsken når foreldrene ligger på dødsleiet, eller at de har funnet papirer i et dødsbo. Førsund forteller at det var langt mer utbredt å adoptere norskfødte barn blant annet etter krigen, og det estimater på hvor mange det kan dreie som varierer fra rundt 30- 60 000 barn i perioden 1918-1979.

- Som søsken av en adoptert har man ikke krav på noe informasjon, men de kan kontakte Bufdir eller Fylkesmann og legge igjen brev, slik at den informasjonen er tilgjengelig dersom den adopterte på et tidspunkt vil se på saken sin, sier Førsund.

Hun er klar over at for mange oppleves dette som en tålmodighetsprøve. Kanskje vil den adopterte aldri søke om innsyn, og dermed aldri få vite at noen forsøker å komme i kontakt.

– Sosiale medier gjør det enklere å finne folk og å komme i kontakt, sier Førsund, og understreker at hun har full forståelse for at folk gjør det, men at dette ikke er noe foreningen anbefaler, ettersom de som blir søkt opp ikke nødvendigvis vet at de er adoptert, eller ønsker kontakt.

LES OGSÅ: Far og datter jobber på samme brannstasjon: - Jeg har ikke fått jobben på grunn av pappa. Jeg har gjort meg fortjent til den

«Kan dere hjelpe meg å lete?»

Kine bestemmer seg for å gjøre det man ifølge Førsund skal være forsiktig med å gjøre. Hun logger på det store Internettet. Året er 2007, og Kine er medlem i VG Nettby, et åpent nettsamfunn med flere hundre tusen medlemmer. Det er her hun skal publisere innlegget som endrer alt.

LILLESØSTER LINE: Kine etterlyste lillesøsteren sin, Line, på Nettby. Responsen er overveldende. Innlegget engasjerer. Og det likes, deles og løftes fram. Snøballen begynner å rulle. FOTO: Privat
LILLESØSTER LINE: Kine etterlyste lillesøsteren sin, Line, på Nettby. Responsen er overveldende. Innlegget engasjerer. Og det likes, deles og løftes fram. Snøballen begynner å rulle. FOTO: Privat Vis mer

– Dette var rett før Facebook kom, presiserer Kine, og ler litt av at det allerede kan virke som en hel evighet siden. Hun forklarer hvordan hun gikk fram:

– På Nettby var det sånn at dersom du la ut et innlegg som ble delt av tilstrekkelig mange, så kunne det havne på forsiden slik at alle medlemmene så det. Jeg tenkte at får jeg lagt ut en etterlysning der, så vil det jo øke sjansen for å finne henne. Enten at hun ser det selv, eller at det kommer inn tips.

Men hva om den du leter etter ikke nødvendigvis har lyst til å bli funnet? At vedkommende lever et liv der det ikke er plass til en søster man aldri har møtt?

– Tenkte du noen gang over at Line kanskje ikke ønsket kontakt?

– Ja, så klart. Jeg tenkte mye på det. Men jeg tenkte også at dersom hun kom over innlegget og ikke ville ha noe med meg å gjøre, så kunne hun la være å svare.

Kine formulerer et innlegg der hun ber om hjelp til finne lillesøsteren. Innlegget inneholder informasjon om fødselsdato og navnet på sykehuset Line ble født. Håpet er at noen kjenner noen. Eller at lillesøsteren vet at hun er adoptert og kjenner igjen infoen om seg selv.

«Hjelp meg å finne søsteren min, vær så snill og del innlegget», ber hun.

Responsen er overveldende. Innlegget engasjerer. Og det likes, deles og løftes fram. Snøballen begynner å rulle.

– En time senere lå det på fronten, sånn at alle medlemmene kunne se det – og jeg hadde over 150 meldinger i innboksen fra forskjellige mennesker, som mente de enten kunne være den jeg lette etter, eller at de kanskje kjente den jeg lette etter, forteller Kine.

Line selv har ennå ikke sett innlegget, selv om hun er én av nærmere 800 000 nordmenn med en profil på nettstedet.

Det er en venninne av Line som først leser innlegget.

– «Du må gå inn og lese. Det er en som leter etter deg», husker jeg hun sa. Jeg ble veldig spent, sier Line.

LES OGSÅ: Rørende gjenforening

FØRSTE FOTO: Det er over ti år siden Kine og Line etablerte kontakt. Dette er et av de første bildene de tok. FOTO: Privat
FØRSTE FOTO: Det er over ti år siden Kine og Line etablerte kontakt. Dette er et av de første bildene de tok. FOTO: Privat Vis mer

Spennende å finne søsken

Hvilke følelser dukker opp når et ukjent familiemedlem ønsker kontakt? Blir man glad, eller kanskje litt engstelig?

– Jeg opplevde det ikke som ubehagelig på noe vis. Og det var jo frivillig å svare, så jeg kunne jo la være hvis jeg ikke ønsket å komme i kontakt, sier Line.

– Når det gjelder søsken som blir oppsøkt, så har jeg faktisk ikke hørt fra adopterte som syns det er negativt å bli oppsøkt. Flere jeg har vært i kontakt med har fortalt at de kunne ønske de fant hverandre tidligere, sier Marilyn Førsund. Hun understreker at det kan være vanskeligere og tøffere når et barn som er adoptert vekk søker kontakt med biologiske foreldre.

Line logger inn på Nettby og leser innlegget. Kjenner det kile i magen. Det må jo være henne selv som etterlyses?

«Hei, jeg tror kanskje det er meg ... » svarer Line, med skjelvende fingre over tastaturet.

Kine som sitter og pløyer gjennom innboksen, har nesten mistet motet av alle de rare svarene hun har fått. Det er folk som mener de kan være søsteren, selv om de er født på andre dager og på andre sykehus. Og det er folk som lurer på om de kanskje selv er adopterte, fordi de alltid har følt seg annerledes.

Da Kine åpner mailen fra Line og ser på bildet, stopper hun opp. Det blonde håret, øyepartiet. Ligner det ikke litt på henne selv?

– Da jeg spurte om hvor høy du var – og du svarte at du var 1.50, fikk jeg en sterk følelse av du var den jeg lette etter. Vi er nemlig ganske lave hele gjengen, påpeker Kine, som selv bare er noen få centimeter høyere.

Da det blir klart at begge visste hvilket navn Line var tiltenkt fra fødselen av, var det ikke lenger tvil. Kine hadde funnet lillesøsteren.

Kine skriver at det er opp til Line å ta initiativ om et eventuelt møte. Hun vil ikke presse.

– Syns du det var ubehagelig å bli sporet opp, Line?

– Jeg brukte litt tid på fordøye det. Det tok vel to måneder omtrent, før jeg skrev tilbake til deg og sa jeg var klar for et møte, sier Line oppriktig.

LES OGSÅ: Hildegun mistet ektemannen et år etter han fikk diagnosen: - Jeg skjønte at jeg kom til å bli enke tidlig

– Jeg husker jeg tenkte: «Wow, nå skjer det! Endelig»

Hun inviterer Kine hjem, hjem til familien. De gleder seg til å møte henne, og støtter Line i avgjørelsen om å få til et møte.

– De har alltid støttet meg, egentlig. Hadde jeg ikke ønsket å møte Kine, ville de støttet meg i den avgjørelsen også, sier Line.

På togperrongen ser Kine lillesøsteren som står og venter. Hun ser henne med én gang i menneskemylderet. Hun står med ryggen til i en stor jakke. Den beskjedne høyden avslører slektskapet. Og er det ikke litt måten hun står på også? Kine venter spent på øyeblikket da hun skal snu seg.

KINE: - Jeg er veldig glad for at jeg tok kontakt. Men jeg visste jo ikke om Line ville ha noe med meg å gjøre. Foto: Mona Moe Machava
KINE: - Jeg er veldig glad for at jeg tok kontakt. Men jeg visste jo ikke om Line ville ha noe med meg å gjøre. Foto: Mona Moe Machava Vis mer

– Jeg husker jeg tenkte: «Wow, nå skjer det! Endelig», sier Kine.

Line er 17. Kine 23. Vil de klare å bli skikkelig kjent med hverandre, eller vil det oppleves som en litt klønete blind date – en du liksom må få i gang praten med? Hva skjer i så fall etterpå?

– Vi var nok litt nervøse begge to! Men jeg husker at jeg syns det gikk overraskende lett å snakke sammen, sier Line.

Hjemme hos Line blir Kine tatt varmt imot av Lines foreldre. Alle har mange spørsmål. Samtalen flyter lett. Om bakgrunn og historie. Hvilke liv de har levd til nå. Kine og Line kjenner at de liker hverandre sånn på ordentlig, at det er en kjemi der.

– Jeg syns nesten det er litt rart hvor like vi er, mener Kine, og trekker fram søskenlikheter utover det rent fysiske:

– Vi er nok litt forsiktige av oss, begge to. Og selv om alle vil beskrive oss som blide, og kanskje sprudlende, er vi nok over gjennomsnittlig engstelige for en del ting.

Line nikker bekreftende til den observasjonen.

– Jeg tror vi begge er ganske trygghetssøkende, mener Line.

– Og ingen av oss er spesielt glad i store forsamlinger med mange ukjente, supplerer Kine.

To stykk litt sjenerte, men likevel sterke søstre. Som fikk en røffere start på livet enn gjennomsnittet, men der begge to, og alle rundt dem i grunn, kan skrive under på at det «har gått bra.» Line har som adoptert hatt en annen oppvekst enn Kine, som etter hvert ble flyttet i fosterhjem.

– Fosterforeldrene mine har vært helt fantastiske, og stiller opp som foreldre skal. Det er de som er mamma og pappa for meg, sier Kine, som selv er blitt mamma til to jenter på ni og elleve som betyr alt for henne.

LINE: - Jeg syns ikke det var ubehagelig å sporet opp. Jeg har alltid visst at jeg var adopert. Foto: Mona Moe Machava
LINE: - Jeg syns ikke det var ubehagelig å sporet opp. Jeg har alltid visst at jeg var adopert. Foto: Mona Moe Machava Vis mer

– Det er klart jeg er opptatt av å gi dem en trygg oppvekst. Jeg tenker at det er det viktigste jeg kan tilby, sier Kine.

Hun forteller at hun ikke bruker energien sin på å se tilbake på det som i perioder har vært vanskelig.

– Jeg er egentlig stolt av meg selv. Jeg syns jo jeg har klart meg ganske bra. Samtidig er jeg veldig glad for at Line har hatt den stabile oppveksten hun har hatt, sier Kine, og ser på søsteren.

– Du er veldig sterk. Jeg vet ikke om jeg er ville klart meg så bra som deg, svarer Line.

At de har fått kontakt med hverandre anser de begge som verdifullt. Uansett hvor lang tid det går mellom hver samtale, opplever de at det er lett å ta opp tråden, slik det gjerne er for nære venninner. Eller søstre imellom. Også er det dette pussige sammentreffet. Eller egentlig to.

– Da vi kom i kontakt med hverandre, fant vi fort ut at vi har vokst opp under en time fra hverandre med bil, sier Line.

Noe som sannsynliggjør at de kan ha sett hverandre – på et hektisk kjøpesenter eller kanskje i en gågate på 17. mai. Kanskje har de passert hverandre på motorveien, på vei hjem, trygt plassert i hvert sitt baksete? Kine hadde lekt med tanken flere ganger.

– Men det var da vi fant ut at vi har vært på ferie flere ganger på omtrent samme sted, at vi fikk litt frysninger på ryggen begge to, sier Line.

For kunne de ha sett hverandre der? Nede ved vannkanten. Eller kanskje ved volleyballbanen i skogholtet der det alltid var så mange barn?

Når Line lukker øynene, er det akkurat som hun kan se for seg Kine på den andre siden av banen. At hun står der og ser på henne – med et åpent og nysgjerrig blikk.

LES OGSÅ: Hele bygda visste at Kristin Johanne var adopert. Bare ikke hun selv.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: