ALLE TRENGER NOEN: Alle mennesker i en stor livsforandring trenger både noen som gir en god klem og noen som gir et spark i baken, mener Karina – som befinner seg i sistnevnte kategori.  Foto: Geir Dokken
ALLE TRENGER NOEN: Alle mennesker i en stor livsforandring trenger både noen som gir en god klem og noen som gir et spark i baken, mener Karina – som befinner seg i sistnevnte kategori. Foto: Geir DokkenVis mer

Robin Helmersen

– Hun skjønte ALT!

Robin fikk en isblokk i hodet, ble lam og mistet språket. Så møtte han mentaltrener Karina, som fikk ham til å tro at alt er mulig.

Det er rett før jul 2015 at Robin Helmersen (31) går inn på gulesider.no, på jakt etter noen som kan ta ham videre. Fem år tidligere fikk han en isblokk i hodet. Kraniet hans sprakk fra pannen til bak i nakken. 

Én av tre ville ha dødd, mente legene på Ullevål. Men etter fem måneder i koma våknet Robin – lam og uten språk. Etter fire års beinhard trening kunne han igjen ta sine første skritt og gjøre seg noenlunde forstått. 

Så er det dette du ikke kan trene deg vekk fra. De mørke tankene som bare spinner og spinner. Hva om han hadde kjøpt en cappuccino på kafeen den dagen, slik han pleide – istedenfor en svart kaffe, fordi han hadde dårlig tid? Hva om han hadde gått tredve centimeter lenger inn på fortauet? Den svarteste sorgen var likevel denne: at den egentlige ulykken ikke var isblokken – men at det ble slutt med kjæresten året etter. 

LES OGSÅ: Karina Hollekim knuste underkroppen i fallskjermsulykke

«Mental trener» skriver Robin inn i søkefeltet på gulesider.no – og får blant annet opp Karina Hollekim. Var ikke det hun med den fallskjermulykken? Som fikk begge beina knust og selv måtte gjennom en heftig gjenopptrening?

– I det sekundet jeg leste om henne, forsto jeg at hun var den jeg trengte. Hun skjønte ALT, forteller Robin. 

– Kom igjen, bare gå, dette klarer du, oppmuntrer Karina, varm og proff på en og samme gang. Trinn for trinn har Robin gått trappa opp til kontoret hennes i andre etasje, støttet av en personlig assistent. Men i møtet med Karina oppe i andre skjer det automatisk: Assistenten må lene seg mot veggen – Robin må klare seg selv. Mens han kjemper med balansen, går han skritt for skritt etter Karina, som leder oss baklengs inn på kontoret i enden av gangen. 

– Jeg visste ikke helt hva han ville da han ringte meg, men tenkte at jeg kanskje kunne trekke noen paralleller til hvordan jeg håndterte min ulykke og kanskje gi litt håp, forteller Karina, om første gangen Robin tok kontakt.

LES OGSÅ: Etter ulykken trodde ikke legene at Charlotte kunne gå igjen 

Da de møttes for første gang, ble imidlertid én ting umiddelbart klart for henne: 

– Jeg forsto med en gang at her måtte jeg tre ut av jobben som mental trener – at dette var et personlig møte mellom to mennesker. Hans ulykke var en annen enn min, men mange av følelsene var de samme. 

«Nå dør jeg», tenkte Karina en augustdag i 2006. Det var verdenscup i paragliding i Sveits, og i pausen skulle hun underholde med luftakrobatikk sammen med venner. Lykkefølelsen var stor slik den alltid var når hun kastet seg ut fra store høyder. Men raskt forsto hun at noe var galt. Fallskjermen foldet seg ikke ut slik den skulle. I 100 kilometer i timen dundret hun inn i en kampestein. 

Da Karina kom til seg selv i en steinrøys på et jorde, visste hun ikke om hun levde eller var død. Så kjente hun de intense smertene, oppdaget beina sine, knuste og forvridde. «Du kommer aldri til å klare å gå igjen», sa legene. 

LES OGSÅ: Marthe ble alvorlig syk av sjeldent virus

Karina var en av verdens beste basehoppere og frikjørere. Å kaste seg fra høye fjell, bygninger og fra fly og stå på ski ned de bratteste fjellsidene var jobben hennes, det var inntektsgrunnlaget og der hun hadde alle vennene sine. At hun aldri skulle kunne gå igjen, var den verste beskjeden hun kunne få. I sykehussengen natten etter ulykken, i frykten og tomheten inne i henne, trengte et smertefullt spørsmål seg på. «Hvem er jeg nå?»

– Identiteten ble revet vekk over natten. Jeg måtte skape meg en ny identitet. Spørre meg selv: Hvem er jeg, hvilke verdier har jeg, hva setter jeg pris på i livet? 

Karina ser på Robin. 

– Slik var det for Robin også – han var skater, student og hadde kjæreste. Du må begynne med «hvem er jeg nå». Det er tøft, for man vil helst tilbake til det gamle. 

– Det gir fullstendig mening, skyter Robin inn.

ET VANLOG LIV: Alt Robin ønsker seg, er å leve et vanlig liv. Det synes han Karina har hjulpet ham langt på vei med. Foto: Geir Dokken
ET VANLOG LIV: Alt Robin ønsker seg, er å leve et vanlig liv. Det synes han Karina har hjulpet ham langt på vei med. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Mens Rose lå i koma fortsatte lille Ask å vokse i magen hennes

- Det hjalp som faen

Han jobbet i klesbutikk og tok opp igjen fag ved Bjørknes Privatgymnas for å bli fysioterapeut da isblokken fra taket traff ham. Han var aktiv med fotball og på ski – en sosial fyr som gjerne tok seg en fest. Da han våknet opp på sykehuset etter fem måneder i koma, var han lam og uten språk. Han hørte om seg selv på nyhetene, men kunne ikke begripe at det var ham de snakket om. Den første tiden kommuniserte han med øynene – ett blunk betydde ja, to nei. «Hvis det er dette som er livet, vil jeg heller dø», tenkte han. 

Men bare en uke etter oppvåkningen så han en bevegelse i foten – det tente håpet og livsgnisten. Selv en rykning i en lillefinger kunne utløse vill jubel fra familien. Derfra gikk det kun én vei: oppover. 

Så er det dette du ikke kan trene deg vekk fra. Da Robin ringte Karina på tampen av 2015, hadde han talløse treningstimer bak seg. Etter to rehabiliteringsopphold i California kunne han parkere rullestolen i boden – tross planene om å brenne den opp. Selv om han fortsatt var avhengig av gåstol, hadde progresjonen likevel vært vanvittig og mot alle odds – inntil nå, da den hadde flatet ut. Det var vanskelig å komme videre. Og i hodet kvernet fortsatt «hva om»-tankene og tapet av kjæresten. Han stampet og stampet som i en rundkjøring det syntes umulig å komme ut av. 

Da Robin møtte Karina, fikk han en følelse av ikke å sitte alene i den båten lenger, av at de mørke tankene var ganske normale.

LES OGSÅ: - Jeg skulle skjønt at noe var galt, men det er lett å være etterpåklok

Det skulle likevel bli en erfaring hun hadde gjort seg før ulykken som skulle virke mest forløsende – da hun delte sitt livs aller største sorg med ham. 

Bare fire år gammel var Karina og foreldrene med i en ulykke. Karina satt i baksetet, ble slengt gjennom frontruten og endte på panseret. Det gikk likevel bra med både henne og hennes far, som heller ikke ble hardt skadet. Men Karinas mor ble lam og hjerneskadet, og har siden bodd på ulike institusjoner. 

– I veldig mange år kunne jeg ikke forstå hvordan pappa kunne gå fra mamma i en slik situasjon. Jeg bar lenge nag til ham for det, for jeg syntes det virket egoistisk. Da jeg var atten, spurte jeg ham om hvordan han kunne ta det valget. Jeg glemmer aldri hva han svarte: «Ett liv er allerede ødelagt. Det er min jobb å påse at ikke to liv til blir trukket med samtidig. Jeg har deg å passe på. Du trenger at jeg er her.»  

Karina kjemper med gråten og fortsetter. 

– Poenget er at om han hadde gått inn i rollen som samboer, ville det ha blitt altoppslukende. Det ville ikke ha vært tid til fireåringen eller til ham selv. Tapet av en kjæreste var like brutalt for ham. Men han måtte ta ansvar, tenke objektivt og ta et valg. 

Karina ser på Robin. 

– Det var tøft for oss begge å ha den samtalen, da satt vi her og gråt. Sammen tror jeg vi kom fram til at Robin elsket ekskjæresten så mye at han ikke ville at hun skulle sette livet på vent. Han hadde stått fast i den rundkjøringen ganske lenge, men plutselig var det som om han satte henne fri. 

– Det hjalp meg veldig. Jeg var helt herpa. Det hjalp som faen, sier Robin.

– Da hadde vi plutselig et mål: «Hvem har jeg lyst til å være nå, hva gir meg mening?» Det ble en ny måte å tenke på. Vi løftet synsfeltet fra navlen og opp. Nå kikker vi mot horisonten i stedet, smiler Karina, mens Robin strekker en arm i været for å high five. 

– Det tror jeg gjør mye, å klare å snu «hvorfor meg» til «jeg har fått en ny sjanse. Dette skal være det livet jeg ønsker å leve», forklarer Karina.  

Viktigheten av å akseptere situasjonen som den er, men samtidig være bevisst på hva hun fokuserer på, kom tidlig til Karina. Intuitivt holdt hun blikket beinhardt på det positive i hverdagen, på det hun mestret – og ikke på det voldsomme tapet. 

Ett år etter beskjeden om at hun aldri ville kunne gå igjen, tok hun sine første skritt. Fire år senere sto hun på toppen av Store Ringstind i Vest-Jotunheimen og kjørte på ski ned. 

I 2007 ble hun bedt om å holde et foredrag om sin opplevelse. Hun satt i rullestol på en scene og fortalte, var så sårbar og naken hun aldri før hadde følt seg, men fikk stående applaus. 

Før var den største lykken å hoppe fra store høyder. Nå gir det aller mest mening å gjøre en forskjell for andre. Siden 2012 har hun jobbet som mental trener. 

– Å kunne bruke den vonde erfaringen til noe konstruktivt, noe som gir mening for noen andre, da føles det som om det var verdt det. Å kunne hjelpe andre er den største gleden. Det er det mange som ikke forstår, mener Karina.

– Da jeg møtte deg, gikk det sånn, sier Robin og lar hånda fyke opp i været.

– Han kom i gåstol. Det har handlet om frykten for å slippe taket. Nå går han, håndterer livet og er mer selvstendig. Jeg har sett enorm framgang. Det er veldig gøy. Men jeg er veldig tøff med ham, og pusher ham til å ta ansvar for sitt eget liv. Han har mange rundt seg som hjelper ham med alt han trenger, men om han skal videre, er han nødt til å gjøre mer selv. Det handler mye om å kjenne mestring. Det bygger motivasjonen for å fortsette. Den får du ikke om du ikke prøver selv. Men nå lager du frokost og kaffe selv, og står opp selv. 

– Og så lager jeg milkshake!

– Robin hadde vært veldig flink til å trene før han møtte meg. Våre ting handler mye om hverdagen og om å utfordre seg på andre ting enn fysisk trening. Jeg utfordrer ham på lek, på å sette grenser for seg selv og pusher ham på å komme seg mer ut av leiligheten. 

Fortsatt gjenstår det noe. Målene er å gå og snakke enda bedre enn han gjør i dag. Å klare seg uten personlige assistenter. Få seg en jobb – og kjæreste. Eller som han sier: 

– Jeg vil leve helt vanlig.

Robins største utfordring er kommunikasjonen mellom kroppen og hjernen. Han er krystallklar i hodet – men kroppen bruker tid på å gjøre det han ønsker, både når han skal snakke og gå. 

– Det er utfordringer jeg tror ingen har noen fasitsvar på. Men jeg tror vi mennesker har en egen evne til å få til det umulige. Om vi ikke gir oss, men fortsetter å kjempe, ønsker kroppen å få det til, mener Karina, før hun også erkjenner følgende: 

– Vi sikter høyt, mot stjernene. På et tidspunkt kan det være at vi må justere oss litt. Det kan bli tøft der og da, men jeg er sikker på at vi klarer å finne noe positivt i det også. Det negative med å sette seg mål er at du enten lykkes eller ikke. Vi har prøvd å fokusere på verdien av målene, så det ikke blir så svart-hvitt. Da er det mulig å lykkes uansett. 

Sammen med Karina fant Robin fram til hva som betyr aller mest for ham: Å dele sin historie for å kunne hjelpe andre som får livet snudd på hodet. Og å kunne gjøre andre glade. Når alt kommer til alt, føler han seg ikke veldig annerledes enn den han var før ulykken. 

– Men jeg tror jeg er blitt bitte litt snillere. Jeg tenker mer på andre. 

Karina opplever seg også som temmelig lik den hun var før ulykken, men med en større ro i livet sitt. 

– Jeg opplever meg som tryggere og flinkere til å være her og nå. 

– Leve i nået, sier Robin. 

– Jeg prøvde å unngå å bruke de ordene, erter Karina. 

– Jeg føler at mange eksisterer, jeg lever, fortsetter Robin. 

– Jeg tror at jeg var ganske hard med meg selv, syntes aldri jeg presterte bra nok og tok på meg skyld for alt som var galt. I stedet for å sette pris på det jeg hadde der og da, hastet jeg inn i neste prosjekt. Jeg følte meg aldri bra nok, og var redd for å bli gjennomskuet. Den følelsen har jeg sluppet, forteller Karina, tenker litt og fortsetter: 

– Når du har mistet alt, når det å klare å ta på seg en sokk, er en seier … når alt du gjør er bra, legger man lista utrolig lavt. Da blir det mye lettere å prestere. Sånn er det ikke lenger, nå forventer folk seg mer av meg. Det gjør jeg også. Men jeg går ikke rundt og straffer meg selv lenger. 

– Herregud, så bra sagt, fastslår Robin.

I dag har Karina kommet dit i livet at hun tenker at det å ramle ned fra himmelen, var det beste som kunne ha skjedd henne. Hun ville aldri ha gjort det om igjen, men når det ble som det ble, har hun valgt å se slik på det. Det er mulig at man må være mentaltrener av yrke for å klare det: 

– Jeg har fått et liv som oppleves som mye rikere. Fått sjansen til å reise meg igjen. Det er noe jeg aldri ville ha fått mulighet til å vise ellers. 

Robin tar likevel det hele et skritt lenger. For av og til så tenker han at isblokken valgte ham. Så han kunne bevise at ALT er mulig.

KK presiserer: Både Robins tidligere kjæreste og Karinas pappa har fått lese gjennom og godkjenne teksten, men ønsket ikke selv å gi noen kommentar.

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 22, 2017

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: