FOSTERMOR: – Jeg kan huske at jeg sto der og tenkte: «For en vidunderlig jente.» Så da spurte jeg – uten å love noe ‒ om Natascha kunne se for seg å bo i en familie med mange barn, forteller Jette. FOTO: Camilla Stephan og Henning Sjøstrøm/PR
FOSTERMOR: – Jeg kan huske at jeg sto der og tenkte: «For en vidunderlig jente.» Så da spurte jeg – uten å love noe ‒ om Natascha kunne se for seg å bo i en familie med mange barn, forteller Jette. FOTO: Camilla Stephan og Henning Sjøstrøm/PRVis mer

Fostermor:

- Hun traff meg rett i hjertet

Jette var på jobb i butikken sin da døren gikk opp og 12 år gamle Natascha kom inn. Få timer senere hadde Jette ‒ som allerede hadde fem biologiske barn ‒ tilbudt seg å være pikens fostermor.

‒ Da jeg var liten, sa faren min alltid til meg: «Det er tilfeldig hvilket rede man havner i som barn, og dere har havnet i et godt rede.» Ordene hans har bitt seg fast i meg. For bare tenk på det gode redet de fem ungene våre har ‒ og når man har et godt rede, kan det jo hende man har plass til et barn til.

Jette Hill Ludvigsen skjenker te i den koselige vinterhagen hjemme hos seg mens kvelden senker seg over Vanløse. Vi befinner oss i en kjempestor patrisiervilla. Et majestetisk rede ‒ med myke senger, loungeområde i hagen og altaner hele veien rundt huset. Barn i alle aldre vimser rundt: Carmen på 6 år har kastet seg over en skål med vannmelon, tvillingene Zoe og Amanda på 13 sitter i et par husker i hagen med hver sin telefon, Louis på 17 sitter og slapper av, og Sebastian på 15 er ute med noen venner. Og hun som alt handler om ‒ nemlig familiens 17 år gamle fosterbarn Natascha ‒ har blitt kjørt til en venninne.

‒ Det er synd at du ikke får møte henne, for hun er bare så herlig. Men hun har behov for bare å være Natascha og ikke bli minnet altfor mye på at hun er fosterbarn, smiler Jette.

Jette er journalist og tidligere programleder på TV. I dag er hun innehaver av en livsstilsbutikk i Vanløse, og for fem år siden skapte butikken rammen rundt et av de mest skjebnesvangre møtene i Jettes liv.

– Det er den følelsen av at man kjører ut på en landevei, og plutselig kommer det en sidevei som man helt hadde oversett – det var jo ned den sideveien man skulle. En sånn sidevei var Natascha, smiler Jette.

Og mens teen vår blir kald i koppene, folder den utrolige historien seg ut.

LES OGSÅ: Camilla ble født av en rusavhengig mor, og begynte selv å ruse seg da hun var 13 år

Bodde på barnehjem

– Jeg er på jobb en helt vanlig lørdag, og inn i butikken min kommer Natascha, som er 12 år på det tidspunktet, sammen med moren sin. De går litt rundt i butikken og de ser på en jakke, og ganske raskt får Natascha øye på et bilde av mine biologiske barn, som jeg har hengende i butikken. Hun kjenner igjen den eldste sønnen min, Louis, og det viser seg at de to går i parallellklasse – så vi kommer raskt i snakk, forteller Jette.

På et tidspunkt skal moren til Natascha bort i banken en tur og ta ut penger – og mens hun er borte, forteller Natascha at hun bor på barnehjem. Hun har bodd hjemme hos moren til hun ble 10 år, og så ble hun tatt ut av hjemmet med tvang. Ikke på grunn av mishandling eller omsorgssvikt – men fordi hun hadde kommet i skvis i foreldrenes ulykkelige skilsmisse og blitt en kasteball mellom moren og faren. Etter en periode med stressymptomer ble Natascha en dag hentet i hjemmet sitt i Nordjylland og kjørt rett til et barnehjem i København.

