ALOPECIA: Store tatoveringer – og et enda større smil. Andrea Richardsen (25) har sin helt egen stil, der de hårløse flekkene som kommer og går på hodet hennes, også får lov til å spille en rolle. FOTO: Astrid Waller
ALOPECIA: Store tatoveringer – og et enda større smil. Andrea Richardsen (25) har sin helt egen stil, der de hårløse flekkene som kommer og går på hodet hennes, også får lov til å spille en rolle. FOTO: Astrid Waller
Alopecia:

- Hodet mitt er et levende skattekart

Siden tenårene har håret hennes falt av i flekker. Først da Andrea barberte hodet, følte hun seg fri.

Dette er en historie om hudsykdommen alopecia. Men først og fremst er det en historie om å finne seg selv, og å våge å vise hvem man er. Sånt kommer nemlig sjelden gratis, selv ikke for glattbarberte, heltatoverte tøffinger.

Det er to kommentarer som dukker opp når Andrea Richardsen (25) tenker tilbake på ungdomstiden sin: «Ey, du har en stor, skalla flekk i hodet!» Og: «Du, det der var skikkelig kult! Den hatten kledde du.»

Den siste ble definerende for hvordan hun så seg selv. For den hatten var mer enn bare en hatt: Den var kamuflasje. Etter år med løshår, pålimt parykkhår og tuperte håroppsatser som skulle skjule de bare flekkene i hodebunnen som kom og gikk fra hun var 12–13 år, innså hun dette: Jeg trenger ikke å prøve å passe inn, jeg kan faktisk velge min egen stil. Jeg MÅ ikke ha langt, tjukt, lyst hår, jeg trenger ikke å ha hår i det hele tatt!

Med den erkjennelsen kom en ro hun aldri hadde kjent før. Borte var sinnet over hudsykdommen alopecia, som var årsaken til at håret falt av. Borte var frustrasjonen over flytting til ny by og voksne som ikke forsto.

– Når du er tenåring, har du bare lyst til å bli forstått, og til å få uttrykke hvem du er. Jeg fant aldri mitt uttrykk, husker hun.

– Jeg kunne ikke være meg selv så lenge jeg hadde noe å skjule. Hver eneste dag var det som jeg måtte sette opp et ansikt, det var noe ved meg selv jeg følte at jeg måtte dekke over før jeg kunne gå hjemmefra.

LES OGSÅ: Ingvild ble slått i bakken av kjærlighetssorgen: - Jeg lå innendørs i tre måneder

LOT EN KOMPIS BARBERE HODET HENNES: Andrea var lei av å bekymre seg for hvordan hun ville se ut uten hår, så hun lot en kompis barbere hodet hennes for å ta kontrollen selv. FOTO: Astrid Waller
LOT EN KOMPIS BARBERE HODET HENNES: Andrea var lei av å bekymre seg for hvordan hun ville se ut uten hår, så hun lot en kompis barbere hodet hennes for å ta kontrollen selv. FOTO: Astrid Waller Vis mer

En kamp hun ikke kunne vinne

Hun brukte aldri parykk, hårtapet var ikke så massivt, men hun prøvde alt av medisiner og andre midler som kanskje kunne tenkes å ha en virkning. Hun klippet opp biter av parykker og limte rett på hodebunnen, hun brukte timer på å veve hår fast i sitt eget. Men så lenge det dukket opp nye flekker, var det en kamp hun ikke kunne vinne.

Det var mamma Ailin som kom med ideen: «Skal vi ikke bare finne en kul hatt?» Mamma som tidlig konstaterte at «blir det for ille, barberer jeg av alt mitt òg. Så kan vi se like rare ut begge to.» Mamma som Andrea bare henviser til som «ho mamma. Verdens beste mamma», og som hun ikke kan nevne uten å smile.

Det krevde litt mot å gå ut hjemme i Harstad iført hatt. Og det var der kommentaren om at hun så bra ut, ble så uhyre viktig.

– Han som sa det, var litt eldre enn meg, jeg syntes han var så kul, og han visste ikke at jeg hadde alopecia. Han sa det bare, husker Andrea.

– Der og da skjønte jeg at jeg har makt til å bygge min egen identitet. I stedet for å tenke at jeg måtte ha den samme buksa og det samme håret som de andre, i stedet for å sitte hjemme og være sur og vrang fordi vi hadde flyttet fra hjembyen min Tromsø, bestemte jeg meg for å gå ut og møte nye folk. Jeg tillot min egen personlighet å blomstre, og oppdaget at jo mer jeg ler, desto bedre har jeg det. Og om noen spurte om de bare flekkene i hodet mitt, svarte jeg at det var bare sånn det var.

LES OGSÅ: Skuespiller Sofie Gråbøl etter kreften: - Det provoserer meg når noen sier at det er en gave å bli syk

HÅRLØSE FLEKKER I BAKHODET: Andrea var 12–13 år da hun fant den første hårløse flekken i bakhodet. Siden er de kommet og gått. – Jeg har lært at jo mer jeg stresser med det, desto verre blir det, sier hun. FOTO: Astrid Waller
HÅRLØSE FLEKKER I BAKHODET: Andrea var 12–13 år da hun fant den første hårløse flekken i bakhodet. Siden er de kommet og gått. – Jeg har lært at jo mer jeg stresser med det, desto verre blir det, sier hun. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Jeg tror det skjer noe med folk som har noen skavanker

Personligheten som blomstret fram, beskriver hun selv som «mye», og veldig synlig. Store tatoveringer og et like stort smil.

– Jeg har ikke et eksponeringsbehov, det er ikke der det ligger. Det er mer det at jeg pynter på det jeg liker ved meg selv.

– Hva er det du liker ved deg selv?

Hun blir uvanlig stille. Må tørke noen tårer før hun fortsetter.

– Jeg tror det skjer noe med folk som har noen skavanker, begynner hun.

– Jeg setter pris på mer. Er flink til å gi meg selv lov til å ha lyst til ting. Jeg hadde lyst til å tatovere en sommerfugl i bakhodet, og gjorde det. Jeg hadde lyst til å ta en kul jobb i utlandet og reiste til Milano i vinter. Jeg finner måter å gjøre meg selv glad på, og jeg angrer aldri. Etterpåklokskap er noe annet, men anger kjenner jeg aldri på.

Lysten har ført henne ut på eventyr som er blitt de rene urbane legender på Grünerløkka i Oslo, Andreas lekegrind. Hun er ikke kjent for å si nei til noe gøy. Er vel heller en som lokker med andre på galskapen.

Som den kvelden hun bestemte seg for å ta håret, og erklærte at kompisen skulle få æren.

– Jeg har hatt lyst lenge, men har ikke tort. Håret er så definerende for utseendet vårt og hvordan vi oppfattes. Det ikke å ha hår er minst like definerende, mener hun.

– Helt siden jeg begynte å miste hår, har jeg hatt en usikkerhet i meg: Hvordan kommer jeg til å se ut om jeg mister alt? Idet jeg fant fram barbermaskinen, tok jeg kontrollen selv. Det var min måte å si at sykdommen ikke skal få lov til å begrense og definere meg.

Idet den første hårtusten falt, kjente hun på en fysisk lettelse. Rock’n’roll-Andrea kan le og rope: «Det er deilig å kjenne at man lever!» Men det er ikke langt inn til den usikre tenåringen, hun som nå endelig kjente på en følelse av frihet.

– Bare det å vite hvordan jeg vil se ut om jeg mister alt håret, gir meg en ro. En veldig trygghet. Jeg jobbet så lenge for å skjule det, sloss for ikke å vise svakhet. Min usikkerhet har aldri handlet om kropp, men om hår. Jeg har jobbet hardt for å bli komfortabel med det.

