Hun var høygravid da de forlot Beirut, LIbanon, på morgenen den 4. august 2020. I flere år hadde Kristin og samboeren ønsket seg barn, og etter mange prøverørsforsøk hadde de endelig lyktes.

I sju år hadde hun dekket krig og lidelse i konfliktfylte Midtøsten. Mange ganger hadde hun fryktet for sitt eget liv. Nå var åremålsperioden som Midøsten-korrespondent for NRK over, og et nytt liv ventet hjemme i Norge.

Det var da de landet på Gardermoen den ettermiddagen i august, og slo telefonene på, den brutale nyheten nådde dem.

I et lager på havna i byen de akkurat hadde forlatt, hadde 2700 liter med ammoniumnitrat eksplodert, og forårsaket enorme skader.

Nesten 200 mennesker mistet livet. Over 6000 var skadet. Nærmere 300.000 mistet hjemmene sine. Også huset Kristin og samboeren hadde bodd i de siste fire årene ble ødelagt.

To år senere stirrer hun ut i lufta over kafébordet, med dette intense mørkeblå blikket som har sett mer enn de fleste.

- Det traff meg veldig hardt. Én ting er å dra inn i krigen og ta kalkulert risiko, dra inn og dra ut …

Men dette...

- Huset kunne ha eksplodert når som helst. Mens jeg lå på sofaen og så på Netflix. Jeg dro virkelig i grevens tid.

Åsne Seierstad: - Jeg håper bare de ikke blir krigsreportere

Skrev om IS i mammaperm

Det traff henne hardt, men at huset hun hadde bodd i de siste fire årene ble blåst vekk i en eksplosjon noen timer etter at hun forlot det, er heller ikke noe Kristin Solberg dveler ved.

- Det var flaks, konstaterer hun enkelt, og synes mest synd på libaneserne som ikke har noen steder å dra, og sitter igjen med en ellevill inflasjon.

Å raskt legge ting bak seg, er ingen ueffen egenskap å ha i møte med all verdens krig og elendighet. Men som mangeårig krigsreporter, vet hun også godt hvor viktig det er å bearbeide de mange brutale erfaringene.

Det gjør hun først og fremst intellektuellt mener hun, gjennom å skrive og å forsøke å forstå.

Det er hjemme i mammapermisjon hun har skrevet ferdig boken Den andre, som kom ut i oktober denne høsten. Om den Islamske Statens (IS) vekst og fall i Syria og Irak.

Som en av få journalister, har hun også dybdeintervjuet en som valgte å slutte seg til den ekstreme jihadistiske organisasjonen, og som boktittelen også spiller på - Aisha Shezadi Kausar fra Bærum, som dro ned som andrekona til islamisten Bastian Vasquez, til kalifatet nordøst i Syria i 2014.

Hun som etter IS sitt fall og kalifatets oppløsning i 2017, nå fortsatt sitter internert i Roj-leiren i den kurdiskstyrte delen av Nordøst-Syria, sammen med sønnen.

Lindis Hurum: - Jeg er mest redd for å dø alene

Brutalitet på et nytt nivå

Kristin som hadde dekket den blodige borgerkrigen i Syria, massakren i Rabah i Egypt og borgerkrigen i Jemen, trodde hun hadde sett det meste.

Men da hun rapporterte fra kalifatets vekst og fall i Syria og Irak fra 2013-2017, så Kristin Solberg inn i et mørke hun ikke forstod.

- En krig er brutal, men dette var brutalitet på et nytt nivå. Jeg intervjuet en jezidikvinne, som hadde hadde blitt tatt til fange av IS, og blitt voldtatt igjen og igjen, før hun ble solgt og kjøpt.

- Og det var barn som døde foran øynene mine da IS hadde lagt ut miner for å hindre folk i å flykte. Det var så grusomt.

Hun som hadde snakket med Aschehoug forlag om å skrive bok om IS-kvinner, takket likevel nei da redaktøren bifalt idéen.

Men på nettene våknet Kristin Solberg av at hun dannet setninger for seg selv.

- Jeg klarte ikke å la være. Jeg tror det er for å finne et svar på all den dritten jeg har sett. Hvem i all verden kan støtte en så grenseløs brutalitet?

- Det har vært mye bearbeiding i det å skrive. Denne boken hadde bygd seg opp over mange år.