– Da moren til Natascha kommer inn i butikken igjen, sier jeg: «Jeg vil bare at du skal vite at datteren din akkurat har fortalt meg det og det.» Og så hadde vi en ærlig og fortrolig prat. Moren er veldig hyggelig, og selv om hun har noen psykiske utfordringer, legger jeg tydelig merke til båndet mellom mor og datter. Det føles merkelig å møte en jente som elsker moren sin så høyt ‒ og en mor som elsker sin datter så høyt – og så har de blitt revet fra hverandre.

LES OGSÅ: Kim Walls familie delte hjerteskjærende video: - Hun var lykkelig

Jesus Christ, hva kommer mannen min til å si?

Jette snakker med Natascha og moren hennes i flere timer, og mens kundene i butikken må passe seg selv, begynner en tanke å ta form hos Jette.

– Jeg kan huske at jeg sto der og tenkte: «For en vidunderlig jente.» Så da spurte jeg – uten å love noe ‒ om Natascha kunne se for seg å bo i en familie med mange barn. Det nærmest lyste av øynene hennes, og så brøt alle tre sammen i gråt mens vi klemte hverandre. Først da jeg var på vei hjem, tenkte jeg: «Jesus Christ, hva kommer mannen min til å si nå!» ler Jette og legger til:

– Det skal nemlig sies at han så litt sliten ut i øynene den gangen jeg kom til ham og sa at jeg gjerne ville ha barn nummer fem ‒ og nå var jeg på vei hjem for å fortelle ham at jeg var klar for å ta til meg et fosterbarn.

Mannen til Jette, David, sitter inne i stuen og hygger seg mens vi snakker sammen. Han er fra Australia og kommer fra en familie med åpne armer.

– Og da jeg spurte ham, sa han bare: «Selvfølgelig skal vi det.» Han er jo bare rausheten selv. Og vi har det sånn begge to at vi ønsker å ha et åpent hjem med masse barn rundt oss, smiler Jette.

- Men dere har jo allerede fem barn ‒ hva er du laget av, egentlig?

– Jeg kan ikke forklare det, men den jenta brente seg rett inn i hjerteroten på meg. Så å skulle si til henne: «Ha det bra, håper du får et fint liv» ‒ det klarte jeg rett og slett ikke. Men det handlet også om at vi var ganske sikre på at hun ville gli fint inn i flokken. Barna våre er veldig sosiale og utadvendte, så vi tenkte at de nok ville være åpne for det.

LES OGSÅ: Halvannet år etter at hun ble syk, fikk Kristina diagnosen ME: - Jeg sov 24 timer i døgnet

HVA KOMMER MANNEN MIN TIL Å SI: - Da jeg spurte ham, sa han bare: «Selvfølgelig skal vi det.» Han er jo bare rausheten selv. Og vi har det sånn begge to at vi ønsker å ha et åpent hjem med masse barn rundt oss, smiler Jette. FOTO: Camilla Stephan og Henning Sjøstrøm/PR
HVA KOMMER MANNEN MIN TIL Å SI: - Da jeg spurte ham, sa han bare: «Selvfølgelig skal vi det.» Han er jo bare rausheten selv. Og vi har det sånn begge to at vi ønsker å ha et åpent hjem med masse barn rundt oss, smiler Jette. FOTO: Camilla Stephan og Henning Sjøstrøm/PR Vis mer

Barn som blomstrer

Natascha lander trygt i Jettes rede og går i gang med å riste av seg barnehjemsopplevelsen.

– Det var helt tydelig at Natascha ikke hadde blitt «hjulpet på vei» av personalet på barnehjemmet. Øyenbrynene hennes hadde vokst sammen, hun hadde fotvorter ‒ og hun gikk kledd i dårlige, syntetiske klær som fikk henne til å lukte. Og når man ikke er velstelt, står man rett og slett ikke fremst i køen når det handler om å få venner og venninner. Det er også litt vanskelig å gå bort til noen og si: «Vil du bli med meg hjem og leke – jeg bor på barnehjem», sier Jette med alvor i stemmen.