SNAUBARBERT HODE: Hvordan bevare feminiteten og forfengeligheten når håret ikke spiller på lag? Andrea fant fort ut at det er flere måter å pynte seg på. En kul hatt kan være en statement – men det er jaggu et snaubarbert hode med sommerfugltatovering òg! FOTO: Astrid Waller
SNAUBARBERT HODE: Hvordan bevare feminiteten og forfengeligheten når håret ikke spiller på lag? Andrea fant fort ut at det er flere måter å pynte seg på. En kul hatt kan være en statement – men det er jaggu et snaubarbert hode med sommerfugltatovering òg! FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hodet mitt et levende skattekart

De bare flekkene blir godt synlig på et snaubarbert hode. De kommer og går, blir flere i perioder med mye stress, færre når hun har det bra. Andrea beskriver dem som sår som vokser innenfra og ut. Håret som vokser ut igjen, er lyst, dunete babyhår. En periode hun hadde hatt mange bare flekker, endte hun opp med et slags leopardmønster i bakhodet. På et innfall tatoverte hun kryss over to bare flekker. Det likte hun så godt at hun vil fortsette med det.

– På den måten blir hodet mitt et levende skattekart, der flekkene som plaget meg så mye før, heller blir til skatter jeg tar vare på selv etter at håret har vokst ut igjen, smiler hun.

Det kunne ha endt veldig annerledes. En stund var hun i ferd med å la sykdommen frata henne selve barndomsdrømmen. Hun hadde nemlig alltid hatt så lyst til å bli frisør. Men på frisørlinja bruker elevene hverandre som modeller, og ville hun virkelig la folk rote oppe i hodet hennes og risikere at de fant mer hud enn hår?

Hun orket ikke. Klarte ikke. Hva ville de si, hva kunne hun svare? Så hun feiget ut. Begynte på feil utdanning. Det var hennes egen frisør som fikk henne på andre tanker.

– Hun så ikke problemet, syntes ikke synd på meg. Og det var så deilig! Når folk er usikre på hvordan de skal takle andres utfordringer, gir det ofte utslag i medlidenhet. Jeg trenger ikke det, jeg har det jo fint. Jeg har en sykdom som ikke gjør meg syk engang, smiler Andrea.

– Så jeg gikk til helsesøster på skolen og sa: «Jeg valgte feil linje fordi jeg bekymret meg for ting jeg nå skjønner at jeg ikke trenger å bekymre meg for. Jeg må bare få lov til å bytte, for dette kommer jeg til å bli flink til!»

Hun hadde dobbelt opp med skolearbeid i flere måneder for å ta igjen medelevenes forsprang. Nå er Andrea frisør på Gevir, en av landets mest trendy salongkjeder, og hun får jobbe på prestisjetunge arrangement i utlandet. Og hennes eget hår, eller tidvis mangel på det, har aldri vært en hindring i jobben. Kanskje snarere tvert imot:

– Jeg har klippet folk som skal behandles med cellegift og vet at de kommer til å miste alt, og jeg har klippet folk som er hardere rammet av alopecia enn meg. Jeg vet at hår er bare hår, men det rammer inn ansiktet, og gjør mye for personligheten, mener hun.

– Likevel: Det hjelper ikke å ha verdens fineste hår om du ikke har noe å si. Jeg velger å være åpen i møte med andre, jeg tror jeg er flink til å lese hvordan de har det. Spør heller en gang for mye enn en gang for lite. Jeg vet hvor mye en hyggelig kommentar fra en jeg syntes var kul, betydde for meg.

Andreas liv handler lite om alopecia, og mye om opplevelser. Når alt kommer til alt, har hun kanskje til og med mye å takke sykdommen sin for.

– Jeg ble trygg på meg selv idet jeg skjønte at ting ordner seg, sier hun.

– Når du har grått så mye og vært så redd, når du har tenkt: «Hvor ille skal det egentlig bli?» Når du våkner etter en sånn runde og ser at det løser seg, da skjønner du at ingenting er så ille at det ikke går over.

Hun ler.

– Og går det ikke over av seg selv, så vet jeg at ho mamma er der. Og hun fikser alt.

LES OGSÅ: Mina ble født i feil kropp og tenkte: «Hvordan kan noen elske meg?». Så møtte hun Martin

Til forsiden