– De klipper av seg håret og brenner hijaben for noe som burde vært en selvfølge

Rekordmange kvinner som fremmedkrigere

Det er først og fremst ett paradoks hun har forsøkt å finne svaret på. For samtidig med at IS brukte ekstrem vold, med halshugginger og henrettelser, var antallet fremmedkrigere rekordhøyt.

Nærmere 50.000 mennesker fra over 100 land ga slipp på alt for å delta i bekjempelsen av de «vantro» - det vil si alle med andre livsanskuelser enn dem selv.

Nå sitter Kristin Solberg fremoverlent mens hun stiller spørsmålene som har gnagd i henne.

- Hva var det som gjorde at alle disse menneskene kunne slutte opp om en så grenseløs brutalitet? Hva er det i mennesker som kan støtte helt ekstrem vold?

Kristin fortsetter engasjert:

- Aldri har det heller vært så mange kvinner som har sluttet seg til voldelig jihad. 7000 kvinner totalt, hvorav 1000 fra Vest-Europa. Hva var det som fikk disse kvinnene til å velge å forlate relativ frihet og likestilling, og velge kalifatet?

- Hva fant du ut?

Et raskt lite smil i ansiktet før alvoret vender tilbake.

- Jeg tror vi aldri kan får et svar med to streker under seg. Man kan aldri forstå et annet menneske fullt ut.

- Håpet er at jeg kan bli den ene som kan vise en lang finger til kreften

En historie om utenforskap og vold

Fra Norge dro rundt 100 personer til slagmarken i Syria. Et titalls av disse var kvinner. En av dem var Aisha. Ved å gå tett på på hennes historie, fant Kristin noen svar på de mange spørsmålene hun har hatt.

- Aishas historie er unik, men mange faktorer går igjen. At mange har hatt vanskelige barndommer er nok en del av forklaringen. For Aisha var det en historie om utenforskap og om vold. Hun hadde ingen trygg havn. Hun begynte med selvskading og ble tatt innunder barnevernet.

- Hun sa at det å hele tiden føle seg feil var mye av forklaringen .

I boken stiller forfatteren selv spørsmålet om hvorvidt det er riktig av henne å la Aisha slippe til orde, hun som har støttet IS. Nå understreker hun at det ikke handler om å forsvare men om viktigheten av å forklare.

- IS og jihad er på ingen måte bekjempet - de kommer tilbake. Som samfunn tror jeg det er kjempeviktig å forstå. Nye mennesker kommer til å la seg lokke - og da må vi forstå hvorfor det skjedde.

- Det kunne ikke stemme. Jeg var tross alt bare 34 år, frisk og aktiv

Det verste skjer når ingen ser eller hører

Gjennom tre år har de møttes fem ganger i Roj-leiren. I tillegg har Aisha sendt henne en rekke lydfiler med svar på de mange spørsmålene Kristin har hatt. Kristin har også snakket med mange rundt henne.

- Den er stor den kontrasten til småbarnslivet, med å trille turer i nabolaget og å gå rundt i Roj-leiren?

Korrespondenten trekker litt på det.

- Ja, men samtidig ikke. Det er mye logistikk i småbarnslivet også. Jeg ser jo at livet mitt er helt annerledes nå - samtidig er jeg fortsatt meg. Livet går i faser - jeg har alltid villet gjøre alt på en gang.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

- Jeg tror på et vis at det å bli mor … Jeg har alltid møtt folk hudløst, men å se barna i Roj-leiren …

- Hva er det som gjør at du utsetter deg for all verdens elendighet?

Kristin Solberg bryter ut i en liten latter før hun blir tenksom.

- Det kan du si. Jeg tenker elendigheten er der uansett, og at jeg må forholde meg til det. Når man først har sett noe kan man ikke ha det usett på et vis.

- Det er meningsløst at det skjer, men meningsfullt å rapportere om. Det verste skjer når ingen ser og hører

- Jeg begynte mitt dobbeltliv med hvite løgner om overtid og lydløs mobil

Hensikten er ikke å komme over det

Krigen mot Taliban i Pakistan, var blant de første konfliktene hun dekket. Så krigen i Afghanistan, fra 2010-2013.

I begynnelsen kunne hun føle at hun trengte seg litt på i møte med ofrene. Hun som gikk bort til folk i begravelser, eller til dem som stod i ruinene av sitt eget hjem og plukket opp kroppsdeler etter sin egen familie, og sa «Hei, kan du fortelle hva som har skjedd?»