Øyenbrynene har for lengst blitt nappet og fotvortene fjernet – og nå, fem år senere, har Natascha sprunget ut i blomst som en livsglad ung jente som klarer seg godt på alle områder i livet.

– Å se et barn blomstre opp på den måten – man tror jo knapt sine egne øyne. Jeg blir så rørt når jeg ser henne danse nedover villaveien sammen med gode venner og håret flagrende. Hun er utrolig klok og empatisk, hun har en liten strøjobb og masse venner, hun blir invitert på fester, hun har en kjæreste. Det har overrasket meg hvor stor forskjell fem år kan utgjøre. Og jeg tror det handlet mye om at både David og jeg har valgt henne. Vi er ikke politibetjenter, men prøver å guide henne og vise henne noen gode veier i livet.

LES OGSÅ: Hedda Kise: - De neste ti årene blir mine beste. Nå har jeg lagt ti års mareritt bak meg

Har ikke satt en mor på sidelinjen

«Natascha, nå har du fått en ny mor», sa den biologiske moren til Natascha da datteren flyttet inn til Jette. – Og da måtte jeg med den største respekt for moren hennes si: «Jeg vil gjerne være bonusmor, men hun har DEG», sier Jette om episoden.

Og nettopp rausheten overfor de biologiske foreldrene har vært helt avgjørende.

– Moren til Natascha kaller meg «prinsesse» og gir meg blomster hele tiden. Hun kommer på middag på lørdag, og vi har også vært på ferie sammen med faren til Natascha. For det går ikke an å tenke: «Nå overtar vi dette barnet» – foreldrene er jo der fremdeles.

- Men hvordan har du taklet den bagasjen Natascha har hatt med seg?

– Det har handlet mye om å føle oss frem, og det har jo selvfølgelig vært noen utfordringer underveis. Det første året Natascha bodde her, fikk hun av og til det jeg kaller en meltdown. Det hadde ofte å gjøre med at hun var skuffet over at faren hennes hadde glemt å ringe – eller at hun hadde hatt en krangel med moren. I de tilfellene har jeg prøvd å hjelpe Natascha med å navigere i de balansene og ubalansene hun opplever, forteller Jette og legger til:

– Men noen ganger er det også bare godt å få det vonde ut av kroppen. Jeg husker en dag da Natascha var lei seg. Da gikk vi inn og hentet en gammel og stygg porselenselefant som en av ungene hadde kjøpt på et loppemarked en gang. Vi satte elefanten ut på fortauet og begynte å denge løs på den, så den gikk i tusen knas. Og da måtte vi jo bare le – så fra at Natascha hadde sittet med tårene trillende nedover kinnene, fikk vi lettet på trykket, ler Jette.

- Men har ikke Nataschas utfordringer skygget for de andre barna?

– Tvert imot – hun er en gave til familien, og det har vært så mange morsomme og fine og rare episoder. Spesielt tvillingene mine på 13 synes det er så utrolig kult å ha fått en storesøster.

- Har du de samme følelsene for Natascha som du har for dine egne barn?

– Jeg har jo ikke båret henne frem selv, men hun har likevel en plass i hjertet mitt. Den omsorgen jeg har for henne, er akkurat den samme som jeg har for mine egne barn. Hun er en del av familien – og hun kan bo her så lenge hun vil.

Og så legger hun til, kvinnen med det utrolige overskuddet:

– Vi kunne godt funnet på å gjøre det igjen. Da jeg var på besøk på barnehjemmet, så jeg en liten gutt som lignet sånn på Emil i Lønneberget. Han sto og tittet på meg med store øyne. Som om han tenkte: «Lurer på når jeg skal få en ny familie?»

‒ Felles for de fostermødrene jeg kjenner, er at de i aller høyeste grad har hjertet på riktig sted. De fleste er mellom 45 og 50 år og har kommet til et punkt i livet der de er ferdig med å føde egne barn. Kvinnene melder seg som fostermødre fordi de rett og slett ikke klarer å la være.

HAR KONTAKT MED DE BIOLOGISKEN FORELDRENE: – Moren til Natascha kaller meg «prinsesse» og gir meg blomster hele tiden. Hun kommer på middag på lørdag, og vi har også vært på ferie sammen med faren til Natascha. FOTO: Camilla Stephan og Henning Sjøstrøm/PR
HAR KONTAKT MED DE BIOLOGISKEN FORELDRENE: – Moren til Natascha kaller meg «prinsesse» og gir meg blomster hele tiden. Hun kommer på middag på lørdag, og vi har også vært på ferie sammen med faren til Natascha. FOTO: Camilla Stephan og Henning Sjøstrøm/PR Vis mer

Anna Prip er familieterapeut og spesialist på sårbare barn og derfor i kontakt med veldig mange fosterfamilier. Og hun har noen gode råd til hva man må tenke over før man sier ja til å være fosterfamilie.

– Det viktigste er at man ser familien sin i øynene og virkelig kjenner etter om alle i familien synes det er en god idé. Det er ikke bare foreldrene som skal være åpne – barna i familien må også forstå at det fra nå av er en til man skal dele lørdagsgodtet med, forklarer Anna Prip.

Noe annet man må huske på, er at det også følger med et sett biologiske foreldre på lasset.

– Ofte er det sånn at barnets biologiske foreldre har en lav foreldreevne, så her er det utrolig viktig at man som fosterfamilie aksepterer at barnet har en kobling til sine biologiske foreldre – også selv om det av og til kan være en smertefull kobling. Det nytter ikke å snakke negativt om de biologiske foreldrene, for det vil bare skape konflikt og dilemmaer i barnet.

LES OGSÅ: Simen fikk 49 prosent av kroppen brannskadd og ble liggende i koma i 12 dager: - Jeg følte at livet ikke var verdt å leve

Konflikter eller gleder

- Men hvordan takler man det sviket barnet ofte opplever fra foreldrene sine?

– Dypest sett handler det om å kunne håndtere å være sammen med et barn som er trist – uten å prøve å fikse det. Å forberede barnet på at avtaler kan bli avlyst, og at foreldrenes interesse kan være svingende. Ved å være i stand til å bære barnets situasjon sammen med barnet kan man endre den onde sirkelen og på en fin måte skape en forandring.

- Men hvorfor overhodet melde seg som fosterfamilie – er ikke det bare å be om flere konflikter i en hverdag som er ganske stressende fra før?

– Men det kan også være å be om flere gleder! Et fosterbarn kan være en hjerteåpner – rett og slett ved å være det mennesket han eller hun er. Det er en fordom å tenke at fosterbarn er vanskelige. Men man skal naturligvis ha overskudd og evne til å skape nære relasjoner – utover de biologiske. Det å få et fosterbarn er jo ikke som å få et kjæledyr, som man bare kan kvitte seg med igjen. Man forplikter seg helt til barnet fyller 18 år – og for mange blir det en livslang relasjon.

- Ligger der ikke også en prestisje i å vise overskudd – og dermed signalisere at man er et raust menneske?

– Det ligger i tiden at kvinner ønsker å fremstå som superwomen – og sånn er det jo også når det handler om våre biologiske barn. Når de stråler og har det bra, så skinner det tilbake på oss. Men det er viktig å huske på at uansett hvor mange «likes» du får fra omverdenen, så er det du som skal takle de utfordrende situasjonene som oppstår når ingen andre ser det. Og her er det essensielt å være tydelig. For tydelighet skaper ro. Det betyr ikke nødvendigvis at man skal være krass eller grensesettende – men at man tør å ha en samtale som er følelsesmessig intim.

LES OGSÅ: Amerikansk firebarnsmor forlot barna på 6, 7 og 12 år alene hjemme for å dra på ferie til Europa - nå stilles hun for retten

Til info: Denne saken er hentet fra danske femina som også er eid av Aller Media.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: