Sara sto på scenen da det ­frykte­lige skjedde, foran 750 mennesker. Hun hadde ­allerede spilt tre timer av mara­ton­fore­stillingen «Kristin ­Lavransdotter», og hadde fem ­timer igjen. Så smalt det.

I det hele tatt å gi seg ut på en teater­forestilling som tar en hel arbeids­dag, er kanskje galskap i seg selv, og enda verre når du har hovedrollen og skal gå fra jentunge til eldre kvinne og rekke å gifte deg, svike ­foreldrene dine, skamme deg i en kvinnsalder og føde i sju ­ganger 20 minutter, delvis avkledd, liggende i jord og blod.

Men snart skulle Sara få smake på en annen form for galskap. En kraft som tok styringen over henne og tvang henne til å løpe av scenen. «Hjertet mitt! ­Hjertet mitt!» ropte Sara, mens blodpumpa sprengte i bryst og armer, bein ble numne og hodet fyltes med selvstraffende tanker om at hun var en ­elendig skuespiller, og nå hadde folk fått det ende­lige beviset!

Hva publikum i salen tenkte da de så hovedrolle­inne­haveren storme av scenen, er ikke godt å si. Snart fikk de beskjed over høyttaleren om at det ble et ­kvarters pause.

Ett kvarter, det var det Sara hadde på seg til å stå opp fra de døde. For det var det hun trodde, da hun løp ut, at nå var det over. Nå klikket det for henne.

– Jeg fikk panikkangst på scenen, midt i forestillingen, forteller Sara Khorami (35).

– Det er noe av det vanskeligste jeg har stått i. Jeg mistet rett og slett kontrollen, og jeg hadde fem timer igjen av forestillingen. Jeg trodde at jeg var blitt gal.

Vi kommer tilbake til Saras fall, og til kvarteret hun hadde på seg, mens publikum sto i baren og drakk gratis forfriskninger og diskuterte hva som egentlig var skjedd med skuespilleren. Det var vel ikke noe ­alvorlig?

I mellomtiden, la oss ta en tur til Bærum, til Sara Khoramis barndoms grønne dal. Nei, forresten, la oss reise enda lenger, til det som en gang var hennes ­foreldres grønne dal.

– Jeg husker Julies skrik fra baksetet. Fra Kim og Benjamin kom det ingen lyder

– Morderisk regime

Da Saras mor og far flyktet fra Iran på 1980-tallet, hadde hjemlandet på få år gått fra en moderne, sekulær stat med store religiøse motsetninger til å bli et samfunn styrt av den religiøst ortodokse opposisjonen. Da sjahen forlot landet i 1979, ble det starten på den iranske revolusjonen, med ayatolla Khomeini som ­lederskikkelse. Snart innførte man lover som i stor grad innskrenket kvinners rettigheter og frihet. Jenters skolegang ble sterkt begrenset, alle kvinner måtte ­dekke seg til, og moralpolitiet overvåket at ikke så mye som et hårstrå stakk fram under sjalet.

– Det har vært 43 år med et morderisk regime i Iran, sier Sara.

– Foreldrene mine trodde på demokrati og frihet, og måtte reise fra alt og starte på nytt i Norge. Det er takket være valget deres at jeg og søsteren min har det livet vi har. Det har jeg tenkt mye på. Man skjønner ikke ­egentlig hva et sånt valg innebærer før man blir eldre.

– Utbrent som 14-åring

I leiligheten i Bærum fikk moren og faren sitt første barn, Sara, og siden en datter til. Sara elsket å showe og opptre, og var overlykkelig hver gang foreldre meldte henne på aktiviteter.

– De ville ikke at vi skulle gå glipp av noe, og meldte oss på teater, ballett, piano, håndball, svømming og turn. Jeg var jo sikkert utbrent da jeg var 14, sier Sara og ler.