- Men jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene det ikke har blitt godt mottatt. Jeg tror at de som har blitt utsatt for urett, ønsker at folk skal få vite om det.

Hun lener seg litt fram.

- Det er noen som spør, hvordan kommer du over det? Men hensikten er ikke å komme over det, men å leve med det. Det er mennesker du bærer med deg, som du har møtt. Du kan ikke bare glemme det.

Hun legger en hånd øverst på sofaryggen, som om hun trenger noe å holde fast i.

- Psykologen .. Eller var det en psykiater - jeg har snakket med flere, sier hun med en liten galgenhumoristisk latter før hun siterer ham.

«Du må huske på at dette er helt menneskelige reaksjoner på helt umenneskelige hendelser.»

- Bare ved å akseptere det, kommer man ganske langt. Å erkjenne for seg selv at «det er helt forferdelig at dette har skjedd.» Da kjemper man ikke i mot det lenger.

- Også har jeg en underliggende lys side. Og det er noe med å kjenne seg selv, vite når man er skjør - og at når man er sterk kan man takle veldig mye.

Oppskriften som reddet trebarnsforeldrene Hanne og Lars: - De parene som får til dette vil lykkes

Må finne ut av hvem hun er nå

Å skrive bøker er noe hun gjerne vil gjøre mer av framover. Men rent utover dette ønsket, vet faktisk ikke Kristin Solberg helt hva som venter henne nå framover.

Hun har hatt permisjon fra nyhetsdivisjonen i NRK for å skrive boken, og skal tilbake dit over nyttår. En ny korrespondentjobb er ikke uaktuelt, men det må være en jobb som kan la seg kombinere med et lite barn, en jobb som krever mindre reising, slår hun fast.

- Jeg har jo vært den som har reist til Syria uten å blunke. Det er en annen forpliktelse til å holde seg i live nå. Jeg må finne ut av hvem jeg er nå.

- Det er første gang jeg ikke har så mange konkrete planer. Jeg prøver å stå i den usikkerheten. Det er jo dette jeg har gjort siden jeg var 25.

- Står du i et veikryss?

- Ja, men ikke så aktivt. Jeg ser meg ikke til venstre eller høyre. Jeg vet ikke helt hvilken retning jeg skal se i. Jeg tror bare det blir annerledes framover.

- Hvordan vil et roligere liv i Oslo bli? Blir det for stille eller trenger du litt død og lidelse?

Kristin møter det lett flåsete spørsmålet med alvor.

- Jeg tror ikke jeg trenger krig og lidelse. Det at jeg fikk barn var en så stor omveltning, at jeg har hatt nok med det.

- I dag hentet jeg ned julepynten. For å selge den

Fikk lyst til å dra tilbake til Afghanistan

Hun trodde hun kom til å ha større utferdstrang enn hun har hatt hjemme i mammapermisjon - med ett unntak. Da Taliban kom tilbake til makten i fjor høst.

- Da Kabul falt, hadde jeg lyst til å dra tilbake. Jeg hadde veldig lyst til å være i Afghanistan da det skjedde. Med et tenksomt uttrykk i ansiktet vender hun tilbake til spørsmålet om hvorvidt hun trenger død og lidelse.

- At det kan gi adrenalinkick å oppsøke krig og lidelse, skal man ta litt på alvor. Om du går til venstre eller høyre kan ha stor betydning. Og når du kommer ut, slår du nesten hjul av lykke.

- Jeg skjønner godt at noen kan bli avhengig av den følelsen, men jeg har ingen følelse av at jeg har blitt det.

Da hun hørte de fortvilte mødrene i Afghanistan på nyhetssendingene, som lurte på «hva skjer med døtrene mine nå?» kjente hun også på en stor takknemlighet.

- Da jeg badet datteren min den kvelden tenkte jeg «takk og pris for at jeg lever i et land der jenter kan få gå på skole.»

Krigsreporteren stopper litt opp før hun fortsetter, med et galgenhumoristisk smil på leppene. Kommer på enda en grunn til å kjenne på takknemlighet.

- Her er det ihvertfall ikke 2700 tonn med ammoniumnitrat som kan legge alt i grus. Det er fint å tenke på.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no