Vi møter henne til lunsj, og hun er så opplagt at det er vanskelig å tro at det er samme Sara som bare for en uke siden sendte oss en e-post om at hun gruet seg litt til ­intervjuet. For det var det der med å bli personlig. Men, som hun skrev, hun snakket gjerne om «Kristin Lavransdatter, karriere, om Iran og om livsglede». De to siste er forresten to sider av samme sak. For livsgleden, den ­mener Sara er et resultat av foreldrenes valg.

– Jeg tenker på det nesten hver dag, på hva de har ofret. Du blir veldig bevist verdien av frihet, og skjønner at du ikke kan ta den for gitt. Se bare på det som foregår i Iran nå, der mennesker ofrer livet sitt for en brøkdel av det vi har her.

– Kvinner får ikke danse

Sara ler mye og ofte, og nettopp det er ikke uten bismak. Hun husker reisen til Iran for å besøke slektninger da hun var elleve år gammel.

– I gatene gikk moralpolitiet, og hvis sjalet ikke dekket kvinnenes hår godt nok, blåste de i fløyta. De sjekket at kvinner ikke hadde for mye sminke eller for trange klær. Det er likedan i dag. Kvinner er under konstant sensur, og regimet bestemmer over deg fra du går ut ytterdøren. Kvinner kan ikke le høyt eller gjøre mye ut av seg, de kan ikke vise seg med en mann om de ikke har bevis for at det enten er broren eller ektemannen. Kvinner får ikke synge solo, kun i kor, og folk kan ikke høre på munter musikk eller danse i offentligheten.

Hun rister på hodet:

– Jeg tenker på det hver gang jeg står på scenen, kontrasten. At jeg får uttrykke meg fritt, mens folket i Iran blir frarøvet stemmen sin. Det er fryktelig urettferdig.

Hun tror at mange ser på Iran som et u-land, men ­beskriver iranere som et høyt utdannet, kulturelskende folkeslag og noen av de mest sjenerøse menneskene hun har møtt.

– Og så lever de under et regime som skremmer ­massene ved å henrette dem som gjør opprør. Politiet kan plutselig ta deg inn og bruke deg som eksempel. Det er sånn de kuer massene, med usikkerhet. Jeg har hørt folk si: «Hvorfor gjør ikke det iranske folket noe?» Jo, de gjør noe, men vet at de risikerer livet. Demonstrasjoner er forbudt, for det er så mye motstand at hvis demonstrasjoner tillates, revner alt. Da blir det revolusjon.

Hun lar blikket vandre mot vinduet et øyeblikk:

– Da gjør det noe med deg, å komme tilbake til Norge, der du kan gjøre hva du vil. Jeg tror at det har gjort meg mer skamløs. Det verste som kan skje her, er at folk ikke liker meg eller synes jeg er en dårlig skuespiller, men jeg blir ikke sensurert eller arrestert. Om jeg har dårlige dager og synes synd på meg selv, er dét perspektivet alltid med meg.

– Vi var veldig glade i Ruby. Men så drepte hun jo pappa

– Var veldig urolig

I Norge utdannet Saras far seg til fysioterapeut og ­moren til fysiker. Hun jobbet i mange år som forsker, og senere som lærer. Men tro ikke at skomakerens barn gikk uten sko! Sara husker at moren hang over henne med leksene, og at foreldrene belønnet henne med ekstra ­dansetimer om hun kom hjem med gode karakterer. ­Målet var ikke et perfekt barn, bare et barn kom seg gjennom skolen.

– Jeg hadde dårlig konsentrasjon og var veldig rastløs. En lærer måtte være veldig karismatisk eller snakke om noe spennende for at jeg skulle greie å følge med.

– Hadde du dårligere konsentrasjon enn andre på din alder?

– Ja, jeg var veldig urolig, og fulgte mest med hvis det handlet om menneskeliv, om noen med rusproblemer, for eksempel, da koblet jeg meg på. Men årstall og tall og sånt …

Hun rister på hodet og ler.

– Om noen hadde fortalt meg da at jeg en dag skulle lære meg 600 sider utenat og framføre det på en scene, ville jeg ledd høyt. Men det handler om å finne noe man liker og ha folk rundt deg som tenner flammen. Hvis jeg hadde visst det da, ville jeg unngått veldig mange år med straff.

– Hva slags straff?

– Jeg trodde at jeg ikke var like smart som andre, siden jeg ikke fikk til det samme. Men vi mennesker er så sammen­satte og får til forskjellige ting. Og ofte handler det om interesser og motivasjon. At man ikke har funnet det man er god på.

- Moren min trodde på kommentarene om at jeg var hore og kom til å brenne i helvete

– Knakk helt sammen

Egentlig ville Sara bli danser, og forutsetningene burde vært til stede, med tanke på at hun begynte på ballett da hun var tre. Men i livets danseskole er det bare plass til noen få svaner, og Sara var ikke en av dem. Faktisk kan hun ikke huske at hun noen gang var i snø­fnugg-rekka når ballettskolen hadde juleforestilling.

Et halvt år inn i psykologistudiet merket Sara at det ikke føltes riktig. Lenge var hun i villrede, til en venn foreslo at hun prøvde seg på en sceneskole.

– Det ene året der … dette høres kanskje litt voldsomt ut, men jeg husker at jeg knakk helt sammen og gråt meg gjennom en hel dramatime. Jeg bare hulket, og for første gang i livet følte jeg at jeg fikk til noe.

Veien videre gikk via Multinorske, et nystartet prosjekt med mål om å få flere med fremmedkulturell bakgrunn inn på norske scener. Og resten skulle være historie. En Amanda og en Gullrute senere har Sara spilt i både film og på tv, med «Kristin Lavransdotter» som det foreløpige høydepunktet. Hun innrømmer at hun hadde fordommer og forbandt Kristin mest med spel:

– Regissør Kjersti Horn sa: «Nei, nei, dette er jo et dypt feministisk prosjekt. Kristin føder og føder, og det er ingen som har skrevet om kvinner på denne måten. Vår versjon er grisete med jord og blod.»

Sara ler.

– Jeg føder i kanskje 20 minutter bare i den første delen. Det er mange som sier at Sigrid Undset er anti­feminist, og det synes jeg er tull. Kristin satser på Erlend, selv om hun er lovet bort til Simon, men det får konsekvenser, og livet blir ikke som hun hadde tenkt. Hun kjemper for å få ham, men rett før de gifter seg, skriver Undset: «Det var underlig. Hun hadde aldri lagt merke til at Erlend skjenet litt utover når han gikk.»

Sara slår ut med hendene:

– Det er så lett å kjenne seg igjen i. Og Undset er et geni som plasserer historien i middelalderen. For tenk, her sitter vi i 2023, og vi har på oss moderne klær, men vi snakker om nøyaktig de samme tingene: forelskelse, begjær, selvforakt, skam, angst, religion og eksistensielle spørsmål. Som Undset skriver: «Tiden går, men hjertene er de samme.»

– Ville blitt arrestert og pisket

Like etter premieren på Det Norske Teatret, etter at Sara var blitt kalt «en nærmest perfekt Kristin» av kritikerne, ble Masha Amini drept av politiet i Iran for å ha brukt hijaben litt feil. Selv regner ikke Sara seg som troende, men mener at mye av det religiøse i «Kristin Lavransdotter» minner om det som skjer i Iran nå, spesielt det med skam, fordømmelse og tvang.

– Kristin skammer seg hele livet for at hun valgte ­Erlend, og det styrer henne så hun blir syk av det. Det ­synes jeg er det tristeste med historien, at andre menneskers meninger kan påvirke så mye. Kristins ­historie er også mine foreldres historie, det å ta et valg som får store konsekvenser. Det er nok derfor jeg orker å spille den om og om igjen. Det er ikke bare et teaterstykke, men noe folk lever i, i 2023.

– Du kunne ikke spilt Kristin i Iran?

– Aldri! sier hun med ettertrykk.

– Jeg ville blitt arrestert og pisket. Jeg viser jo hud, og det er en nakenscene. Jeg ville risikert livet.

Diskusjonen kunne gå høyt hjemme i Bærum, og både persisk musikk og Michael Jackson runget ut fra cd-spilleren. Sara mener at hun har sluppet unna rasisme. Med unntak av en nabo, da, som laget apelyder når han så ­familien Khorami. I dag tror Sara at han nok var mest ­ensom:

– Det er litt kjipt at vi aldri inviterte ham på besøk. Jeg tror at det er veldig vanskelig å hate noen du har spist et godt måltid og ledd sammen med.

Hun utdyper, om «Kristin Lavransdotter»:

– Det er kanskje det beste jeg vet, når 750 mennesker ler på det samme stedet. Det er en påminnelse om hvor like mennesker er.

På fem dager kunne småbarnsmor Sandra jobbe 70 timer

Kjæreste fra Geilo

Saras foreldre likte å gå på langrenn. Selv er Sara ­moderat glad i skisport. Hun var 20 år da hun møtte samboeren Ole Alexander, og det var dermed en skjebnens ironi at han var fra Geilo, slalåmbygda over noen.

– Jeg er helt elendig på slalåm, innrømmer Sara og himler med øynene.

– Alex sier: «Du må tenke på slalåm som på livet: at du må lene deg framover. Idet du lener deg tilbake, går det gærent.» Men det går jo imot alle mine impulser. Jeg ­liker langrenn, men i de bratte partiene holder jeg i staven til Alex, så han bremser meg.

Samboeren er musikkprodusent, og Sara forteller ­begeistret om svigerforeldrenes gård på Geilo, med sauer.

– En av de første gangene jeg var der, matet jeg et kopplam med flaske. Det var utrolig koselig. Virkelig en høydare.

Øyeblikket kunne vært perfekt for Instagram, men Sara er en av de få som ikke har en eneste følger. Ikke fordi hun er upopulær, bare fordi hun har bestemt seg for ikke å være der.

– Jeg er på Facebook kun for å følge med på arrangementer, men jeg ser hvordan algoritmene fungerer. Om jeg har gjort et søk, dukker det opp masse av det samme, og det er så lett bare å bli sittende og scrolle. Det er ­ganske skremmende.

Hun forteller om filtre, fasade og krav til perfeksjon, og er glad hun selv slapp en ungdomstid med smarttelefon:

– En ting var jo om man ikke var invitert på en fest og fikk høre om det på mandag hvor gøy det hadde vært. Men tenk deg de unge i dag, som får oppdatering av ­festen mens den pågår. Og kanskje noen på den festen har sagt at de var syke, og derfor ikke kunne være sammen med deg, og så sitter man der. Jeg kan ikke skjønne at det kan være en bra ting. Jeg øver meg på å legge telefonen bort, og ­savner tiden hvor mobilen ikke tok så stor plass.

Hver gang Christina var på jobb, fikk uvanlig mange pasienter hjertestans og døde

– Man skal ha det litt vanskelig

Når Sara har en dårlig dag, velger hun å se på det som en del av livet. Hun mener at det er en stor misforståelse at livet skal være så forbasket lett bestandig.

– Det hører med at det er tøft å være menneske. Man skal ikke alltid lete etter en quick fix. Vi skal også ha det litt vanskelig, mener Sara.

Hun røper et triks hun trøster seg med på ekstra ­dårlige dager:

– Jeg har en feelgood-mappe på mobilen med ting som gjør meg glad. Gode ord om en forestilling eller bilder fra en film som ga meg en god følelse. En dårlig dag for meg kan trigges av tanken på det jeg ikke har, og da åpner jeg mappen, som en påminnelse om hva jeg faktisk har.

La oss vende tilbake til starten, til Sara Khoramis oppstandelse. Hva det var som fikk henne til å gå ut på ­scenen igjen, midt under et angstanfall – og møte 750 mennesker med replikker om lidenskap og kjærlighet, skam og frykt – ja, om livet sjøl – samtidig som døden holdt kloa om henne? I kulissene tok kollegene imot et vrak av et menneske. Noen hadde sett det før, noen kjente det kanskje igjen hos seg selv og visste hva som måtte sies:

«Det går bra. Du kommer ikke til å dø av det. Angst er bare en tanke. Det er forferdelig ubehagelig, men ikke farlig.»

Og snart begynte noe som lignet mot å spire under det hamrende hjertet, mot til å gå ut og møte publikumet som for et kvarter siden hadde sett henne på det aller mest sårbare. Som hadde betalt i dyre dommer for å drømme seg bort og i stedet hadde fått virkeligheten slengt i trynet.

– I det øyeblikket de sa over høyttaleren at det ble 15 minutters pause, sto det krystallklart for meg at hvis jeg ikke går tilbake på scenen nå, kommer jeg ikke tilbake på mange år. Jeg visste at enten går jeg ut nå, eller så er det ikke sikkert at jeg kan gjøre denne jobben mer.

– Ja?

– Ja. Da ville angsten vunnet over meg.

Sara beskriver veien inn på scenen. Den ene foten ­foran den andre. At hun fløt med frykten, uten å prøve å stoppe den.

– Jeg tenkte: «Ok, nå kommer det til å bli ubehagelig, men bring it on. La det bli ubehagelig! La oss se hvor ­ekkelt det kan bli.» Og da jeg kom ut på scenen, begynte publikum å klappe, og jeg fikk tårer i øyene og tenkte at kanskje sitter det noen der ute som vet hvordan jeg har det? Som kjenner seg igjen? Men den første timen var grusom. Foran hver replikk låste kjeven seg.

– Mange med panikkangst synes kanskje at det neste minuttet er uoverkommelig. Selv hadde du fem timer igjen – på en scene?

Sara ler.

– Ja, det blir jo på en måte ikke verre. Du har ingen steder å løpe. Jeg så meg selv utenfra, og da jeg skulle gjennom fødslene – jeg har jo ikke barn selv – raste fæle tanker gjennom hodet: «Fy faen, så dårlig du er, Sara. Det er jo ikke sånn man føder!» Men så møtte jeg blikket til kollegene, og så at de heiet på meg. De bar meg virkelig gjennom forestillingen, og den sjenerøsiteten kommer jeg aldri til å glemme. Uten dem ville jeg aldri gått til­bake ut på scenen.

Sara forteller om klemmen da sceneteppet gikk ned. Hudløse kolleger som hadde holdt pusten i fem timer og som nå tok omkring henne, og det eneste de fikk fram var: «Vi klarte det, vi klarte det, vi klarte det.»

– Jeg husker at jeg tenkte: «Husk denne følelsen, Sara. Når du tenker at ting ikke går, husk denne følelsen.»

Hun skratter.

– Nå blir jeg litt klissete, men ­Kristin sier at hun har møtt mye kjærlighet i levedagene sine. Sånn er det for meg også. Jeg har alltid hatt gode folk rundt meg. Og i den klemmen tenkte jeg på gaven i å ha noen som kan ta imot om du faller. At noen plukker deg opp som den våte kluten du er og ­henger deg til tørk. For tilbake til det vi snakket om i stad, at det er tøft å være menneske. Noen ganger er man skrøpelig, men det går bra.

– Du sa det så fint, det om at tiden går, men at ­hjertene er like?

– Ja. Og det er nesten som om ­Sigrid Undset sto i ­kulissene da det skjedde og sa: «Det var jo det jeg sa!» Først da skjønte jeg hele stykket. Det var den siste ­brikken.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no